Frykten
Jeg er ikke redd for å dø. Den dagen kommer, og det er lite jeg kan gjøre med den annet enn å forholde meg til at det vil skje en gang. Min tro gjør meg i tillegg veldig trygg på hva som vil skje meg.
Derimot er jeg veldig redd for hva andre vil tenke om meg når jeg en gang blir borte. Jeg er mest redd for å bli idyllisert etter jeg har gått bort.
Misforstå meg riktig nå...
Jeg har ingen grunn til å tro at noen vil hverken idolisere eller idyllisere meg, dét skal være sagt. Allikevel ser jeg veldig ofte etter en persons bortgang at de fort blir idyllisert av sine etterlatte, og man kun husker og minnes deres positive sider. "Hun var aldri sint!", "Han var så god mot absolutt alle", "Det var aldri noe annet enn et smil på den munnen" og så videre. For noen tror jeg tanken på å bli idyllisert er kjempedeilig, og jeg vil ikke frata noen det. Jeg er allikevel ikke positiv til tanken på at det kan skje med meg.
Å bli husket kun for mine positive egenskaper er noe jeg virkelig frykter. Jeg legger nemlig ned masse innsats i å være nettopp meg!
Jeg bruker jo faktisk hele livet mitt på det...
Håpet
Jeg håper at jeg, når jeg en gang dør, vil bli husket for den jeg faktisk var. Blir jeg en grinebiter som gammel, kan dere gjerne se bort fra akkurat de aller verste tendensene, men hadde jeg gått bort imorgen vil jeg gjerne bli husket som dere opplever meg hver dag. Enten det, eller bare bli glemt. Forlate livet og historien samtidig, og bli et tapt kapittel i vår historie.
For hvor ligger gleden i å bli husket som en helt annen person enn den man var? Hvem tror jeg vil ha noen glede av å bli husket som en glisende fjott, når jeg fryder meg over det faktum at jeg blir sett på som en kverulant? Selv om jeg såklart mener at jeg er en utfordrende debattant fremfor en kverulant da, såklart!
Håpet står; la meg bli husket for mine positive og mine negative sider, la meg bli husket som den jeg levde som.
Begravelsen
Min egen begravelse er noe jeg tenker en del på når mennesker rundt meg dør. Jeg tenker ikke på hvem som kommer, jeg gleder meg ikke til å hjemsøke den og se hvordan folk reagerer, don't think that I'm a freak now!
Jeg bare håper litt mer.
Jeg håper at mitt liv vil gi mine venner og nære noe å le av. At de som går opp til podiet og skal si noen ord om meg, kan fortelle noen historier som får "publikum" til å bryte ut i spontan latter. At min begravelse skal bli en dag hvor folk kan samles i glede, ikke i sorg, og feire at jeg har levd et godt liv.
For mitt største ønske er faktisk at min familie, mine venner og mine nærmeste skal forlate min begravelse med et smil om munnen. Ikke glede over at jeg er død, men fryd over at jeg har hatt det fantastisk sammen med dem, og var glad i dem til dagen jeg døde.
Videoen
Nå kommer det som mange kanskje vil oppfatte som litt morbid*, men det får jeg takle. Jeg har nemlig lyst å spille inn et filmklipp til min egen begravelse. Hehehe, huff, jeg må jo nesten høres fryktelig selvgod ut akkurat nå, men les nå videre! Jeg har faktisk tenkt MYE på dette.
Jeg ønsker å spille inn en video der jeg utfører en monolog til alle mine nærmeste. Jeg har ikke i detalj planlagt hvordan videoen vil gå - og mine tanker om den vil nok endre seg etterhvert som jeg blir eldre og opplever mer, men jeg skal gjøre et forsøk på å skrive hva det er jeg ønsker å få frem.
Jeg vil begynne filmen med et stort smil om munnen.
"Hei alle sammen. Hei til alle som har fått muligheten til å dukke opp i den koslige anledningen som er min begravelse. Jeg sier koslig, for det gir dere alle muligheten til å møte hverandre, og å smile over det faktum at jeg nå er trygt hjemme i himmelen. Gled dere over det!Filmen avsluttes ved at jeg vinker og smiler igjen.
Ikke kast bort dagen på sorg og smerte, selv om tapet av noen som var dere nære ofte kan oppfattes som triste dager. Jeg vil heller be dere om noen små tjenester. Smil! Akkurat nå. Smil til de som sitter på siden av dere. Gi hverandre klemmer, dere som har lyst til det. Når dere går ut av kirken litt senere, smil til menneskene dere ser, og som ser dere. Dette er mitt høyeste ønske for dagen idag; at dere skal se tilbake på denne dagen som en gledes dag, hvor dere møtte mange hyggelige smil og der dere fikk mange gode klemmer!
De fleste av dere som har møtt opp her husker nok hvor glad jeg er i klemmer? Bruk denne dagen til å gi klemmer selv.
De fleste av dere som har møtt opp husker nok også hvor utrolig irriterende jeg kunne være til tider? At jeg aldri gav meg i en diskusjon, og var påståelig som få. At jeg var en kverulant uten sammenlikning, og ikke gav slipp på diskusjonen før dere enten gav dere, eller forsvant i sinne. At jeg var sta? At jeg kunne plukke, tulle, sparke dere i beina så dere nesten gikk på trynet? At jeg til tider var arrogant og litt klysete!
Husk dette også! Husk gjerne mine positive sider, dersom dere syns jeg har det, det tror jeg er viktig. Men husk også mine negative sider, mine irriterende sider, husk meg som jeg ER, ikke som dere gjerne skulle ønske jeg var. Det er så altfor lett å idyllisere en person som ikke er med dere lngre, men gjør dere det mot meg så fratar dere meg min personlighet. Vær så snill å ikke gjøre det mot meg.
Det viktigste er; Smil! Så mye dere bare klarer, kos dere idag. Husk at jeg er utrolig glad i dere alle sammen, og jeg er veldig takknemlig for at dere møtte opp idag og gav min familie deres støtte.
Jeg GLEDER meg til vi sees igjen..."
Jeg håper jeg når jeg spiller inn denne filmen, klarer å gjøre det på en måte som får folk til å smile og le. Sånn teksten fremstår nå, er den for seriøs - så jeg må nok omskrive den et par ganger.
Poenget her er ikke å hype meg selv. Det er heller ikke å si at jeg tror noen vil overdrive de positive tankene om meg. Tro ikke jeg er en superego som tenker altfor mye på meg selv her. Jeg tror de fleste av oss tenker på hva som vil bli etterdønningene av våre liv, og de fleste håper nok også de vil sette positive merker i andres liv. Jeg håper bare de merkene jeg kanskje setter vil minnes med realisme.
Dette leder meg jo til et spørsmål; Hvordan håper du at du blir minnet?
21 eksterne tanker:
så lenge mine nærmæste husker meg som den jeg var så er alt greit. pluss at jeg vil bli husket som en person som jeg var til hver enkelt.. ikke det gjennomsnittlige :)
Uff, nå ble jeg skuffet. Satt med tårer i øynene etter å ha lest innlegget - og var spent på hva 11 kommentarer inneholdt. Så er det meste en tullete diskusjon som ikke har rot i innlegget en gang. Sorry, dan (og Sam, som fortsatte diskusjonen), men det var unødvendig.
Så nå husker jeg ikke hva jeg hadde tenkt å skrive...
Jaja..Personlig tekst og et ganske personlig tema og uttaleser og da blir det dessverre ofte motargumenter og diskusjoner rundt det. Det er bare slikt man må regne med når man skriver en sånn type tekst som denne. Sier ikke at den er dårlig, for den er bra skrevet, men kansje litt for personlig og selvsentrert?
G
Jeg ble livredd for at du hadde tenkt å ta livet av deg selv når jeg så overskifra på msn. Begynte nesten å gråte faktisk:$
Synes du hadde en flott måte å si "farvel" til dine nærmeste, for å minne dem på det som virkelig betyr noe:)
Hvordan jeg vil blir minnet? Godt spm, tenkt mye på det skjønner du...:p Jeg vil folk skal huske meg som den jenta med kort lunte, som freser og kjefter, men som midt i alt det viser hennes bredeste smil:) Ei med pågangsmot, derfor sta:)
Og så vil jeg at folk skal bruke farger i begravelsen, ikke gå i svarte klær, men ha på seg masse farger! Jeg liker farger, og de gjør meg glad:) Og så tror jeg faktisk det ville gjort noe med menneskene? Vet jo ikke, men jeg tror det:)
igjen, *gi en lang god cyberklem til* Skulle bare ønske klemmen var ekte...
@ Constantine:
At hver enkelt skal sitte igjen med personlige minner ja, jeg tror du har truffet spikeren på hodet der!
@ Irene:
Jeg skjønner at de kommentarene dro fokus litt bort fra innholdet ja, så jeg har fjernet dem.
Håper du finner tilbake til det du hadde tenkt å skrive, jeg er nemlig veldig interessert på hvilke tanker du hadde.. det er nemlig ikke hver dag jeg gjør at noen sitter med tårer i øynene av det jeg skriver..
@ G/Anonym:
En tekst om sin egen begravelse må jo nødvendigvis virke selvsentrert? Jeg ønsker faktisk å være personlig i denne bloggen, ellers har det for meg liten glede av å skrive. I tillegg - om jeg dør snart, vil jeg nå ha fått frem min mening til alle som er interesserte i å lese - og tror du ikke denne bloggen ville blitt sirkulert rundt til alle som evt. ville kommet i min begravelse? ;) Da hadde det faktisk kanskje kunnet bli en litt hyggelig dag av det after-all!
Skjønner naturligvis at det dermed ikke er for alle å lese, men kom gjerne tilbake senere så kommer det kanskje noe som passer mer din smak.
@ Spire:
Kjære deg da, har jeg noengang fremstått som noen som har et ønske om ta mitt eget liv? Beklager om jeg skremte deg, men du kan slappe helt fullstendig av..
Jeg syns det er godt å se at det ikke bare er meg som ønsker å bli minnet med glede og ektehet.
Takk for dine hyggelige ord. En lang klem sendes tilbake!
Sletta du kommentarane frå Dan pga du ikkje lige å bli sagt imod? Fordi han ikkje va enig me dæg?
Slette du denna komment au forde den ikkje e positiv nok?
Såg dæg i går forresten. Du he klipt dæg! Passa d ber tykte æg :)
E du i kv.dal ennå?
Camilla L
Nei, det har jeg aldri hørt fra deg. Så derfor syntes jeg det var rart, men i sorg så vil mange gjøre ting de ikke er helt klar over selv. I sorg, sjokk og så videre...
@ Camilla:
Nei, da syns jeg du skal lese resten av kommentarene andre steder på bloggen, så vil du nok kjapt se at jeg liker å diskutere. Jeg slettet dem fordi det var en intern diskusjon som ikke hadde noe som helst med dette innlegget å gjøre - og derfor hadde det ingen verdi å la det bli stående. Som du kanskje leser av Irene's kommentar, hadde det faktisk tvert imot en negativ effekt. Ikke noe verre enn det. Så det handler ikke om at jeg sletter alle kommentarene som er negative til det jeg skriver - da hadde denne bloggen vært temmelig kommentarfattig ;-)
Høres det greit ut?
Takk forresten, hyggelig du liker dette bedre ;-) Er i Kvinesdal, reiser tilbake til Grimstad imorgen ettermiddag.
@ Spire:
Da kan jeg med stor glede garantere deg at jeg er rolig og avbalansert, og vurderte aldri noe sånt :)
Flott:D *smile*
Det var et fint innlegg, om enn meget spesielt. Men vi er nok mange som tenker på slikt i blant. Jeg har ikke enormt mange tanker klare, men jeg vet at det skal spilles musikk av Lisa Børud og pyntes med masse fargerike roser. Det håper jeg på :)
I min elskede Farmors begravelse kunne vi i løpet av festen både smile og le. Det var en god minnedag, og vi fikk være med og oppfylle hennes ønske om at folk skulle spise godt, drikke kaffe og ha det fint i hverandres selskap. En utrolig fin dag å tenke tilbake på! Men det var samtidig en dag med mange tårer. Og tårene kommer fram hver gang jeg tenker på henne.
Hehe, du er en person som nok vil bli minnet på både godt og vondt. Tror ikke mange har et så stort "spekter" av gode og vonde ting å minnes for (hos meg - ikke misforstå) ;) Uansett vil den dagen (som jeg ikke håper kommer på lenge) bli en forferdelig dag. UANSETT om du ber folk smile og le. Det trenger ikke være noen "glorifisering" gjennom minnene, men savnet vil være stort hos mange. Og hos meg.
@ Irene:
Jeg tror også det er flere enn meg som tenker slik, noe responsene på dette innlegget til dels har avdekket :)
Jeg tror og håper jeg vil bli husket på godt og vondt. Men hva mener du med at det ikke vil være et spekter? Ikke at jeg mener folk bør huske meg for så sinnsykt masse, jeg er ikke den typen person - jeg ble bare nysgjerrig ;)
Og jeg håper jo at noen kommer til å savne meg.. Bare dem savner meg for den jeg var. Akkurat som jeg vil savne de av mine venner jeg mister som de er...
@ Anonym:
Vennligs unnlat å kommenter andres kommentarer nedsettende, hold deg ti personlige refleksjoner eller saklige diskusjoner rundt kommentarene...
Dette høres ut som den fineste begravelsen noensinne.
Her kommer en kanskje egoistisk tanke; men jeg håper allikevel at jeg slipper å oppleve den.
Hvorfor kommenterer du ikke heller det fine Irene har skrevet om hennes farmors begravelse og hva hun ønsker i sin begravelse med Lisa Børud og slikt? Hvorfor skriver du ikke til henne at du vil savne henne masse slik hun vil savne deg? Hvorfor oppmuntrer du ikke andre, men BARE fokuserer på deg selv og hvordan DU blir husket, hvordan folk husker DEG, hva folk tenker om DEG osv?
Hvis du sletter denne kommentaren, så er jo det bare atter et bevis på min evige konklusjon på at du sletter ikke negative kommentarer fra folk fordi de er rettet mot andre menneskers kommentarer, men fordi de er nedsettende mot deg..
Den kommentaren jeg skrev over her som du slettet var ikke nagativ mot Irene, men mot deg, så å bruke det som unnskyldning at du slettet den fordi det var en kommentar til andre som kommenterer er bare bullshit og det vet du, Samuel. Du klarer bare ikke takle negativ kritikk på din person, men det er mer negativt med deg her inne enn positivt. Kommentaren din til Irene her tok virkelig kaka. Tilogmed når hun skriver om sine tanker rundt egen og farmorens begravelse, så MÅ du bare svare på den siste biten som handlet om deg selv..Hvorfor gir du deg ut for å være så god når du er en evig egoist? Jeg er en egoist og en jævel, men har jeg noengang nektet for det? Du klarer simpelten aldri å fortelle dine feil. Bare alle andres..
Akkurat slik jeg kjenner deg..
Men hadde de visst, så hadde de forstått..
@ Kristin/Anonym:
Jeg kunne fint slettet den kommentaren basert på at den er et personangrep, og ikke handler om blogginnleggets tematikk. Uten tvil. Men det ville bare gitt deg mer mat, så jeg skal la den stå.
Forrige kommentar var ikke rettet mot det jeg skrev, det kom helt klart frem. Det var jeg ikke alene om å se.
Jeg syns det kommer helt klart frem at du er bitter ovenfor meg. Syns det er både trist og sørgelig at du skal oppføre deg som du gjør, for det ødelegger nok mest for deg selv.
Jeg har heller aldri sagt jeg ikke er en egoist; det er vi vel alle. De aller fleste av oss er faktisk i stor grad egoistiske.
At jeg er en evig egoist er jeg overbevist om at du er den eneste som sier, og jeg tror du egentlig ikke mener det. Det er vel heller et utslag av at du vil "ta" meg av forskjellige grunner som jeg ikke vil liste opp her fordi jeg ikke syns det hører til det offentlige.
Fra nå av, om du skal kommentere mine innlegg - gjør det med et åpent sinn, og kommenter teksten, ikke skribenten. Vær gjerne kritisk, det er bare hyggelig, men vær også saklig og konstruktiv.
Til alles glede vil denne diskusjonen oss imellom i beste fall fortsette privat.
Til mistern:
Kommentarer som ikke har noe som helst relevans med diskusjonen tar jeg meg rett til å slette, da jeg tross alt ofte bruker noen timer på å skrive blogginnleggene.
Diskusjonen vår var gøy der og da, men allerede før Irene hadde kommentert hadde jeg tenkt å fjerne dem nettopp fordi de ikke var noe som helst relevante til innholdet.
Det er ikke verre enn det, og langt fra personlig :) Du veit jo jeg er glad i deg :D
Jeg vet virkelig ikke hva som er saken mellom "anonym" og deg, Samuel. Men jeg synes uansett at vedkommende har et poeng i forhold til min kommentar. Da jeg "mistet tråden" etter diskusjonen mellom deg og Dan (stor D), og du bad meg "gjenfinne" noe av det jeg hadde tenkt å skrive, så la jeg arbeid i det.
Og jeg vet at du svarte på kommentaren i et travelt øyeblikk, men uansett så var plutselig ikke mine personlige tanker relevante...? Selv om de kostet noe for meg å dele.
Jeg vet ikke helt hva jeg synes, jeg. Men det er mye tull her. Og jeg synes "anonyms" kommentar handlet litt om blogginnleggets tematikk i henvisningen til min kommentar. Vedkommende satte faktisk fingeren på noe av det jeg har tenkt i ettertid. Men så klart var det mye personangrep også der, og det støtter jeg ikke. (Bare så det er sagt.)
@ Irene:
Jeg er ikke uenig, Irene, jeg burde absolutt relatert noe av mitt svar til deg. Faktum er vel at jeg ble litt satt ut av din kommentar om "spekter", og kombinert med hastverk så kommenterte jeg kun deler av din kommentar.
Det er nok for seint å komme med en kommentar nå for å vise min faktiske interesse, men jeg håper og tror du ikke sitter igjen med et inntrykk av meg som egoist basert på denne ene episoden.
For å faktisk gi en personlig respons til deg, vil jeg si at jeg forstår så altfor godt. Har selv nettopp vært gjennom det samme, og uansett hvordan en husker et menneske vil det nok alltid være rom for tårer. Heldigvis. Jeg er glad din farvel med henne ble en kilde til gode minner og gode tårer.
Lisa Børud? Er det hun bittelille jenta som synger (av og til sammen med søstern)?
Det er forresten fint å høre at du vil ha roser i fine farger til pynt... Det er ikke så mange begravelser det faktisk pyntes i, så det ville vært en unik dag!
Kristin: Ååå...så heldig du er! Selv har jeg bare vært på konsert med Lisa ei gang (håper det blir flere) og hører på musikk et par ganger i uka. Det er noe med barnetekster som er så bånn ærlig og utrolig oppløftende! :)
Samuel: Ja, det er hun (ikke lenger så veldig) lille jenta som synger. Barnebarn til Arnold Børud, niesa til Ole Børud :) God familie! Og som sagt - det er utrolig oppløftende og ærlige tekster. Og jeg digger Lisa, og det ville være naturlig å be om noen av sangene hennes spilt i løpet av en "minnedag" etter jeg har reist hjem :)
Hehe, ja, jeg håper også hun er godt voksen da :) Men jeg håper fremdeles hun har like herlige og ærlige sanger :) Du er heldig som kjenner dem. Men jeg er også heldig som blir velsignet gjennom sangene deres. De gjør en god jobb!
Jeg har også hørt på Børudgjengen "hele mitt liv". Men Lisa topper alt! God jente! God familie!
Legg inn en kommentar