DRILLO FOR SVARTE!

Et lite bilde, men med stor tyngde. Det viser en stolt landslagstrener rett etter Kjetil Rekdal putta inn straffen som gav oss 2-1 mot Brasil. Vi har enda ikke tapt en eneste kamp mot det laget som blir ansett som verdens beste lag hos de aller fleste.

Dette blir et kort blogginnlegg. Et spenningens blogginnlegg. Et kamprop for nostalgien. Et håpets innlegg.

Drillo er tilbake
Drillo er tilbake som landslagstrener! I første omgang kun for 3 kamper, så svært midlertidig - men går det bra så kan det være det blir mer. Drillo er såklart med på slike noter, og signaliserer at han tror det finnes god mulighet for at Norge skal bli blant topp10 igjen.

Delte meninger
Blant leserne på både Dagbladet og VG er det relativt jevnt blant de 20-30 000 som har gitt stemmer - ca 50% av de stemmende har tro på Drillo, resten har ikke. Kjetil Rekdal er blant profilene som stemmer imot, og sier at det blir som å gå tilbake i tid. Bohinen, Leonhardsen og Thorstvedt er positive, og det sier en del - ettersom de kjenner ham nokså godt.

Spenning!
Dette blir utrolig spennende, og jeg krysser fingrene for deg - min barndomshelt! Nå er min interesse for fotball svunnen, men på samme måte som Myggens tilbakevending til Start kan Drillos retur til det norske landslaget vekke interessen i meg.

Ettermæle
Min første tanke var "håper han ikke ødelegger Drillo-navnet", og flopper helt. Taper alle kampene, og spiller elendig taktisk. Det bryr han seg visstnok ikke noe om, han vil bare gjøre sitt beste for å redde Norge ut av en trenerknipe og få landslaget på støvlene igjen.

Hva tror du da?
Helt eller idiot? Ødelegge eller gjenoppbygge? Bra eller dårlig?

Jeg er for! :D

Tanker om homofil adopsjon

Foto: Ukreditert

Den nye ekteskapsloven har trådd i kraft. Dette har ført til en bloggstorm hos min bloggervenn Joakim Knudsen om tematikken. Nå er jeg stort sett enig med ham i hovedlinjene, men idag skrev han et innlegg om hvorvidt homofile burde få adoptere. Jeg er igjen enig i hovedlinjene, men føler noen små nyanser burde bli fremhevet.

Gode foreldre?
Ett av argumentene går jo på hvorvidt homofile par vil være gode foreldre. For min del er det hevet over enhver tvil at svært mange homofile par vil bli langt bedre foreldre enn svært mange av de heterofile parene/enslige foreldrene som vi har idag. Det er ingen tvil om at homofile foreldre vil kunne gi barna alt dem trenger også.

Gode nok foreldre?
I tillegg må vi ikke glemme at alle som vil adoptere må gjennom en nokså stor kontroll i regi av omsorgsorganet som videreformidler adopsjonen, for å bli "godtatt". Alle som får adoptere har dermed fått stempelet "godkjente foreldre" for å si det litt flåsete. Alle som er villige til å gå gjennom en slik nådeløs kontroll beviser egentlig der og da at de virkelig har lyst til å bli foreldre - og er villige til å stille hele sitt privatliv og sin privatøkonomi til disposisjon for å få lov til det. KUDOS!

Jeg er absolutt ikke i tvil om at de som blir godkjent som foreldre, om det så er heterofile eller homofile, faktisk er gode nok.

Men hva med mobbingen?
Her er det jeg er uenig med svært mange debattanter (og svært enig med Joakim). Man hevder at barn vil bli lette mobbemål dersom de har homofile foreldre. Dette tror jeg lite eller ingenting på. Jeg har førstehåndserfaring med mobbing, og vet at dersom et spesifikt individ er et lett mobbemål så har det lite med omgivelser å gjøre, men rett og slett med personligheten. Barn lukter seg i stor grad frem til hvem de kan mobbe, og finner en grunn etter de har fått seg et mål.

Har man en personlighet som tillater mobbing, så risikerer man å bli et offer. Har man ikke det, kan de prøve seg og barnet selv vil klare å stoppe det. Jeg hadde det, og jeg ble mobbet. Easy as that.

Hva var den nyansen da?
Joda, det eneste punktet hvor jeg og de homofile med stor sannsynlighet for alltid vil være uenige om er følgende;

"Heterofil forkjørsrett!"
Jeg syns at heterofile familier alltid burde få forkjørsrett i forhold til homofile familier. Dermed er jeg imot likestilling mellom legningene, men for adopsjon på tvers av legning. Dette høres kanskje litt paradoksalt ut, men det er nettopp fordi uansett hvor mye vi ønsker og vil, så er en heterofil familie mer naturlig for et barn enn en homofil familie. Det har ingenting med at jeg er imot legningen å gjøre, det har ingenting med mobbing å gjøre (et argument jeg for øvrig syns er direkte latterlig å bruke mot homofil adopsjon).

For å si det rett ut; er det 200 homofile familier i kø, og det kommer en heterofil familie, mener jeg at den bør gå direkte inn foran de homofile familiene. Er det kun homofile familier i køen, mener jeg ikke barnet lider noe tap av det - og jeg hadde gledelig plassert et barn hos dem.

Dette er 100% gjennomsyret av det faktum at den mest naturlige familiekonvensjon er far og mor (dette er udiskutabelt), og man bør etterstrebe å gi flest mulig barn til et så naturlig miljø som mulig.

Hva mener du da?

Gazaproblematikken

En mann blir båret bort etter å ha blitt såret i sammenstøt med israelske
soldater sør på Gazastripen. Minst fem palestinere er drept. To av ofrene
var sivile kvinner som ble truffet av en israelsk granat, ifølge
palestinske kilder. Foto: Scanpix

Det foregår utrolig mye rundt i verden som vi i vesten slipper å tenke noe særlig over. Utrolig mye vondt, utrolig mye krig, utrolig mange mennesker som lever i frykt og smerter.

Vi slipper å tenke noe særlig over det fordi vi lever i et fritt land som i praksis er konfliktfritt. Vi har ingen krig, ingen utpreget mafiavirksomhet, og strengt talt lite å klage på i forhold til mennesker i andre verdensdeler.

Jeg fikk følgende sms igår fra Korpslederen i Røde Kors Hjelpekorps;

De bombet det sentrale grønnsaksmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Masse barn. Gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig.

Nå hører vi tanks.

Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt . GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle!

Norsk lege, Mads G, 4.1.09 13:50, Gaza, Palestina

Jeg vil ikke være en hykler. Jeg har tenkt lite over konfliktene på Gaza-stripen før jeg fikk denne meldingen. Jeg irriterer meg MYE over ting som skjer i Norge (politikk, økonomisk styring og liknende). Jeg har vært flink til å vende tanker og krefter mot mitt eget og mine egne, fremfor å se ut i verden. Denne meldingen åpnet sinnet mitt.

Jeg vil oppfordre alle om å ta en titt på følgende nyhetsartikler:
Røde Kors: Et svært farlig hjelpearbeid nytter!
Røde Kors: Mange barn omkommet i Gaza
Leger uten grenser: Enorme medisinske behov i Gaza
Dagsavisen: Minst fem drept i Israelsk angrep på Gazastripen
Dagbladet: Mads (61) er stemmen fra Gaza

Vi er så priviligerte!

Jeg vil anbefale alle som har tid til det til å gi et bidrag til enten Røde Kors eller Leger uten Grenser. Begge parter jobber aktivt i utsatte områder i verden, både Gazastripen og ellers, og de trenger våre bidrag. Disse pengene går til mennesker som har langt større behov for det enn du og jeg har.

Røde Kors
Røde Kors kan støttes via denne linken: [Støtt Røde Kors], eller du kan bruke konto 8200 01 76318. Merk da gjerne giroen med formål.

Leger uten Grenser
Leger uten Grenser kan støttes via denne linken: [Støtt Leger uten Grenser], eller du kan overføre direkte til konto 5010 05 47500. Du kan også ringe direkte til Giverservicetelefonen på: 08898

Bruk ordets makt!
Jeg oppfordrer også alle til å sette seg litt inn i problemområder rundt i verden, og skrive et blogginnlegg om en sak som opptar deg. Sleng gjerne på en lenke til dette innlegget, og/eller legg lenken i en kommentar til meg, så skal jeg liste opp ditt bidrag. Målet er såklart at så mange som mulig skal få lese det!

Andre blogger om tilsvarende tematikk:
Elin Elkouby - Blogg dedikert krigen i Israelsområdet
Joakim Knudsen: Hvert 3. sekund dør et barn
Joakim Knudsen: Ignorance is bliss

En ekte venn?

Å være et annet menneskes venn, hva innebærer det? Hva er det som kjennetegner en ekte venn? Hvilken rolle har jeg som noens venn? Hvilket ansvar har jeg? Hvor går linjene for hva jeg kan, bør og skal gjøre?

Mange spørsmål. Ingen fasit.

Den ærlige
Noen venner sier alltid ting rett ut som de oppfatter situasjonen. Er alltid bånn ærlig; noen ganger pinlig ærlig, noen ganger smertefullt ærlig, andre ganger deilig ærlig. Du vet alltid at det de sier er hva de mener, og de gidder ikke å sy puter under armene dine.

Den støttende
Noen venner støtter deg alltid, uansett hva du velger. Avstår fra å bryte inn i ditt liv med sine meninger, og lar deg styre ditt liv helt på egenhånd - men de står der rett ved siden av deg og holder deg oppe om du faller, og støtter deg om du vakler.

Den balanserte
Så har du den salige kombinasjonen da. En venn som sier rett ut hva den mener er rett, og står fast på det - men allikevel stiller opp og er der for deg om du trenger det. Har du valgt å trosse denne vennens anbefalinger, blir han ikke sur - men aksepterer og tilpasser seg.

Men hva er egentlig best?
Det jeg egentlig lurer på er hva som gjenkjenner en virkelig sann venn. Hvis jeg vet at en av mine venner er i ferd med å gjøre en stor feil, bør jeg da si ifra og stå fast på at de gjør en stor feil? Bør jeg si ifra, og stille opp for dem uansett om de velger noe jeg mener er helt galt? Eller bør jeg bare holde kjeft om mine meninger og la dem gjøre valgene 100% uten ytre påvirkning fra meg?

En ting er uansett helt sikkert; en venn skal alltid stille opp. Spørsmålet er kanskje bare hvor ærlig og sta en ekte venn skal være. Jeg har nemlig møtt venner av alle disse typene; noen som avstår fra å dele sine meninger og bare skal være støtten. Noen som kun gir den helt ærlige og streite meningen, og hvis jeg velger å se bort fra det de sier så er det mitt problem. Og til sist, de som sier fra hva de mener, og lar meg gjøre mine egne feil.

Jeg tror ikke jeg helt liker holdningen til de som kun vil være støttende, det syns jeg nok er litt pysete, jeg mener at venner skal kunne være ærlige og lære av hverandres erfaringer.
De "tøffeste" er de som tør å være bånn ærlige uansett, og som sier "hvis du virkelig vil drite deg på leggen, så får du vaske beina sjæl!". Det skal enormt mye til å klare dette.
Personlig tror jeg at jeg nærmer meg mer den balanserte, med de fordeler og ulemper det innebærer.

Dette innlegget er egentlig mest ment som oppfordring til diskusjon;
Hvilken rolle mener du en venn skal ta? Skal en venn være bånn ærlig hele linja ut, eller er det støttefaktoren som er den viktigste?

Antijanti

I det norske samfunnet har vi en fryktelig tendens til å la oss styre av negativ tankegang om oss selv. Det har nærmest blitt galt å ha troen på seg selv. Denne tankegangen blir ofte referert til som janteloven; en tekst som ble skrevet av Aksel Sandemose i 1933 og ble publisert i en av hans bøker. Janteloven er en god illustrasjon på «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned».

Idag har jeg tenkt å invitere deg til å vise fingern til janteloven og åpne armene for antijanti, eller Anti-Janteloven, som det egentlig heter.

Janteloven Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss. Du skal ikke tro du er klokere enn oss. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss. Du skal ikke tro du vet mere enn oss. Du skal ikke tro du er mere enn oss. Du skal ikke tro at du duger til noe. Du skal ikke le av oss. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe. av Aksel Sandemose (1933)

Anti-janteloven Du er enestående. Du er mer verdt enn noen kan måle. Du kan noe som er spesielt for deg. Du har noe å gi andre. Du har gjort noe du kan være stolt av. Du har store ubrukte ressurser. Du duger til noe. Du kan godta andre. Du har evner til å forstå og lære av andre. Det er noen som er glad i deg. av Erling Førland

Poenget mitt ved å legge ut denne listen, er å vise forholdet mellom det jeg ser på som et grunnløst verdiperspektiv og et verdifullt verdiperspektiv. Å kaste bort livet sitt på en idiotisk selvpessimisme er noe jeg tror alt for mange mennesker faktisk gjør, og jeg tror naturligvis ikke jeg kan forandre noe som helst. Jeg prøver bare å minne så mange som mulig på at en slik tankegang er ødeleggende. Jeg prøver bare å inspirere så mange som mulig til å våge å tenke høyt om seg selv.

Det er lov!
Det er faktisk lov å tenke positivt om seg selv. Man er ikke en egoist, man er ikke selvgod, man er ikke klysete. Man er ikke det bare man har høye eller positive tanker om seg selv. Det er det øyeblikket man hever seg over andre det blir galt, og det må vi alle vokte oss mot.

Det er lov å tro man kan!
Du er flink til masse, og du må tillate deg selv å tro på det. Enten det er innen musikk, data, design, grafikk, med mennesker, med dyr, med planter, med mat, uansett hva det er - tillat deg selv å se dine kvaliteter!

"If you think you can, or you think you can't, you're probably right."
- Henry Ford

VÅG å tro på deg selv. VÅG å innse dine kvaliteter. VIT om dine svakheter, men FOKUSER på det positive. La hver dag bli en mulighet, ikke en problemstilling.

Våg å se dine kvaliteter. Smak på den setningen. Dine kvaliteter. Våg. Se! De er dine, og du fortjener å være stolt av dem. Vær det!

Tør du fortelle meg om dine kvaliteter?

Å gi av seg selv...

Jeg tar et standpunkt til organdonasjon!
Idag har jeg latt meg inspirere av en annen blogger, fordi samtidig som jeg lenge har vært på samme tanken selv, så har jeg faktisk aldri gjort noe konkret for å sikre mine organers fremtidige bruk. Idag skal jeg gjøre noe med det.

Organdonasjon er en av de enkleste måtene å sette deg selv i posisjon til å hjelpe andre mennesker, til og med redde deres liv. I mine øyne finnes det ingen grunn til å ikke være organdonor. En trenger ikke sine indre organer når en selv dør, og det vil ikke føre til noen belastning for meg å la noen andre overta dem da.

Det eneste du egentlig trenger å gjøre for å bli organdonor er å fortelle alle dine nærmeste at du er det (donorkortet er i prinsippet overflødig, men kjekt å ha for fortgangens skyld). Da vil de kunne gi ordet videre til eventuelle leger som måtte komme med forespørselen. Når jeg så vet at mine nærmeste leser denne bloggen, kan jeg like godt gjøre det her. Så her kommer det;

Jeg forteller herved alle mine nærmeste at jeg er organdonor. Skulle jeg være så uheldig å dø i en alder hvor mine organer kan være til nytte for andre, la meg bli begravd uten dem - de er ingen nytte for meg. Donorkortet er som sagt i prinsippet unødvendig, men allikevel greit å ha. Så nå skal jeg få henta det - just in case.

Har du tatt et standpunkt til organdonasjon?
Hva med deg, har du tatt et standpunkt til det? Uansett om du er for eller imot, er det greit å iallefall ha bestemt seg.

Burde det egentlig vært obligatorisk?
Et spørsmål jeg har stilt meg mye, og diskutert litt med andre på forumer online, er hvorvidt organdonasjon egentlig burde vært obligatorisk. Eller - om ikke obligatorisk, så burde vi kanskje alle vært oppført som donorer fra fødselen av, og så måtte vi hente et ikkedonorkort i stedet for å faktisk måtte gjøre det til et tiltak å være donor.

Misforstå meg riktig, jeg syns ikke det er for mye bry å hente dette kortet. Jeg bare ser ikke noe gyldig grunnlag for at det ikke er slik allerede. Og det ville med stor sannsynlighet ført til at behovet for faktiske donorer ville sunket betraktelig, om ikke nærmest forsvunnet.

Så kan heller de som faktisk har et seriøst argument for ikke å ville være donorer hente seg et slikt kort...?

Eller hva syns du?

negativt positiv?

Jeg er kanskje blant dem som tenker over gjennomsnittet mye på språkbruk og språklige virkemidler. Dette gjelder både tekst og verbalt. For meg er det en stor betydningsforskjell i bruken av to punktum (..) og tre punktum (...) på slutten av en setning, for å nevne et lite eksempel. Jeg forsøker også å tenke over mitt eget språkbruk, og forsøker å luke ut de feilene jeg legger merke til hos andre og meg selv. Idag skal jeg skrive litt om det.

Jeg har lenge planlagt det, og da jeg oppdaget en tekst jeg skrev i 2004 om nettopp dette temaet, valgte jeg å ta utgangspunkt i det. Dette er da en revisjon av det jeg skrev da.

Jeg er blant dem som lar meg overraske over andres mangel på bevissthet i språkbruk. Jeg irriterer meg også over min egen tilbøyelighet til å kompromittere mine egne prinsipper ved å bruke ord og uttrykk som er offentlig aksepterte bare fordi de brukes uansett. Jeg blir overrasket over menneskers tendens til å akseptere det uakseptable, kun fordi de ikke har kapasitet, overskudd eller vilje til å søke det akseptable fremfor det uakseptable.

Dette gjør jeg ofte selv. Jeg kan ikke nekte for det; vi mennesker har en tendens til å søke det komfortable.

Jeg tenker idag spesielt på hvordan vi ofte bruker negativt ladde ord for å beskrive positive opplevelser, positive egenskaper eller positive personer. Det er for meg i prinsippet et paradoks som forklares i vår tankeløshet. Nedenfor følger et par eksempler på hva jeg mener.

1. Åå, den genseren var dritfin
2. Åå, den buksa var jævlig kul
3. Åå, du er så sinnsykt snill
4. Åå, du er dødsmorsom
osv.

Jeg vil i vanlig stil ta for meg hvert enkelt eksempel, og forklare hva jeg syns om dem. Jeg vil også forsøke å utlede hvorfor jeg syns det er galt å bruke ordene i de sammenhengene de ofte brukes. Stay with me here ;)

# Disclaimer

Målet mitt er ikke å kritisere bruken, men kanskje å gjøre deg mer oppmerksom på din språkbruk. Legg merke til at jeg selv må ta meg sammen, så om det skulle oppfattes som kritikk er den i så fall også rettet mot meg selv.

1. Åå, den genseren var dritfin
Jeg har faktisk forståelse for at visse mennesker kan finne både bæsj og tiss både interessant og morsomt, og i noen tilfeller fint og nødvendig å dele med andre (ref: http://www.ratemypoo.com/). At noen i vanlig dagligtale skal bruke ordet 'drit' for å omhylle ordet 'fin' er derimot langt utenfor min fatteevne. Det er å negativisere et positivt ment uttrykk, og dermed blir det en svært feil og ureflektert bruk av vårt språk. Det blir galt å beskrive objekter på denne måten. Enda mer feil blir det å beskrive levende vesener eller deres egenskaper slik.

2. Åå, den buksa var jævlig kul
Som noen kanskje allerede vet, har jeg mine meninger om banning. Uavhengig av disse meningene, så tror jeg de fleste mennesker ser at ordet 'jævlig' er utledet fra navnet 'Djevelen'. De fleste assosierer Djevelen med enten en ond ånd/engel, eller en fiksjonsfigur "skapt" av de religiøse for å skremme barn og voksne fra å gjøre noe galt, eller gi dem noen å skylde på. Uansett betyr dette at de fleste har negative assosiasjoner med ordet 'jævlig'. Det er nå spørsmålet kommer inn; hvordan kan ei bukse være jævlig kul, når ordet faktisk er negativt ladd? Jeg forstår det virkelig ikke.

3. Åå, du er så sinnsykt snill
Dette er sannsynligvis det mest idiotiske og mest feilbrukte ord noensinne. Ordet sinnsyk beskriver en sinnstilstand/sykdom, og er hverken et adjektiv eller et superlativ. Hvordan noen da kan tillate seg å bruke dette ordet for å beskrive (iht. eksemplet) hvor snill en er, eller hvor tøft noe er osv., det klarer jeg bare ikke å fatte. Noen forsøker å rettferdiggjøre denne ordbruken ved å si at "det er bare en måte å prate på", men det er fremdeles respektløst ovenfor de som lider av dette. Kunne jeg fjerne én av disse fire måtene å omtale noe på, hadde jeg valgt denne.

Det er rett og slett en bisarr ordbruk!

4. Åå, du er dødsmorsom
Om jeg legger velviljen til, kan jeg delvis forstå denne talemåten, da noen mennesker faktisk anser døden som positiv. Døden er det siste stoppested før en skal videre til noen annet; for noen er det Nirvana, for meg blir det Himmelen. Selv om jeg har denne tryggheten, anser jeg fremdeles ikke døden som noe så positivt at det skal brukes i slike talemåter. Jeg vil gjerne få fremheve at jeg syns det blir spesielt feil å bruke slike ord om andre levende skapninger, samtidig som jeg mener at den generelle bruken er idiotisk uansett hva som omtales.

Døden er blant det vi mennesker frykter ALLER mest, og det gjør det enda mer vrient for meg å forstå hvordan noen kan akte døden som de gjør, ved å bruke ordet "død/døds" som et positivt adjektiv...

Hjelp meg her...
Hvis du kan være så snill å bruke fem minutter av ditt liv på enten å forklare meg dette, eller dele dine meninger om dette, så kan jeg kanskje finne fred angående dette temaet. Gjerne unngå å si det er en "måte å prate på", for det forstår jeg ikke.

Tenk deg litt godt om, og kom så med en konstruktiv og personlig forklaring på hvorfor du bruker/ikke bruker disse måtene å ordlegge deg på - så hjelper du kanskje både meg selv og deg å få noe ut av vårt eget språkbruk.

AAAARGH!

Jeg irriterer meg litt av og til. Såpass kan jeg innrømme. Jeg prøver å gjøre en aktiv innsats for å beholde en positiv fokus, men visse ting klarer jeg bare ikke å la være å irritere meg over. Idag skal bloggen handle om irritasjonsmomenter!

La meg begynne med å si at de tre første kategoriene i stor grad er basert på min siste tid hvor jeg har jobbet i et fellesareale med ca 200 andre voksne mennesker fra forskjellige firmaer, hvor vi har delt kjøkken, kantine og toaletter. Observasjonene er dermed sterkt empirisk* dokumentert.

Køkultur
Jeg begynner sterkt. Jeg observerer gang på gang folk som sniker i køer. Det er snakk om voksne mennesker som har valget mellom å vente 3-4 minutter ekstra, eller å stille seg foran noen som faktisk var i køen før dem.

Jeg blir like irritert hver gang jeg ser noen snike seg inn foran andre. Når de er så frekke at de stjeler av andres tid med null respekt for de som er bak dem i køen. Når de setter seg selv i fokus så sterkt at de mener det er helt greit å prioritere seg selv foran selve køkulturen, så blir jeg kvalm. Personlig kjenner jeg noen av menneskene som har gjort det, og jeg har observert mange andre. Hvorfor er det forresten typisk middelaldrende damer å snike i kø???

En gang sa jeg ifra. Det var i Oslo, på 7eleven, hvor en fyr som sikkert var midt i 30-årene sakte men sikkert sneik seg foran meg og jenta foran meg i køen. At han sneik foran meg klarte jeg å se gjennom fingrene med, men når han plutselig var foran henne også hissa jeg meg opp.
"Unnskyld, men du var faktisk bak begge oss to i stad, kan du være så snill og ikke snike sånn?" sa jeg nokså diskrét slik at han ikke skulle bli så altfor lagt merke til.
- "HÆH? Hva er det for noe tull, jeg har ikke sneket, jeg har stått her hele tiden" utbasunerer fyren, som om jeg var den største tullingen på jorden.
"Nå må du kutte ut. Du var bak meg og henne for to minutter siden. Gå nå bak og oppfør deg som en voksen, slik sniking kan du holde deg for god til."
Det ble faktisk en liten diskusjon av det, hvorpå han etter hvert sa noe slikt som;
- "Okei, hvis du vil foran meg i køen, så skal jeg slippe deg foran, men jeg sneik aldri. Det er du som sniker nå".
Som en reddende engel kom da tredjepart, jenta, til unnsetning.
| "Jeg vet ikke med han her, men du sneik iallefall foran meg"
Han klarte allikevel ikke å gi seg, og maste i et par minutter til om at jeg hadde sneket og vært en idiot.

TENK om han her bare hadde gitt seg med en gang, og trådd forsiktig bakover med en liten unnskyldning. I stedet fikk hele butikken med seg hvor stor en idiot han var.

Sniking irriterer meg!

Toalettkultur
Det er flere elementer i toalettkulturen som irriterer meg.

papir er ett av de. Da spesielt tørkepapir. At folk ikke kan bruke papiret ordentlig, men heller bruker 4-5 papirservietter bittelitt, er noe jeg aldri kommer til å forstå. På jobben hadde vi en slags dispenser som hadde ark i serviettstørrelse, og uansett hvor våte hendene mine var, var det alltid nok med 2 ark. Dette undersøkte jeg faktisk gang på gang, og forsøkte med forskjellig våthetsgrad på hendene. Jeg har ikke særlig små hender, så jeg fatter ikke hvordan andre kunne gjøre krav på så mye mer.

I tillegg var mesteparten av papirserviettene som lå i søppelboksen nesten helt tørre. Dette førte til at den på guttetoalettet spesielt alltid var full, og etter to-tre uker måtte den pene sølvfargede søppelkurven byttes ut med en gatekjøkkensøppelboks i hvit plastikk.

Kan ikke folk bare bruke papiret ordentlig, i stedet for å ta altfor mye og kaste papirbiter som for det meste er tørre?

Og hva er greia med å kaste papir på gulvet??? Hver eneste dag lå det enten toalettpapir eller papirservietter på gulvet og koste seg. Hvem er det som bommer på søppelbøtta eller toalettet, og IKKE klarer å plukke det opp og kaste det riktig sted?

Mange ord kan brukes om slike mennesker, men jeg tror jeg holder meg til å kalle dem late.

Toalettskålen er også offer for bombarderinger hver dag av folk som går på do, typisk nr.2, og ikke klarer å ordne opp etter seg. På jobben hadde vi et forferdelig dårlig designet toalett som på en måte hellet utover fra veggen, og det var ikke uvanlig for meg å komme på toalettet og helt tydelig kunne se at noen hadde brukt toalettet før meg.

Irritasjonen bygger seg opp når jeg ser at folk gjør sitt fornødne uten å kunne rydde opp etter seg. Det er toalettbørste rett ved toalettet for slike formål. Jeg ser ikke problemet i hele tatt. Hadde de latt det være på samme måte hjemme? Latt kona, mannen eller barna ordne opp i deres dritt?

Utrolig at jeg, en stakkarslig 24-åring, skal få muligheten til å kalle voksne mennesker for barnslige...

For ikke å nevne sitteområdet, som svært ofte kunne være dekket med urinskvett. Ærlig talt, vet du at du sliter med å treffe skåla, så har du faktisk tre svært gode alternativer;

1. Løft opp lokket og ringen
   
2. Tørk opp etter deg
   
3. Sitt når du pisser

Alle tre er fullverdige alternativer som er bedre enn å la det være opp til nestemann å tørke opp etter deg.

Så er det de du hører gå inn på toalettet og ut igjen uten å vaske hendene. Namm!

Felleskjøkkenkultur
Vi hadde oppvaskmaskin på jobben, til ting som vi brukte når vi spiste lunch. Her også er folk nokså utrolige. For det første er det mange som har en tendens til å fylle på kopper og tallerkener ytterst først. Hva i alle dager er vitsen med det? Det er da visserlig langt lettere å dra ut risten og sette tingene innerst, enn at alle som kommer senere skal måtte gjøre det samme, men samtidig måtte snike seg over dine ting?

Buss
Et tema med mange nyanser, en av dem sitter jeg og titter på akkurat i skrivende stund.
Bagasje i store kvantum er det nemlig en del reisende som har en tendens til å ta med seg INN i bussen, selv om det er store rom for bagasje under bussen. Så langt gjør de ingenting som er direkte galt, men så setter de kofferten sin midt i gangen...

Og det er mange av de som setter fra seg bagasjen, og lar den stå der når folk skal gå forbi også. Hadde de løftet den bort, hadde jeg ikke brydd meg, men når de lar den stå der, slik at folk må klatre eller snike seg rundt den, så blir jeg mektig irritert.

I tillegg er det jo mange som ikke ser den fordi den står delvis i skjul av stolene, og man leter jo ofte etter sitteplass, så folk holder jo tidvis på å deise i bakken av disse koffertene.

Årh, som de folka irriterer meg. Akkurat nå ser jeg på en slik koffert, og det er faktisk den som inspirerte dette irritasjonsinnlegget. Jeg har faktisk lyst å gå bort til ham og be ham sette kofferten i fanget når det kommer folk forbi. Han burde klare å gjøre det på eget initiativ.

Når mener du at man skal ta frem betalingsmiddelet? Når man står i kø og venter på bussen, eller helst når man står rett foran bussjåføren, med kø bak deg, og passasjerer som venter på at bussen skal kjøre?

Jeg tror dere skjønner hvilket alternativ jeg stemmer for.

I bussene er køkulturen ofte like fraværende som ellers, her er det bare større overvekt av eldre damer som faktisk sniker.

Innvandrere
Her har jeg to kommentarer som lett skal nevnes uten å kommenteres uten å argumenteres så altfor mye på. Uansett nasjonalitet; tysk, engelsk, iransk eller afghansk; lær dere norsk og snakk norsk når dere er ute blant folk. Gjør dette for deres egen del, for å minske på fremmedfrykten som faktisk eksisterer.
Og ikke krev at kulturen vår skal tilpasse seg dere, men gjør deres for å tilpasse dere til vår kultur.
Jeg forsøker å trå forsiktig her; for jeg mener ikke at innvandrere generelt feiler på disse punktene. De fleste er helt supre! Det irriterer bare når de gjør det.

Sånn, da har jeg fått ut en del ting jeg har irritert meg over. De som mener jeg alltid klarer å tenke positivt vil nok få seg en liten overraskelse, men det får nå bare være! Jeg måtte bare få ut litt frustrasjon idag, basert på flere ting, blant annet innholdet i ett blogginnlegg som jeg hadde skrevet ferdig men bestemte meg for ikke å publisere :P

Kanskje du har noe som irriterer deg også? Slipp det løs, det var faktisk utrolig godt å få blåst det ut litt :D

Ekte blond?

Hele mitt liv har jeg vært blond. Mitt hår har riktignok mørknet etterhvert som jeg har blitt eldre; i barndomsårene kan jeg se på bilder at håret mitt nærmest var hvitt, men en eller annen nyanse av blond har jeg alltid vært.

Du er så blond!
Medfølgende en slik hårfarge har vi alltid stempelet "blondine", som peker på at jeg, som blond, er dummere enn befolkningen ellers. Selvfølgelig har det aldri vært snakk om en saklig problemstilling, det har alltid kommet opp som en sarkastisk* og humoristisk kommentar dersom jeg gjør noe dumt eller idiotisk.

"Årh, du er så blond!"

Som en av verdenes mest distré og vimsete person kan jeg love deg at det ikke har vært sjeldent.

Selv om dette alltid har vært humoristisk, har jeg som en naturlig konsekvens av dette begynt å både underbevisst og bevisst legge merke til blonde mennesker og deres væremåte. Da spesielt blonde jenter, noe dere vil forstå grunnen til om ikke så lenge.

"Dumme blondiner er blondiner som tryner over en trådløs telefon, og som tror at månen er nærmere enn Bergen, fordi de kan se månen og ikke Bergen."

Jeg ER blond!
Jeg regner meg selv som en passelig intelligent fyr. Har alltid hatt et talent for matematikk og logikk, scorer greit på IQ-tester, har en passelig ålreit taleevne og blir oppfattet av en del mennesker som reflektert og til en viss grad smart. Nevnte jeg at jeg er blond?

I løpet av mitt liv har jeg møtt svært mange andre blonde mennesker i løpet, og veldig mange av dem har vært med og knust forestillingen om at blonde mennesker er dummere enn folk ellers.

En del av dem har bekreftet den!

Empirisk forskning
Empirisk* forskning er forskning på hypoteser* som bekreftes ved at et stort antall av observasjoner bekrefter hypotesen. Empiri har jeg en gang lært at betyr noe slikt som antall, og det går uansett på data (informasjon) som er samlet inn.

Grunnen til at jeg nevner det, er fordi jeg i løpet av en del år nå har drevet empirisk forskning både underbevisst og bevisst på blondiner, og kommet frem til en svært underholdende teori* basert på tallene som har dukket opp.

Blond vs "Blond"
Nå kommer vi til kjernen i dette innlegget; og her er det viktig å skille konseptene fra hverandre.

Blond handler om mennesker som meg. En person som er blond fra fødselen av, og som basisfarge alltid har beholdt hårfargen slik.
"Blond" handler om alle dem som farger håret sitt blondt, men som fra naturens side har en annen hårfarge.

Dum som ei blondine
Jeg har som sagt møtt mange blondiner av begge kjønn, både som bekrefter og forfekter den humoristiske bemerkelsen om at blondiner er dummere enn andre mennesker. Det som er interessant, kommer nå. Spiss øynene, dette er viktig!

Jeg har gjennom "empirisk forskning" kommet frem til at de blondinene som gir inntrykk av å være mindre smarte, evt være mer ensporet i sin tankegang, faktisk er de "blonde".

:O

Jeg vil faktisk ta det så langt som å si at hele 8/10 av de "dumme" blondinene faktisk er "blonde", og med andre ord ikke er originalt blonde.

:O

Og ikke glem, boys and girls, dette er faktisk noe jeg har kommet frem til gjennom flere års "forskning", og er ikke bare en fullstendig ubekreftet hypotese* , men har nå rukket å bli en teori* .

Det er viktig å bemerke seg at jeg aldri sier at alle som farger håret sitt blondt er dumme. Det er også viktig å bemerke seg at jeg aldri sier at de som er naturlig blonde er smartere enn folk ellers. Tvert imot så er det ingenting i det jeg sier her som hverken hever eller senker min generelle oppfatning av noens intelligens i forhold til andre.

Jeg bare sier at 8/10 av de "dumme" blondinene faktisk ikke er originalt blonde.

Fra nå av, kjære blondine
Kaller noen deg dum som ei blondine? Har du alltid vært blond? Da kan du heve deg over disse kommentarene, og si at vi faktisk har forskning som stiller seg bak ryggene våre og sier at de med stor sannsynlighet tar feil!

Power to the Blond People!

Din egen lykkes smed

Selvtillit er et stort tema. Et viktig tema. Et tema som opptar de aller fleste på et eller annet nivå. Jeg har flere ganger blitt spurt om tips til hvordan en kan få bedre selvtillit, og ofte har jeg ikke kunnet gi noe ordentlig svar. Det kan jeg fremdeles ikke.

Denne artikkelen er en utlevering av meg selv på det aller mest personlige. Mange vil kanskje reagere på det jeg skriver, og bli overrasket på noen nivåer. Velkommen til min blogg.

Noen vil kanskje syntes mye her er flåsete, barnslig, umodent eller teit. Dette kan både gjelde de som har opplevd dårlig selvtillit, og de som ikke har det. Jeg vil invitere dere skeptikere til å forsøke. Jeg vil invitere alle som leser til å komme med gode forslag eller forbedringer. Desto mer informasjon vi har, desto bedre hjelp vil denne bloggen kunne yte.

Andre igjen vil kanskje se på teksten som naiv og enkel. Jeg håper allikevel det lyser gjennom at jeg ikke tror jeg gir noen en snarvei til "lykke". Dette er personlige erfaringer og opplevelser, og teksten vil nok også være begrenset av dette.

Jeg har aldri vært så personlig offentlig før. Kan det hjelpe én person har jeg utrettet langt mer enn jeg håpte på.

Min egen historie
Som barn ble jeg mobbet. Ikke verre enn andre, det er jeg helt sikker på, men jeg hadde svært få venner. Opplevde å få en toalettbørste smørt over låret og dengt i hodet i 2. klasse. Opplevd å bli jaget og banket av en eller flere medelever frem til i 9. klasse. Har blitt frosset ut. Har blitt kalt stygg, teit, jævlig, ekkel, idiot og mye mer, samt fått jevnlig bank eller blitt plukka på gjennom alle disse årene.

Jeg vil ikke ha din sympati*. Nå er jeg glad det skjedde.

Der og da derimot, følte jeg meg som verdens minste menneske. Det er jeg sikker på at de aller fleste som opplever mobbing gjør. Uansett hvordan de blir mobbet, og stor grad mobbingen påvirker hverdagen deres. Det påvirker selvtilliten noe enormt; når alle forteller meg at jeg er stygg, må jeg jo være det..?

Da jeg reiste meg
De fleste oppfatter meg som en gutt med svært høy selvtillit. Og det er sant, jeg har det. Dersom noen antar at den har kommet gratis, og at den ligger naturlig til meg, tar de feil. Det er noe jeg må jobbe med hver dag. Usikkerhet finnes i oss alle, og den slipper svært sjeldent helt taket i de som har møtt den.

Det er en del ting jeg vet om meg selv. Det er en del ting du vet om deg selv også om du tenker deg om. For min del vet jeg at det finnes mennesker som er mindre pene enn meg. Jeg vet også at det finnes mange mennesker som er langt penere enn meg. Jeg vet jeg er hyggelig. Jeg vet jeg kan være morsom. Jeg vet jeg er til å stole på. Jeg vet jeg stiller opp for venner. Jeg tror jeg vil bli en bra pappa en dag. At det finnes mennesker som er glade i meg. Jeg vet svært mange positive ting om meg selv, og de aller fleste kan jeg tenke meg til selv uten å få dem i form av bekreftelse fra andre. Jeg vet naturligvis om mange negative ting også, men det er ikke der min fokus ligger.

Saken er den, at da jeg gjennom år med dårlig selvtillit plutselig en dag innså at jeg rett og slett ikke er så ille som jeg trodde jeg var, som jeg var blitt overbevist om at jeg var, så innså jeg at jeg hadde masse gode egenskaper. Å komme hit var allikevel ingen lett og hurtig prosess.

Det er fremdeles utfordrende.

Lav selvtillit
Det er lav selvtillit jeg skal snakke om her. Ikke mobbing, mobbing blir i denne sammenhengen nevnt fordi det er en kanal som kan føre til dårlig selvtillit hos offeret, og som ofte skjer på grunn av dårlig selvtillit hos mobberen. Det finnes svært mange andre grunner til å ha et dårlig forhold til seg selv. Uten å forsøke å liste opp disse grunnene, vil jeg hevde at det for de fleste dreier seg om ens forhold til seg selv eller andre. Dårligere, styggere, feitere, kjedeligere, rarere..

Noen er preget av dette hele livet. Noen klarer aldri å reise seg igjen, uansett hva grunnen var. Alle dette gjelder har min dypeste sympati*, og jeg håper de finner nok gleder i livet ellers til at de allikevel er lykkelige. I den sammenhengen anser jeg meg som ekstremt heldig som er der jeg er idag. Dersom du er en av "oss", håper jeg du har klart eller vil klare å reise deg ut av elendigheten.

Dersom du ønsker å reise deg
Dersom du, som meg, har slitt eller sliter med dårlig selvtillit, så vit at det ikke finnes noen snarvei til å forbedre den. Det finnes ingen fasit, så jeg vil ikke late som om jeg har svaret for hva akkurat du må gjøre. Jeg kan allikevel forsøke å gi deg noen tips i forhold til ting som fungerte og fremdeles fungerer for meg.

Og ta meg på ordet når jeg sier at selv jeg fremdeles må jobbe med flere av disse punktene!

1. Positiv Egenskapsliste
   Lag ei så stor liste som mulig over ting du er god til, ting du er flink til, ting du liker ved deg selv og ting du tror eller vet at andre liker ved deg. Legg merke til at jeg har en slik liste lengre oppe. Dette er en utrolig viktig liste. Minn deg på disse tingene så ofte du kan. De kommer til å gjøre deg glad :)
   
   
2. Negativ Egenskapsliste
   Dårlig selvtillit er ofte et resultat av at en syns egenskaper ved seg selv er dårlige. En god øvelse er da å skifte fokus på disse egenskapene. Finn ut hva de er, skriv dem gjerne ned, og fokuser på hvordan du kan endre disse. Misfornøyd med vekta? Begynn å tren. Syns du at du er en dårlig venn, mor eller bror; fokuser mer på å tilbringe tid med dine nærmeste. Hva enn det er du syns du gjør galt, finn ut av det, og gå virkelig inn for å gjøre noe med det. Alle kan forbedre noe. Ved å forbedre disse punktene, vil du kanskje merke at du får bedre selvtillit.
   
   
3. Holdning
   Dette er en rent mekanisk øvelse, men du kan bli overrasket over hvor mye den hjelper. Holdning har mye å si for hvordan du blir oppfattet av andre, og her er tipset:
   
   • Rett opp ryggen. Ikke lut, da ser du både lavere og tristere ut. Gå heller ikke som om du har en pistol mot ryggen din, men finn en holdning hvor ryggen er rett uten at det ser unaturlig ut. Fokuser på å gå slik så ofte som mulig, etter hvert vil det bli en vane.
     
   • Gå sikkert og bevisst. Ikke subb beina etter deg, ikke gå halvveis, men bestem deg for hvor du skal, og gå dit i et jevnt tempo. Du trenger ikke nødvendigvis gå fort, men gå heller ikke for seint.
     
   • Hold blikket opp og frem. Ikke la øynene hvile på bakken to meter foran deg, men fokuser et par hundre meter fremover. Da hever du hodet, som igjen gir et tryggere inntrykk ovenfor andre.
     
   • Hold øyekontakt. For all del, ikke stirr, men vær heller ikke redd for å se noen inn i øynene. Hvis øynene dine svirrer på alt annet enn du snakker med, virker du usikker. Klarer du derimot å holde kontakten, vil du fremstå som trygg på deg selv.
     
   • Smil mye. Smil til deg selv, smil til mennesker du får øyekontakt med. Bare husk at det her såklart er viktig at smilet er ekte, og ikke et påklistret fakesmil.
   
   
4. Fortell deg selv at du er bra Dette er et typisk "psykologtriks" som du hører om over alt. Prøv det. Når du står opp, se deg i speilet og si til deg selv, høyt eller lavt, "Idag ser du bra ut!" etter du har stelt deg. Smil til deg selv.
   
   
5. Skryt av andre. Bryt den negative sirkelen og finn positive egenskaper hos andre, og fortell dem at du setter pris på de egenskapene deres. Ved å skryte av andre får du selv mer fokus på det positive i livet, og dermed åpner du dørene for å se dine egne positive trekk.
   
   
6. Vær positiv, vær optimistisk. Prøv å se det gode i så mye som mulig. Håp på det beste (men forbered deg på det verste). Selv om det ofte er vanskelig, selv om det ofte blir motbevist; forsøk å leve etter regelen "Smil til verden, og verden smiler til deg".
   
   
7. Ikke frykt et nederlag. Ta sjanser! Alle driter seg ut. ALLE opplever nederlag. Det er ikke å oppleve dem, men hva man gjør med dem, som definerer hvem man er. Sett pris på dine nederlag minst like mye som dine oppturer, og lær av dem. Le av dem om du kan. Og nyt dine seire, for hver gang du får til noe du kanskje ikke trodde du ville klare, vil din selvtillitt vokse som gress!

Dårlig selvtillit kan bli en ond sirkel
Ulempen med dårlig selvtillit er at det merkes ofte av mennesker rundt deg. Deres holdning til deg påvirkes av det, og deres humør kan påvirkes av det, alt avhengig av hvordan du reflekterer din selvtillit naturligvis. Dette igjen kan påvirke deg, og trykke deg enda lengre ned.

God selvtillit kan bli en god sirkel
Alle legger merke til god selvtillit og en positiv innstilling. Jeg merker det selv nesten hver dag. En positiv holdning og et smil om munnen sprer seg utrolig raskt, og når en legger merke til at sitt eget smil får andre til å smile blir en faktisk glad. Dermed smiler en mer, oftere, og større. Dermed øker selvtilliten.

Den rike blir rikere, den fattige blir fattigere.

Hvorfor jeg er glad jeg ble mobbet
Vil bare kjapt nevne hvorfor jeg lengre oppe sier jeg er glad jeg ble mobbet. Det har rett og slett med at jeg lærte meg selv å kjenne ufattelig godt av det. Merket at jeg har vilje til å stå for det jeg mente var riktig, og at jeg ikke lar meg trykke ned. Det kom til et punkt hvor jeg bestemte meg for at min egen mening om meg selv (den positive innstillingen) betyr mer for meg enn hva de andre mener. Så banalt og "enkelt" var starten på min forandring. Fra det punktet har min selvtillit økt til det stadiet det er idag, blant annet ved hjelp av mye av det jeg nevner tidligere. Ved at de forsøkte å tråkke på meg, og jeg klarte å reise meg, har jeg innsett at jeg har en kapasitet til å ta imot mye uten å bryte sammen.

Det er allikevel viktig å nevne at jeg syns mobbing er forkastelig, og langt fra alle klarer å reise seg slik. Jeg unner ingen å oppleve det.

Hverdagsjobben
Å forbedre sin egen selvtillit er ikke hokus-pokus, det er ikke lett og skjer ikke plutselig. Det krever mye jobb, og det vil for mange av oss kreve daglig fokus. Det betyr ikke at man hver dag tenker over våre dårlige egenskaper og strever for å fikse selvtilliten, men at man må gjøre det til det faller naturlig. Jeg tror jeg har nådd det punktet hvor mange av disse "øvelsene" faller naturlig for meg, og jeg tenker ikke over dem en gang, de bare skjer. Det har blitt en naturlig del av den jeg er.

Misforstå meg riktig; det finnes dager hvor jeg føler meg kjempelow og har det kjipt som bare det, det er disse dagene det er viktigst å kjempe. Poenget er bare at en positiv innstilling vil gjøre livet mye bedre generelt, selv om vi alle møter tilbakeslag.

Aldri glem
Aldri glem at du har masse gode egenskaper. Aldri glem at det finnes mennesker som setter deg utrolig høyt, som er glade i deg, som liker deg for den du er. Aldri glem at du er den eneste som finnes av deg selv. Aldri glem at det er du som må ta ansvar for ditt eget liv.

Du er din egen lykkes smed. Ikke glem det!


Fortell meg!
Hva syns du om teksten? Hvordan forholder du deg til din egen selvtillit? Hvis den er positiv; hva har du gjort for å komme dit du er nå? Hvis den er dårlig; hva tror du at du må gjøre for å få det bedre med deg selv? Jeg er kjempeinteressert i å høre din historie. Post gjerne anonymt hvis det blir for personlig..

Uskyldig dømt?

En av de verste voldtektssakene i Norges historie. Mest bestialske*. Grusomste. Mest medieomtalte. Si dette til hvem som helst, og de aller fleste vil være klar med navnet "Baneheia".

Baneheia
I følge dommen skal Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen i 2000 ha overrasket to jenter på vei hjem fra en badetur. Lurt dem til å kle av seg. Voldtatt og drept begge jentene, før de kledde på dem og gjemte dem. En horribel sak.

Basert på vitneutsagn ble Jan Helge og Viggo arrestert i underkant av fire måneder senere. Konfrontert med DNA-bevis innrømte Jan Helge Andersen relativt fort sin delaktighet. I løpet av de påfølgende 8 årene har Viggo Kristiansen aldri innrømt noe slikt.

Jan Helge
Når det kommer til Jan Helge, så vet vi faktisk med sikkerhet at han var der. DNA beviser, samt hans egen innrømmelse og vitneutsagn, gjør at det ikke er noen tvil.

Allikevel har Jan Helge gjort sitt for å formilde sin egen dom. Han har forklart at Viggo var hovedmannen. Han har forklart at han stod med ryggen til gjennom mesteparten av misgjerningen. Han har vedgått å ha drept den yngste jenta, men har forsøkt å formilde sin deltakelse ved å påstå at han ble tvunget til å delta.

Viggo Kristiansen
Den mest interessante parten i denne konflikten er jo såklart Viggo Kristiansen. Som nå, 6 år etter dommen, har bestemt i samråd med advokat Sigurd Klomsæt at han ønsker å begjære saken gjenopptatt.

"Jeg kan gjerne sitte 25 eller 30 år - ingen får meg til å tilstå noe jeg ikke har gjort. Hvis jeg hadde gjort dette, så ville jeg tilstått på flekken. Jeg kan ikke tilstå bare for å få en lett vei ut av fengselet"

Så gjelder det å se på saken da. Var bevisene mot ham tilstrekkelige? Jeg tror man med sikkerhet kan si nei. Jeg vil forsøke å liste opp noen av de mest sentrale bevisene.

1. DNA-beviset
Selv når politiet hevdet de hadde DNA-beviser som koblet ham til udåden, benektet fremdeles Viggo all skyld. Senere har det blitt påvist at det såkalte DNA-beviset hadde felles DNA-profil med 56% av den mannlige befolkningen. Dette bekrefter altså i beste fall kun at det var en annen mann til stede.

Nekter du når du blir konfrontert med DNA-bevis skal du være rimelig sikker i sin sak. Til sammenlikning tilsto Jan Helge under samme premisser.

2. Mobilbeviset
Det ble kjent at Viggo hadde skrevet 4 sms under overgrepene. Etter videre undersøkelser finner man ut at disse tekstmeldingene ikke kunne ha blitt sendt fra området, da basestasjonen tekstmeldingene faktisk gikk fra ikke har dekning på åsstedet. Viggo er også kjent som en mobilfreak som aldri forlot mobilen sin.

3. Vitneutsagnet fra Jan Helge
Dette er jo i effekt det sterkeste (og eneste) virkelige beviset mot ham. Jan Helge var svært kjapp i denne saken med å skylde på sin kamerat Viggo, og utpeke ham som hovedmannen. I rettsaker er det ingen tvil om at vitneutsagn skal tilegnes stor verdi. Jeg tror allikevel det er viktig å vurdere sine kilder.

Hva hadde han å tape på å skylde på en annen? Hadde han ikke alt å vinne? Mer på dette lengre nede.

4. Ble sett i nærheten av åsstedet
Vitner skal ha sett Viggo og Jan Helge i nærheten av åsstedet. To uavhengige innringninger skal ha plassert dem begge i området. Dette er svært mistenksomt, spesielt med tanke på at Baneheia er et av de mest sentrale turstrøkene i Kristiansand, og begge bor rett i nærheten.

5. Tidligere straffbare forhold
Viggo var jo på forhånd allerede dømt for overgrep på ei 7 år gammel jente. I denne saken ble han frikjent av juryen, men allikevel idømt å betale erstatning til jenta på grunn av sannsynlighetsgrunnlag.

6. Brøt sammen i rettsaken
Denne situasjonen husker jeg godt. Under hele rettsaken var Viggo kald. Men da overnevnte punkt ble tatt opp, brøt Viggo sammen. Her kan det argumenteres med at det var spill for galleriet, men når man tar til hensyn at Viggo har fått målt sin IQ til å være ca 83, og dermed er lettere tilbakestående, har jeg ingen tro på at han skal klare å kontrollere sine emosjonelle utbrudd på den måten.

At han klarte å være så kald under en rettsak om noe han var hardnakket overbevist om hans uskyld på, samtidig som han brøt sammen av en annen situasjon, er ikke et bevis - men en indikasjon i det minste.

7. Smilet
Rettsaken er over. Dommen blir felt. Viggo smiler. Viggo ser ut som den mest skyldige personen i verden akkurat der. Så kan man spørre seg selv; hva ville jeg gjort om jeg ble dømt for noe jeg mente jeg ikke hadde vært med på?

"Da den endelige dommen falt, smilte jeg over det absurde i situasjonen. Det var umulig å gjøre noe annet, jeg kunne jo ikke bryte sammen og gråte."

Personlig kunne jeg faktisk vært truende til å smile. Et oppgitt smil.

Førstelagmann Asbjørn Nes Hansen tilkjennegir i lagmannsrettens dom:
«Utan forklaringea frå Jan Helge Andersen hadde det snautt vore fellande bevis for å døme hovedmannen Viggo Kristiansen.»

En potensiell forklaring
Hva om Viggo aldri var der da. Hva om det var en annen person. Hva om Jan Helge var den virkelige hovedmannen? Alt han trengte å gjøre i så fall var å endre navn på sin partner. Hvem var i så fall bedre skikket til å bli syndebukk enn en allerede dømt pedofil, med et heller frynsete rykte?

Se på følgende. Hvis Jan Helge var den virkelige hovedmannen - hva ville da skjedd om han pekte fingeren på en annen person som også ville innrømt skyld? Jo, da ville han gitt et helt annet vitneutsagn, som ville plassert Jan Helge i et langt dårligere lys enn hva han har fremstilt seg selv som. Han ville fått langt strengere straff, sannsynligvis den Viggo sitter med idag.

Tenk så mye greiere det er å endre navn til noen som har et frynsete nok rykte på seg til å faktisk bli dømt. En som ikke var med og dermed aldri vil erklære seg skyldig. En som aldri vil kunne stille Jan Helges vitneutsagn i dårlig lys. I tillegg har det kommet frem at politiet nærmest serverte ham Kristiansen som syndebukk.

Da vil Jan Helges vitneutsagn stå som det eneste gyldige. Da vil Jan Helge kunne fremstå som så uskyldig som han bare vil.

Tenk så greit!

Dømt av media
Allerede før de ble arrestert hadde Baneheia-saken forårsaket en mediestorm, forståelig nok. Det er sannsynligvis de mest bestialske drapene i Norges historie. Jeg håper virkelig at morderne blir sittende bak lås og slå til dagen de råtner. Allikevel ser jeg en klar forhåndsdømming i denne saken her. At media slo opp de to mistenkte som skyldige lenge uten at begge hadde innrømt skyld. At media viste bilder, fortalte om fortid, og gjorde hvert eneste menneske i Norge smertelig klar over hvilke karakterfeil Viggo har.

At Viggo, tross ingen fellende beviser, ble dømt for en av de mest bestialske sakene vi noen gang har sett i Norge.

Jeg sier ikke at Viggo Kristiansen er uskyldig. Jeg bare spør:
Kan du med sikkerhet si at Viggo var skyldig?
Hadde du vært villig til å sette ditt liv på det?

Jeg hadde ikke...


Ingen får meg til å tilstå
Viggo Kristiansen vil ta løgntest
Han bør ta sin straff
Brudd på menneskerettighetene
Pårørende reagerer
Like betent som krigsoppgjøret
Går fritt i Baneheia

Å selge seg selv..

Jeg kom over en interessant diskusjon på et nettforum her om dagen. Spørsmålet var ganske enkelt:

"Hva er den objektive forskjellen på en prostituert og en profesjonell soldat?"

Premisset var at begge tar betaling for å stille sin kropp og sine tjenester til disposisjon for en neve mynter, og så lenge begge gjør det frivillig er det ingen objektiv forskjell.

Jeg fulgte diskusjonen, og jeg har reflektert over det en del i det siste. Og fra en som er imot bruk av våpen i en konflikt, så blir mitt ståsted nokså raskt klart.

Profesjonell soldat
Dette er et menneske som har god trening i det å bruke våpen, eksplosiver og i både å angripe og beskytte. En person som overlever økonomisk ved å stille disse egenskapene til disposisjon til sitt land, og som kan bli sendt hvor som helst i verden på oppdrag. Et yrke hvor han kan komme til å måtte ta menneskeliv, men også kan komme til å ende opp med å redde andres liv som konsekvens av det.

En leiesoldat/yrkesmilitær er en person som profitterer på enten en konflikt, eller forberedelsene til en konflikt.

Prostituert
Dette er et menneske hvor sine profesjonelle egenskaper dreier seg mer mot det seksuelle. Hvor egenskaper som seksuell utholdenhet, utseende og seksuell erfaring er de som teller høyt. Med andre ord et yrke som krever mye fysisk trening det også. En person som overlever økonomisk ved å stille disse egenskapene til disposisjon for de som måtte ha behov for en seksuell utladning, men kanskje ikke får det til på andre nivåer, eller bare syns det er underholdende å ha det med noen som nettopp tar betalt for det.

En prostituert er en person som profitterer på seksuell frustrasjon eller seksuell utforskningstrang hos sine kunder.

Forskjellene
Forskjellene er åpenbare. Sex vs våpenmakt. Samtidig som begges tjenester kan fremkalle både glede og smerte på forskjellige nivåer, er effekten av deres tjenester så forskjellig at vi må kunne si at det en stor subjektiv forskjell i deres tjenester. Allikevel er det, objektivt sett, liten forskjell i å stille sin kropp til disposisjon på denne måten.

Hvorfor er kun det ene uglesett?
Det eksisterer jo liten tvil om at prostituerte er de som blir mest sett ned på av disse to gruppene mennesker. At profesjonelle soldater ofte blir sett på som en slags selvoppofrende helter, mens de prostituerte er skitne skjøger.

"Problematikken" ligger jo i religionsbevisstheten menneskeheten har hatt gjennom alle tider. I de fleste religioner er det en eller annen paragraf med en eller annen variant av "Du skal ikke drive med hor". Det er for å unngå religionsdebatten jeg har valgt å se på disse yrkene objektivt sett, for fra et religiøst synspunkt er det jo ingen tvil om hvilken holdning som vinner gjennom.

Jeg tror allikevel jeg må slå fast at det i stor grad er menneskers religiøst indoktrinerte* holdninger som gjør at prostitusjon er det yrket som blir mest uglesett av disse to. Selv blant ikke-religiøse.

Yrkessoldatene ligger i sin "trygge" boble fordi de alltid kan si at de drepte for fedrelandet..

Alle selger seg selv
For det å selge sin egen kropp og tjenester frivillig for å tjene penger til livets opphold, er noe alle gjør i en eller annen form. Vi er alle prostituerte i den forstand. At det å selge seksuelle tjenester er et av verdens eldste yrker overrasker dermed ikke, for det er et av de få yrkene hvor en kan tjene virkelig gode penger uten å bruke årevis på skolebenken...

Ulempen ved prostitusjon
Det finnes jo ingen tvil om at prostitusjon bærer med seg mange fallgruver. Dårlige kunder, halliker, vold, sykdommer, seksuell utnyttelse, trafficking og ikke minst vil det være en risiko for å miste gleden av sex.

Alle disse egenskapene gjør at det ikke er noe problem å se alle problemene ved prostitusjon. Derfor er dette innlegget atter en gang basert på et premiss som gjør at vi unngår litt slike problemstillinger. Dette premisset er frivilligheten. :)

Hva jeg ville valgt?
Hvis jeg hadde hatt valget mellom å trene kroppen min opp for potensielt å ta menneskeliv, eller å trene kroppen min opp for å gi andre mennesker seksuell nytelse, så ville jeg valgt sistnevnte. Jeg syns det er langt større umoral i å ta et menneskeliv eller delta i væpnet konflikt, enn det er å ha sex. Det er jeg for øvrig enig i uansett religiøst standpunkt. Vil understreke at jeg vet det er stor forskjell på å delta i defansiv krigføring og offansiv, naturligvis, men idet du vedkjenner deg selv yrket "soldat", så vedkjenner du deg muligheten til at du vil måtte ta et annet menneskes liv.

Den muligheten ville aldri jeg vedkjent meg.

Hva er ditt ståsted?
Hvis du ser bort fra de åpenbare ulempene ved prostitusjon, og forutsetter at de prostituerte er frivillige som gjør det av eget ønske, hva er da galt med det?

Og hva ville du valgt?

intoleranse er som en vegg!

Jeg tror på Gud. For noen er kanskje det tydelig via de andre innleggene i bloggen, for andre er det kanskje mindre tydelig. Nå kan dere være sikre.

Det jeg har bitt meg merke i ved mange som deler min tro, er en bitende arroganse eller intoleranse ovenfor andre mennesker. En holdning som sier at "jeg er best, jeg vet best, haha!". Og jeg har alltid lurt på hvor denne holdninga kommer fra. Jeg vet det fremdeles ikke.

Intoleranse?
Hva vil det si å være intolerant som kristen? For meg går det litt på hvor flinke vi er til å kritisere de med andre holdninger enn oss. Holdninger til sex. Alkohol. Festing. Og så videre.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har deltatt i diskusjoner hvor det har vært svært negative holdninger rundt det at "noen gjør sånn og sånn, og det gjør jo ikke vi. Så da er de fyfy, mens vi er hellige". Denne holdningen er ufattelig farlig. Det er nemlig slik intoleranse blant kristne oppfattes hos de som ikke deler min tro. At vi går rundt med våre hellige dømmepinner og smekker til de som ikke gjør som vi mener er riktig.

Fariseerne
I Bibelen beskrives det en gruppe kristne som kaltes fariseere. De mente det at dersom de oppførte seg tilsynelatende perfekt, ville de komme til himmelen lettere. De så på seg selv som gode kristne, og var sikre på at de ville fint komme til himmelen og slikt. De hevde seg over andre mennesker.

Jesus satte dem temmelig bra på plass når han fortalte dem at man ikke komme til himmelen ved handling, men ved tro. Egentlig en morsom del av Bibelen, løst oversatt sier Jesus "Halloooo, take a chill-pill, det er vel og bra at dere holder budene, men bare husk på at det er det indre som teller, ikke det alle andre ser".

Dette innlegget handler om de moderne fariseerne..

Hvilken effekt har det?
I tillegg merker jeg det så utrolig godt når jeg snakker med folk. De oppfatter kristne som dømmende og ovenpå, og vil absolutt ikke ha noe å gjøre med folk som har en slik holdning til sine medmennesker. Det fører til at de trekker seg bort fra kristne, og igjen i sin tur dømmer kristne fordi de er så intolerante.

Innvandrer-effekten.
Her møter vi da innvandrer-effekten. En utrolig urettferdig effekt som sier at dersom én innvandrer gjør noe galt, gjør alle det. Alle kristne prester har jo sex med mindreårige barn, det sier seg jo selv... Alle kristne dømmer de som ikke er kristne. Alle muslimer er terrorister.

Altså, når en kristen oppfører seg som dømmende eller intolerant, reflekteres det på veldig mange andre kristne, og det blir en barriere som er veldig vanskelig å bryte. Effekten blir at en ikke-kristen lettere trekker seg unna en kristen, av irritasjon over "kunnskapen" om at den kristne sannsynligvis legger merke til alt det negative en gjør, og tenker "Hah, han kommer til hællvete".

Det skaper et skille som gjør at en som ikke tror heller leter etter argumenter for å slippe å dras inn i et "fælt og dømmende fellesskap", enn å undersøke saken objektivt.

I tillegg gjør man seg selv til en skyteskive, hvor man kan oppleve at andre nærmest håper du gjør en feil så de kan ta deg på det.

Magnus
For første gang vil jeg dra frem et konkret menneske. Magnus er like gammel som meg, men er allikevel et forbilde for meg. Han er selv kristen, og "alle" vet det. Allikevel er det ingen som føler at han retter pekefingern mot dem, for han finnes ikke dømmende. Jeg har faktisk hørt ham bli omtalt som en "kul kristen" av folk som ikke er kristne selv, men som kjenner ham.

Nettopp fordi man kan henge med ham uansett hva man tror, diskutere hva man vil, være kritiske til hva man vil, og snakke hvordan man vil. Uansett hva man gjør av "vanlig" oppførsel, så vil ikke han få opp pekefingeren og fortelle deg at slikt er teit, dumt eller galt.

Han gjør det bare ikke selv...

But how?
Og der er for min del målestokken på hvordan jeg mener kristne bør være.

Ikke være dømmende, men forsøke å være gode forbilder. Akseptere andre som de er. Være med dem. Ikke trekke oss unna vanlig sosial oppførsel, som byturer og fester. Vi bør ikke snakke dritt om hva galt andre gjør. Vi bør ikke fremstille oss som noe bedre enn andre, for det er vi virkelig ikke. Jeg er IKKE perfekt. Langt derifra, jeg gjør mange feil!

Men vi bør fokusere på det positive ved andres oppførsel, ikke det negative.

En oppfordring
Jeg avslutter med en oppfordring til alle som leser dette, samt til ham som skriver det:

Behandle de rundt deg som du selv ønsker å bli behandlet. Vær tolerant, inkluderende og positiv. Prøv iallefall :D

ni-skråstrek-elleve

"En av de mest grusomme angrepene noensinne"
"Tragisk!"
"Minst 10 000 døde"

Mye har blitt sagt om 9/11-2001. Et angrep som har farget de siste 7 årene mer enn noen annen historisk hendelse. Et angrep som viste hvor ressurssterke mennesker uten noe å tape faktisk kan være. Mye har blitt sagt. Mange avisoverskrifter har blitt skrevet. Altfor få skriver "Et lite angrep i historisk sammenheng".

Et lite angrep i historisk sammenheng
Faktum er at det ikke var flere enn ca. 3500 sivile som ble drept i 9/11. Hvis vi er rause med tallene, så mistet kanskje 5000 mennesker pga. terroraksjoner i USA i 2001. Hva er egentlig det? Det er ikke MYE. Langt derifra, det er småtterier. Langt flere mennesker sulter i hjel hver eneste dag i verdens fattige land. Langt flere blir drept i borgerkriger hvert år.

Langt flere sivile har blitt drept av USAs hevnaksjoner mot Irak og Afghanistan!

Hvorfor er det ingen som biter seg merke i dette? Hvorfor fremstiller nesten alle medier 9/11 som en tragisk hendelse og et grusomt angrep, når det bare er småtterier i den store sammenhengen? Er det fordi det skjedde i den vestlige verden? Er det fordi alle ble drept i étt angrep? Jeg forstår ikke motivasjonen bak katastrofeoppslagene bak dette angrepet, når det skjer så mye verre ting andre steder i verden.

Joda, det så forferdelig ut. Det satte en skikkelig støkker i meg. Det er ingen forunt å se mennesker hoppe fra en brennende skyskraper i desperasjon. Men nå, 7 år senere, må man da ha fått tid nok til å reflektere over de små tapene "vi vestlige" egentlig lidde.

En bra symbolsk handling?
I løpet av disse 7 årene har jeg kommet frem til en konklusjon som kanskje er litt "kritikkverdig". Jeg regner med å få litt pepper for den, men den er min og jeg står for den. Jeg mener at 9/11-hendelsen var en BRA hendelse. Symbolsk sett naturligvis. Jeg vil aldri forsvare angrep på mennesker, og syns det er tragisk med alle menneskene som døde. Allikevel mener jeg at angrepet symboliserte et fall for vestlig dominans. Endelig fikk verden se at USA ikke er usårbart. At USA også kan få en knekk.

Er USA en liten baby?
USA har i etterkant vist seg som en liten baby som ikke tåler å få litt kjeft, og reagerer med å gå til angrep på alt og alle som kan assosieres med noe som ikke følger deres pipe. USA er en skrikerunge som bitcher og whiner til de får det som de vil, eller bruker milliærmakt for å oppnå det uansett. Bare se på hva som skjedde forrige gang USA ble angrepet i Pearl Harbour. To atombomber ble sluppet på Japan. Er ikke dette terrorisme i aller høyeste grad?

Det er bra at vi har fått se den siden av USA så tydelig som vi har i kjølvannet av 9/11. Derfor mener jeg at 9/11 er en av de viktigere historiske hendelsene de siste 10 årene.

Nå er jeg riktignok en svært engasjert anti-USA-predikant. I mine øyne er USA blitt verdensterroristene som sitter med alle sine atombomber og sier at ingen andre skal få den type makt som de har, og som angriper alle andre som vil ha samme rettigheter som USA har tatt med makt. USA har naturligvis forkledd sin terrorist-praksis i kappen "verdenspoliti".

Tilbake til saken, før jeg blir for rotete.

USA er ikke en heltenasjon
USA har i alle år tatt på seg kappen som verdens frelser, og ved en helt kvalmende patriotismepropaganda har USAs innbyggere blitt indoktrinert til å tro at de har rett til å gjøre det. Dette har ført til at amerikanske soldater har gått i krig igjen og igjen, ofte på tvers av hva FN og andre instanser tillater. Og soldatene HYLLES i sitt eget land for det. På tross av sine protester, sitter FN bare og ser på når USA går til krig. Enda har ikke USA fått en eneste sanksjon for de uberettige angrepene på Irak, som viste seg å være basert på falske påstander om en atomvåpenproduksjon som enda ikke har blitt avdekket. Ingen tør ta et aktivt standpunkt mot USA.

Samtidig blir den tredje verden utnyttet av den vestlige verden på det groveste. De får ikke ordentlig betalt for matvarer og tjenester. De får ikke gode handelsavtaler. De får ikke hjelp til de virkelige katastrofene. De sulter. Er det rart de blir forbanna på den vestlige verden som fråtser i goder og ikke deler med seg?

Hvem er det som er terroristene egentlig? De som protesterer med det eneste som får oppmerksomhet, eller de som tar 90% av verdens mat og fordeler det på 30% av innbyggerne?

Jeg syns...
Jeg vil konkludere med å understreke at jeg ikke ler og smiler på bekostning av de 3500 menneskene som mistet livet i 9/11-angrepene. Jeg syns det er fryktelig at så mange mennesker døde, og jeg er på ingen måte positiv til slike angrep. Ikke tro jeg oppfordrer til vold, eller mener vold er riktig, basert på dette innlegget. Det er totalt feil. Det jeg er positiv til er den symbolske handlingen bak det å vise at USA ikke er usårbart. Jeg skulle ønske flere virkelig turte å stille seg opp mot USAs dominans og si ifra at det ikke godtas. Slik som Russland gjør. Kudos!

Jeg mener det er godt noen tør ta til motmæle. Hurra for heltene i turban. Måtte den vestlige verden få svi for sine terroristhandlinger.

Før dere kjefter på meg; tenk over hvor mange sivile som har blitt drept i USA's hevnaksjoner gjennom årene. Syns dere virkelig at 9/11-angrepene var så tragiske som det media har gitt uttrykk for i etterkant da?

Det ypperste av kjærtegn

Idag skal jeg fortelle deg litt om min hovedlidenskap; klemmen!

Hollywoods romantisering av kysset
I filmer, når to mennesker møter hverandre igjen etter lang tids separasjon, så reagerer jeg alltid på at de kysser. Jeg reagerer på det fordi det er fullstendig imot min natur, og en del jeg har spurt er helt enige.

De kysser! De kliner! Hvorfor?

For meg, som er en klemmegutt på alle måter, og selvutnevnt klemmeambassadør, ville det vært så utrolig mye mer naturlig å gi henne en klem. Å holde rundt henne, stryke ryggen, dra henne helt tett inntil og klemme henne ømt. Hviske henne i øret hva jeg føler for henne, at jeg har savnet henne, at jeg har lengtet etter henne. Deretter kunne det vært mer naturlig å gi henne et kyss i en eller annen form. Men først ETTER jeg har klemt henne og fortalt henne disse tingene.

Er dette helt skrullete av meg?


Meg og klem
Har du møtt meg, så er det en stor sannsynlighet for at du har fått en klem eller iallefall blitt tilbudt en. Uansett så gir jeg deg gjerne en klem om du spør, fordi det er noe jeg absolutt elsker å gi. En klem er for meg som en stor oppladning til batteriene mine; en god klem kan gjøre meg glad i timesvis og dagesvis. Den kvikner meg opp, gjør meg glad, gir meg energi, og er generelt bare god!

Hvordan gi en god klem?
Jeg må nesten begynne med å beskrive det jeg mener er den perfekte klemmen. Denne oppskriften har jeg kommet frem til gjennom svært mange klemmer, og den er alle sin. Jeg hevder ikke å ha kommet frem til den alene, jeg hevder ikke den er min noe mer enn din, jeg bare sier at dette er slik jeg liker å klemme.

Den begynner ganske enkelt med et smil. Vi beveger oss mot hverandre, armene løftes opp. Min høyre arm går over din venstre, din høyre går over min venstre, så vi krysser hverandre. Vi stiller oss inntil hverandre, og spesielt for gutt-og-jenteklemmer er følgende punkt viktig: Hele kroppene skal tett inntil hverandre. Fra kinn til hofte, og lår om praktisk mulig, så skal så stor del av kroppen være nær som mulig. Armene skal smyges rundt kroppen til den andre, og et fast med ikke hardt grep skal knyttes. Kinnene skal treffe hverandre, evt kan man treffe litt bak kinnet. Dette er slutten på den tekniske beskrivelsen. Nå den mer følelsesmessige.

Når du klemmer et menneske, er det utrolig viktig å ikke bare gi et menneske en klem, og så slippe. Hold fast litt, stryk gjerne ryggen, se for deg hvorfor du bryr deg om mennesket. La klemmen bli så personlig som den kan få blitt, gi litt av deg selv, og hengi deg til klemmen. Den må være EKTE for at den virkelig skal varme. Du må mene noe med den.

Dette betyr ikke at den du klemmer må være din beste venn, heller ikke en du kjenner godt. Det må bare bety at du klemmer for å vise vedkommende at du bryr deg på et eller annet nivå. Ellers har den liten verdi.

Hva betyr en klem?
Dette henger sammen med at en klem for meg er den ultimate måten å fortelle et menneske at du bryr deg. For meg så betyr det når noen klemmer meg at de bryr seg om meg. Dette gjelder spesielt når DE tar initiativ, for let's face it - gjennom sikkert titusener av klemmer er det nok av ganger mennesker har klemt meg tilbake fordi jeg har tatt initiativ, der de ikke har ment noe med det selv. Og det er helt greit :D Jeg fikk allikevel sagt mitt!

Poenget er at en klem gir varme, både fysisk og kjærlig, til mennesker. Nesten uansett hvor i livet man er, vil en god og varm klem fra en venn være oppløftende.

Hvorfor gi en klem?
Nettopp derfor! Fordi det er oppløftende. Fordi det forteller noe om deg og hva du tenker om vedkommende. Fordi det er godt. Fordi det utløser endorfiner i hjernen som gjør deg i enda bedre humør. Fordi det kan utgjøre så enormt stor forskjell i det riktige øyeblikket.

Jeg kommer aldri til å klare å gi uttrykk for hvor viktig klemmen er for meg. Selv om jeg har gjort et tappert forsøk her :P

Hvorfor liker noen ikke klemmer?
Beats me! Jeg vet ikke. Noen liker dem ikke fordi det blir for intimt, andre liker det ikke fordi de ikke er vant med det. Så finnes det nok de som syns det blir for sært også - men de er kanskje allerede medlemmer i gruppe nr. 2?

Virkelig! It beats me! Legg gjerne igjen en kommentar og forklar dersom du er en av dem.

Andre svært gode klemmer
Klemmeklem: Akkurat den samme som min favorittklem, men her klemmer du rundt motparten med armene mye hardere. Dette er en utrolig klem som gir en helt spesiell trygghetsfølelse og nærhetsfølelse. Bør bare gjøres mot noen du VIRKELIG er glad i, eller lett leende som en "tulleklem".

Spinneklem: Her skal armene dine plasseres under armene til den du klemmer. Så klemmer du ekstra godt tak, og løfter opp og spinner en runde eller to rundt mens du passer på å holde kinnene inntil hverandre :)

Bakfraklemmen: En av mine desiderte favoritter, men allikevel en av de minst praktiserte. Går rett og slett ut på at du stiller deg inntil personen bakfra, legger en arm rundt magen, den andre over brystkassa, legger ansiktet inntil over skulderen, og klemmer godt. Dette er en perfekt klem hvis brukt på riktig tidspunkt, og kan med stor fordel følges opp av min favorittklem eller en klemmeklem.

Camklem:Dette er en spesiell klem, til "those special moments". Den høres kanskje superteit ut, men det er ganger hvor den er virkelig perfekt. Typisk chattemoments hvor den du chatter med er veldig trist, eller du vil si farvel til en god venn. Cam er påslått, og det du rett og slett gjør er å forme armene som om du holder rundt personen på andre siden av cam. Så klemmer du bare til, og forestiller deg at du faktisk holder rundt vedkommende. Smil, lukk øynene, eller hva som helst. Du kan gjerne le om du vil, men denne klemmen er faktisk kjempegod!

Avslutningsvis..
Dette kan jeg skrive og snakke om i timesvis. Jeg har så mye å si om dette at jeg føler jeg burde skrevet et mye bedre blogginnlegg enn det jeg har. Poenget er uansett det samme. I de riktige øyeblikkene kan en klem bety forskjellen på liv og død. Våg å gi den klemmen!

Klemmen er for meg det ypperste av kjærtegn. Det viktigste av kjærtegn. Det beste av kjærtegn. Og i mine øyne den beste måten å fortelle noen at de betyr noe for deg.

Våg å gi slike klemmer!

Hva betyr klemmen for deg?

En stor mann er død..

En stor mann er død. Min grandonkel. En brobygger, en elsket, en hatet. Aril Edvardsen har i alle år mottatt både godord og hatsord fra mennesker både inad og utenfor sin egen religion.


Han hadde nemlig en helt spesiell måte å være på. En måte som i mange år har vært en inspirasjon for meg. En som tør stå imot strømmen. En som tør si sin mening tross at det er upopulært. En som står for det som er godt, som ikke dømmer, som ikke prakker på, men som tilbyr og inviterer og slipper til, og som åpner seg for andre.

Husker sist gang jeg snakket med ham. Da hadde han holdt et ungdomsmøte, og ble bare sittende i møtelokalet etterpå. Det var konstant ungdom som gikk bort til ham, og jeg så også mitt snitt da jeg fikk muligheten. Spurte ham ut om noen av tingene han talte om på møtet, og Aril delte gledelig av sin kunnskap. Sånn var han. En spreder av kunnskap og inspirasjon. Og så mye mer.

En stor mann er død. En ressurs. Et bibliotek. En arbeider. En forkynner. En studiebibel. En ektemann, far, onkel, bestefar og en venn. Et menneske som har viet sitt liv til å spre det budskap han har levd i overbevisning om at er til glede og gavn for alle. Hvordan noen kan hate noen som gjør noe av et slikt motiv, forstår jeg ikke.

En virkelig stor mann er død. La oss glede oss over at han fikk ønsket om å dø med støvlene på oppfylt, og at han har nådd målet med sitt liv! La oss også sørge over tapet.

Mine kondolanser til hele hans familie.

Borgervern?

Det jeg skriver her kommer til å konfliktere veldig mye med mine livssyn, og jeg vil derfor gjøre det klart på forhånd at dette er en prinsipiell mening, ikke en holdning jeg ville fulgt ut i praksis. Grunnene til det vil jeg også nevne.

Bakgrunnen
Saken er altså den at her i Norge og over alt ellers i verden opplever vi at mennesker gjør helt horrible ting. Det er snakk om grusomme voldtekter av voksne, unge og barn. Det er snakk om grove tyverier. Blind vold. Økonomiske forbrytelser. Salg av narkotika. Svindel av eldre. Listen er lang.

I et sjeldent tilfelle blir disse menneskene tatt, og får noen straffer som ikke likner grisen. Jeg har hørt om tilfeller der middelaldrende menn har tuklet med kjønnsorganet til jenter på 8-årsaldren, innrømt og gitt uttrykk for anger, og endt opp med 45 timers samfunnstraff. Jeg har hørt om tilfeller hvor mennesker har fått 10 års fengsel for økonomisk svindel, og 6 måneder for voldtekt. Det finnes utallige eksempler på saker hvor straffene ikke er i forhold til gjerningen i hele tatt. Og alt for mange mennesker slipper fri uten at noe skjer med dem. Personlig har jeg for eksempel hørt om mennesker som har blitt voldtatt, hvor jeg vet hvem personen er, men hvor saken ikke blir anmeldt av ymse grunner som jeg ikke forstår.

Dette er mennesker som virkelig fortjener langt sterkere straffer enn hva det norske straffevesen kan tilby. Det tror jeg de fleste er enige i.

Borgervernets rolle
Et Borgervern vil da bli den instansen som tar seg av straffeutdelingen ovenfor slike mennesker. Politisk ukorrekt, ofte brutalt, ofte ufyselig, men mer rettferdig enn å sitte på et rom, få tildelt mat og penger, og ha tilgang på flere former for omskolering. Det finnes eksempler på mennesker i Norge som har tatt juridisk skolegang i fengsel. Jeg er ikke imot dette, det er kjempeviktig å oppfordre til at kriminelle skal tilbake i samfunnet, jeg sier bare at det ikke er rettferdig.

Borgervernet vil da bestå av en gruppe mennesker som har slått seg sammen og bestemt seg for at slike ufyseligheter ikke godtas. En gruppe mennesker som er villige til å slå ned på gjerningsmenene med stor makt. Om ikke annet, så for å avskrekke andre fra å gjøre samme drittet.

Det vil da dreie seg om balltrær, sløve sakser og andre redskaper å gi smerte med. Det vil dreie seg om brukne ben, avkappede kjønnsorganer, god gammeldags grisebank, eller andre svært smertefulle avstraffningsformer. Brutal vold.

Resultatet vil være at personen blir så ødelagt at han kjenner på kroppen hvordan det er å bli overgrepet mot. Personen vil kjenne det lenge, og få en større forståelse av konsekvensene for å ødelegge et liv.

Hvorfor?
Dette er det enkle spørsmålet. Frihetsberøvelse er ikke en straff, det er en ulempe. Det er upraktisk og kjedelig, kanskje nedverdigende, men ingen straff. Det er allikevel det eneste politisk korrekte straffmiddelet i tillegg til bot og samfunnstraff vi har i Norge.

Hadde din lillebror eller lillesøster blitt forgrepet på, din mormor lurt for alle sparepengene sine, din mor brutalt ranet og slått ned eller hadde du selv opplevd å bli stukket ned med kniv fordi noen ville ha pengeboka di, så tror jeg kanskje du hadde vært enig.

Og vi vet jo alle at politiet ikke har hverken midler, mulighet eller ork til å ta seg av slikt. I to kjappe eksempler kan jeg nevne at i Arendal har det ofte blitt observert åpenlys salg av narkotika bare noen titalls meter fra politimenn på gåtur rundt i sentrum. Politiet i Kvinesdal hadde heller ikke ressurser til å stoppe en gruppe ungdommer fra å kjøre av sted i en uregistrert bil i ruset tilstand, nei de kunne ikke gjøre noe før eventuelt bilen kræsjet!

Faktum er at Politiet har henda fulle med å stoppe folk som kjører litt for fort, for det er "kjappe penger". For all del, politiet gjør nok mye mer enn hva jeg ser - men det er utrolig mye jeg ser som de IKKE gjør som de er her for å gjøre. De har i stor grad blitt folkets fiende fremfor beskytter. En instans vi ofte irriterer oss mer over enn gleder oss over. Nettopp fordi de prioriterer som de gjør så mister vi tilliten til dem som skal vokte oss.

Men...
I min mening vil det allikevel aldri være noe jeg kan klare å stå for. I beste fall kan jeg prinsippielt forstå behovet, og jeg kunne nok satt pris på et aktivt borgervern i noen tilfeller. Men faktum er at å delta i et slikt vern er moralsk forkastelig. Å utføre slike hevnaksjoner vil nok rive deltakerne bort fra sin egen virkelighetsoppfatning, om ikke i starten, så på sikt. Det ville iallefall gjort det med meg, dersom jeg skulle ta fatt i en fyr jeg visste hadde gjort noe forferdelig, og hørt skrikene hans mens jeg knuste knærne hans. Ingen tvil om det. Selv om jeg kanskje hadde følt meg som rettferdighetens vokter, ville livet mitt blitt snudd til det ugjenkjennelige av slike handlinger, og dit vil jeg aldri.

I tillegg medfører det en del praktiske problemstillinger:

• Ingen ville innrømt noe for politiet lengre i frykt for represalier fra Borgervernet etter eventuelt endt straff.
  
• Det vil alltid finnes en risiko for at feil person hadde blitt tatt, og fra første øyeblikk det skjedde ville borgervernet mistet sin makt.
  
• I tillegg er det et enormt utnyttelsespotensiale i dette. Masse feilrapporter kunne funnet veien til borgervernet, og resultert i hendelser i forrige punkt.
  
• Det ville alltid vært risiko for at en i gruppa var infiltrør, kanskje satt der av politiet for å "ta dem".
  
• For det eksisterer ingen tvil om at politiet ville vært ute etter dem, og sannsynligvis måtte fokusere mye ressurser på å stoppe borgerverngruppene i stedet for andre kriminelle.
  
• Noen kunne ved uhell blitt drept.

Faktum er at medlemmene i et borgervern ville måttet være ekstremt bra organisert, bedre enn politiet, for å sikre sin egen eksistens og å sikre at ikke feil person ble tatt av dem.

Jeg føler jeg trenger en oppsummering i dette innlegget:
Det er så mye kriminalitet på så ufattelig slemme nivåer, at det sier seg selv at det ikke kan bli ordnet opp i av våre velmenende beskyttere. Jeg er personlig ikke i tvil om at en borgerverngruppe kunne bidratt til å gjøre gatene våre tryggere. Allikevel ville et slikt vern ført med seg så mye vondt og stygt at det i praksis ikke ville kunne bli gjennomført uten forferdelige konsekvenser. Det dreier seg ikke om rettferdighet, for slike kriminelle hadde ikke fortjent rettferdig behandling.

Jeg står igjen med at jeg prinsipielt sett er for en slik gruppe, men i praksis vil jeg aldri kunne anerkjenne slik oppførsel. Hvem vet. I disse Batman-vennlige tider, så er kanskje flere folk enige med meg enn jeg tror?

Egoist?

I hele mitt liv har jeg akseptert en "sannhet" som jeg idag vil utfordre. En "sannhet" som tidligere har bygget på erfaringsløshet og dydsmønstre, men som i lys av virkeligheten svinner hen i skyggen og etterlater kun et gammelt minne av glorifiserte* tankemønstre. En "sannhet" som jeg vil påstå er langt fra ekte.

I hele mitt liv har jeg blitt opplært til å mene at selvmord er egoistisk*.

At de som tar sitt liv kun tenker på seg selv og deres smerte. At man idet man tar sitt eget liv etterlater sine venner, sin familie, sin verden i et tomrom hvor ingen forstår og alle har vondt. Det er ikke mye som etter min mening er direkte feil i dette utsagnet. Tar en selvmord, tenker en på seg selv. Man etterlater menneker rundt seg i et vakum av forvirrelse. "Var det min feil?". "Kunne jeg gjort noe mer?". Jeg vil ikke late som om jeg har et universelt svar på disse spørsmålene. Men la oss nå ikke være så egoistiske at vi påtar oss ansvaret for et helt menneskeliv.

Jeg har egentlig aldri utfordret denne tankegangen. Det virker jo så logisk; et menneske har det litt tøft, og fylt med selvmedlidenhet bestemmer h*n seg for å forsvinne. Uten å tenke på andre enn seg selv. Uten å tenke på at mammaen kanskje finner vedkommende død. Eller pappaen. Eller lillebroren. Eller kanskje man henger seg rett utenfor en skole, og barn på vei til skolen finner et lik hengende i en snor. Og jeg er enda inneforstått med at det er elementer i et selvmord som jeg lett gir merkelappen egoisme. Å henge seg utenfor en skole er egoistisk.

Allikevel mener jeg at å tittelere selve konseptet 'selvmord' som egoisme blir galt. Nye impulser fra nye mennesker har gitt meg ett innblikk som har åpnet øynene mine veldig for et verdenssyn ikke dannet av fra idealistene*.

For hvem er de største egoistene?

Den som sitter med grusomme smerter over lang tid, uutholdelige tanker som preger dem hele tiden. Som til slutt finner ut at å leve i et slikt psykisk smertehelvete rett og slett ikke er verdt det. Som tar sitt eget liv.

Eller de som sitter igjen med smertene etter tapet. De som gråter og bærer seg over å ha mistet en de brydde seg om, og som mener det var egoistisk å ta selvmord..?

Spørsmålet som utfordret meg er dette:
"Hvorfor skal jeg leve et langt og smertefullt liv, kun for å tilfredsstille de rundt meg?"

Og etter å i flere år ha ment at selvmord er selve kulminasjonen* av egoisme, har min egne egoistiske natur virkelig blitt utfordret. Hvem er jeg til å si at det er egoistisk å ta sitt eget liv, når jeg egentlig kun påstår nettopp det ut fra mitt selviske behov om å ikke oppleve smerte over tapet selv?

Jeg skal prøve å ikke rote meg bort i min egen retorikk*, og heller komme med en konklusjon:
I altfor mange år har det vært "allment akseptert" blant idealister som meg at det er uhyre egoistisk å ta selvmord. Faktum er det at de som faktisk tar sitt eget liv har det ofte langt verre enn hva vi noengang kan forestille oss. Og sorgen over tapet er nok peanuts i forhold. At vi da skal kaste merkelappen "egoist" etter de som i desperasjon og smerte bestemmer seg for å gjøre det de oppfatter som sitt eget beste, vil jeg påstå er virkelig egoisme i sin sanne form.

Ikke tro jeg oppfordrer til noe som helst ved dette. Jeg syns ikke det er greit å ta sitt eget liv. Jeg ønsker ikke at noen skal ta sitt eget liv. Enda mindre ønsker jeg at noen skal oppleve så forferdelige ting at det å ta selvmord virker som den beste løsningen. Jeg håper bare dette innlegget vil kaste litt lys over en forferdelig konvensjon som ikke bare etterlater selvmordskandidater som ofre.

For hvem er egentlig de største egoistene?