dagen jeg tok imot..

Idag skal jeg fortelle om hvordan jeg fant min tro som kristen. Om kort tid skal jeg fortelle mye av den samme historien på et møte i Flekkefjord, og jeg anser denne historien som en av de som har forandret mitt liv aller mest.

Dette er en historie som er mest myntet på de av mine lesere som selv enten er kristne, eller lurer på hvordan en skeptiker kan snus til en troende. Naturligvis kan dere som bare ønsker å vite mer om meg også finne glede i historien, men jeg gidder ikke å tro at det finnes så mange i denne kategorien ;)

Det må nevnes at denne historien er skrevet på forhånd til et forum, nemlig http://fredagstreff.ning.com/forum/topic/show?id=2027194%3ATopic%3A5323, men jeg har gjennomgått hele teksten og kvalitetssikret den før jeg postet den her. Teksten er fremdeles delvis forfattet for lesere som allerede tror.


Forhistorien
Da jeg var yngre var jeg en "brennende kristen", som var med i ungdomsarbeidet i Kirken i Dalen, og tok gjerne mikrofonen for å fortelle noen ord på møtene. Det var måten det ble gjort på før, vi fikk muligheten til å dele det man hadde på hjertet - var en koslig tradisjon. Uansett, etterhvert som jeg ble "eldre", og kom over i "fjortenårsstadiet", så fant jeg plutselig ut at det absolutt ikke kunne finnes noen logiske grunner til å tro at Gud finnes. Jeg falt fra, og var så helt overbevist om at det ikke kunne eksistere noen Gud lengre.

Jeg fortsatte allikevel å gå i Kirken i Dalen fordi jeg hadde fått veldig mye venner der - og jeg har alltid syntes kunnskap om religion er interessant. Og under diskusjoner med ikke-kristne kunne jeg gjerne støtte det kristne budskap og deres holdninger, fordi jeg hadde vært kristen en gang selv og forstod derfor mye som typiske ikke-kristne som aldri hadde trodd ikke kunne forstå.

Allikevel så gled jeg personlig over i en skeptiker-rolle, hvor jeg åpent sa at jeg mente alle som var kristne, enten hadde vært kristne hele livet (fra barndommen), eller opplevd noe fryktelig så de "trengte noen til å trøste dem". Med andre ord var mitt argument at ingen hadde valgt det å tro ut fra et fornuftig perspektiv, men de hadde enten hatt enorm behov for støtte og snudde seg mot noen som kunne gi det, eller de hadde blitt indoktrinerte fra barndommen. Og når jeg diskuterte kristendommen med kristne, kunne jeg være helt motsatt fra når jeg diskuterte troen med ikke-troende - altså veldig skeptisk og analyserende.

Jeg hadde det for øvrig selv fantastisk med meg selv, og følte derfor ingen grunn til å trenge Gud. Jeg hadde god selvtillitt, en god del venner, levde et godt liv og hadde fremtidsplanene klare. Jeg var rett og slett svært fornøyd slik situasjonen var :-)

Forvirringen...
Jeg fortsatte allikevel å gå i Kirken i Dalen til jeg skulle i militæret. Da hadde jeg blitt veldig god venn med blant annet Irene Lohne, som flere av mine lesere kjenner. Vi holdt god kontakt mens jeg var borte, og hver gang jeg var hjemme fra militæret, så håpte jeg på å treffe henne.

Hun var uansett veldig god til å fortelle meg hvor glad hun var i meg. Det gjorde hun ofte direkte, og andre ganger ved å si at hun håpte jeg skulle finne Gud igjen. Jeg - som tidligere kristen - skjønte at hun kun gjorde dette fordi hun var glad i meg, og ønsket at jeg skulle få ta del i det som var og er det beste i hennes liv. Jeg sa allikevel klart fra at hun like godt bare kunne gi opp, for det ville aldri skje. Allikevel sluttet hun aldri å be for meg, har hun sagt i etterkant.

Jeg pleide å tenke mye på hvor hyggelig det var av henne å vise en slik omsorg. Jeg tror allikevel at ikke alle ville likt en slik oppmerksomhet, nettopp fordi de ikke forstår tankegangen bak det.

Uansett - jeg var i militæret, og plutselig en natt hadde jeg en helt sprø drøm. Jeg skal prøve å forklare den.

Jeg lå i gresset nedenfor en slags gressvoll. Ovenfor den vollen var det et slott, og jeg var akkurat innenfor en slags grense (i drømmer så forstår en ofte hvordan ting fungerer uten å bli forklart - dette bare skjønte jeg). Jeg visste at jeg var innenfor en sikkerhetssone, og gikk jeg utenfor denne sonen, ville jeg dø. Jeg skjønte at jeg måtte holde meg her inne for alt det var verdt.

Så ser jeg det. Et barn. Som er utenfor grensen. Jeg begynner å rope til barnet, for jeg vet det ikke er trygt der ute. Jeg roper "KOM INN DA, DU ER IKKE TRYGG DER!!!". Jeg blir helt desperat, får vondt i hele meg, gråter, skriker, hyler, strekker meg etter barnet for å få hentet det inn i den trygge sonen. "KOM HIT DA!!!". Barnet enser meg ikke, hører ikke etter, ser ikke på meg en gang.

Det er en helt forferdelig følelse, og den river meg i stykker.

Plutselig kommer det et lasersikte på barnet. Det sirkulerer på brystet. Jeg blir enda værre, hyler, skriker, har lyst å gå ut og hente barnet - men klarer ikke.

Forestill deg følelsen av å se et lite barn stå på kanten av et stup, og plutselig faller det utenfor... Forestill deg desperasjonen, smerten, skrekken.

Plutselig var det for sent. Jeg så det aldri, jeg bare våknet, og skjønte det..

Helt oppskaket av den drømmen, sendte jeg en kortversjon av den til den personen jeg hadde mest kontakt med for tiden - Irene. Veldig kort tid etter, så kort tid at jeg ble overrasket over at hun hadde i det hele tatt rukket å lese meldingen, fikk jeg svar.

Hun tolket det (om jeg husker riktig, og det er slik jeg har tenkt om drømmen senere) som om jeg "spilte rollen" til Jesus i drømmen. Barnet som ikke ville høre var den egentlige meg.

Det var altså "jeg" som satt og ikke ville høre, og jeg hadde nå fått virkelig føle på kroppen hvordan Jesus har det når jeg ikke ville komme til ham. Hvor sterk desperasjon og smerte Jesus føler hver dag som vi ikke kommer til ham. Ikke et sinne, ikke hevnaktige tanker om at "haha, nå kommer du til helvete, din dritt", men smerte og tårer. Sorg og desperasjon.

Jeg hverken trenger eller ønsker andre tolkninger av den drømmen.

Jeg begynte å tenke. MYE. Hvordan kunne jeg drømme en slik drøm? Hvordan kunne hun tolke den så raskt? Og hvordan kunne en teit drøm påvirke tankegangen min SÅ mye? For første gang på 4-5 år var jeg helt forvirret..

Jeg var som sagt i militæret, og av forskjellige grunner endte jeg opp i vakten en uke før jeg dimmet. Der hadde vi en discman, og det lå masse forskjellige cd'er i vaktbua. De fleste var ett eller annet trance/teknodill, så jeg hørte gjennom en del før jeg fant en helt hvit CD. Den putta jeg i, og det var Jeff Deyo's plate "Saturate". En av de første sangene var en for meg velkjent lovsang, og plata inkluderte iallefall 3-4 sanger jeg hadde sunget selv i Kirken i Dalen. Derfor ble jeg litt fenget av den plata, og hørte den mange ganger mye av melankolske grunner. Samtidig syns jeg det var nesten irriterende tilfeldig at jeg fant en slik plate med alle de tankene som surret i hodet mitt.

Uansett, jeg dimmer rett før jul, og kommer hjem til Kvinesdal. Der skal jeg tilbringe det neste halvåret, og jeg fortsetter å gå i Kirken i Dalen for å treffe mine gamle venner.

Snupunktet
Jeg kan være såpass ærlig og si at jeg hadde forelsket meg i Irene etter alle de samtalene vi hadde hatt mens jeg var i militæret. Skal ikke gå mer i dybden på det, men da svært mange av gjengen fra KiD skulle til ImPuls i Stavanger på et slags seminar som gikk over en helg, deriblant henne, ble jeg med KUN for å tilbringe tid sammen med henne.

Vi reiste bort, og det var kjempehyggelig å være der. Vi snakket masse, var på møter, konserter, koste oss masse. En hel gjeng med kvindøler, sosialt som bare det.

Lørdagen skjedde noe som har forandret resten av livet mitt.

Vi var på et møte, og det var et bra møte. Nydelig musikk, bra tale, hyggelig atmosfære. Mot sluttet av møtet skjedde det som ofte skjer - de som ønsket forbønn kunne komme frem. Jeg følte som vanlig ingen ønske om det, så jeg ble sittende - mens de fleste på min rad forsvant, noe jeg syns var helt greit. Jeg bare satt og hørte på musikken og slappet av, og ventet på at de skulle returnere.

Plutselig kom det en helt utrolig rar følelse over meg. En følelse som kun kan beskrives som følelsen en får når en vet personen på siden av deg er glad i deg. En fantastisk varme i hele kroppen. Bare mange ganger sterkere. Jeg forsto ikke følelsen, og tenker at det bare er musikken som spiller meg et puss. Musikken som setter meg i en stemning eller noe sånt, så jeg prøver å ikke legge noe særlig i det. Plutselig overvelder følelsen meg, og jeg merker tårene renne nedover kinnene mine. Det er den samme gode følelsen som fremdeles "river" i meg, og jeg forstår ikke hvorfor i alle dager jeg gråter. Jeg tenker at det kanskje kunne være Gud, men jeg børster det fra meg. Jeg vet jo jeg ikke kan gå frem uten å være 100% sikker, for hvis jeg går frem så vil mine venner se at jeg har "tatt imot", og hvis jeg ikke er sikker så blir det vanskelig å si "Nei, det var en tabbe - jeg ble overveldet av musikken". I tillegg så har jeg fremdles all skepsisen som jeg har båret de siste 5 årene, og det er mange andre ting der og da som hindrer meg i å gå frem.

Men i lys av den drømmen jeg hadde, har jeg allerede skjønt ovenfor meg selv at jeg er litt i tvil - og derfor, uten å folde hender eller gjøre noe "synlig", sier jeg til Gud: "Ok, Gud, du vet jeg er i sterk tvil om at dette kommer noe sted, men dersom det gjør det - og du finnes, så send meg et tegn". Tårene presser fremdeles på, og jeg holder de fleste inne. Å holde tårer inne fører alltid til hodepine, og jeg begynner å merke at den presser på nå. Så jeg bestemmer meg for å komme meg ut på toalettet og grine ut det som grines ut måtte, og på den måten unngå at vennene mine skal se at jeg gråter når de returnerer til stolene sine. Så jeg går ut av raden min, snur mot baksiden av lokalet, og sikter på utgangen.

Plutselig kommer det en mann opp på scenen; jeg ser det ikke, men hører plutselig ordene (ca):

"Jeg har fått et budskap fra Gud. Et viktig budskap. Det er en person her inne som hører at Gud roper på ham, men som bare ikke forstår det. Det er som om denne personen står bak et stort kornfelt, og alle kornaksene er som store pillarer som hindrer ham i å komme frem til Gud. Men ikke bekymre deg, Gud vil legge ned disse kornaksene og gjøre veien lett å komme frem på."

Allerede etter de to-tre første ordene skjønte jeg at budskapet var til meg, så jeg stoppet og snudde meg mot scenen. Alle ordene stemte 100% med hvordan jeg følte det.. Jeg ble utrolig skremt av dette. Kanskje Gud virkelig finnes, og nå hadde gitt meg det svaret jeg ba om? Var det så enkelt? Et lite øyeblikk fantes det ingen tvil i meg, så jeg gikk fremover. NÅ skulle jeg frem og møte Gud. Ingen tvil. To sekunder senere angret jeg, og snudde inn på raden min igjen. Dette kunne ikke være sant, det kunne jo ikke finnes en Gud. Var det bare tilfeldigheter? Det måtte jo være tilfeldigheter, Gud er jo et menneskeskapt fenomen, og alt dette er placebogreier som hjernen min skaper selv! Plutselig treffer nærværet meg igjen. Kjærligheten overvelder meg igjen, og tårene kommer. Jeg fatter ingenting, men det er som om en stemme roper "Jeg elsker deg, Samuel" inni meg. Jeg reiser meg. Det er ingen tvil. Jeg går frem.

Når jeg kommer frem, møter jeg et lite tynt trådgjerde. Jeg tenker at hvis jeg bare står bak dette gjerdet, så kommer det snart noen til meg og spør om jeg vil ha forbønn. Ingen kommer. Jeg står der 5-10 minutter. Har jeg misforstått? Burde jeg bare snu? Plutselig sier noen på scenen: "Husk folkens, at dere må gå forbi det lille gjerdet som er satt opp for å få forbønn. Så bare gå rett over det, så vil noen komme til dere".

Enda et tegn? I believe so..

Så jeg går over, en mann kommer til meg og sier han allerede har bedt for meg - vi går og snakker sammen, jeg får et nytestamente, litt informasjon, litt av mye forskjellig. For meg var dette et lite antiklimaks - jeg trodde det var nå det "store" skulle skje. Den virkelige reaksjonen kommer faktisk først når jeg kommer ut og treffer vennene mine igjen. Tårene spretter, smilene skvetter, klemmene treffer. Den dagen, den kvelden, det punktet i livet mitt - har forandret meg for alltid.

Jeg takker Gud for at han var så konkret med meg! Han visste akkurat hva jeg trengte, og gjorde det som trengtes - OG mer. Og jeg vil alltid takke Irene, for uten hennes kjærlighet og tålmodighet ville jeg nok aldri møtt Jesus.


Nota Bene: Til skeptikerene
Jeg er fremdeles skeptisk og analyserende. Jeg leter fremdeles etter "hull", bare av en annen motivasjon nå enn før. Jeg er naturligvis inneforstått med at alt dette kan være en "misforståelse", og at alt dette garantert kan bortforklares med tilfeldigheter og placeboeffekt hvis man ser på hver enkelt lille episode. Jeg både forstår og aksepterer at det kan se slik ut for deg. Jeg kommer allikevel alltid til å være personlig overbevist om at disse episodene totalt sett ikke kan være tilfeldige. Det har forandret mitt liv, og det er noe ingen logiske argumenter kan sloss mot.

Og til syvende og sist handler det jo om tro...


Jeg er veldig interessert i å høre litt om hva du syns om denne teksten, og eventuelt hvordan du selv har kommet frem til din egen overbevisning.