Å reise i tid..?

For et par dager siden så skrev jeg om tankeeksperimentet "hva kunne du bidratt med om du plutselig hadde befunnet deg i steinalderen?". Dette har medført seg overraskende lite diskusjon, men har gitt spire til ett nytt men relatert tema - nemlig tidsreise. Det er da spesielt min bloggevenn Joakim som tok det opp, og har skrevet en artikkel om det. Ikke en helt uventet vridning på tematikken, og jeg gyver løs på det jeg også - for tanken er jo utrolig spennende!

Tenk om...
Tenk om du kunne gå inn i en maskin, trykke på en knapp, og plutselig befinner du deg langt bak i tid. Hva du ser er jo på mange måter forsøkt beskrevet i historiebøker; kanskje befinner du deg midt på Omaha Beach i andre verdenskrig? Kanskje du er i Hitlers bunker og hører stemmen hans? Kanskje du dukker opp midt i et åpent landskap og det er en svær Sabeltanntiger som er i løpende sprang på vei mot deg. Eller kanskje noe hyggeligere - du møter din bestemor da hun var 7 år gammel, og hun kommer suttende på noen karameller som hun har i et hvitt kremmerhus?

Kanskje du da griper sjansen og sier noe til henne, som du har hørt henne si til deg hele sitt liv?

Hva om...
Ville det du gjorde i fortiden da forplantet seg fremover? Slik at de ordene du hadde hørt fra din bestemor, kanskje i effekt var et resultat av at hun nettopp møtte deg når hun var 7 år gammel? Kanskje det var derfor hun sa det til deg når hun ble bestemor, fordi hun husket møtet med en fremmed og ordtaket hun fikk med seg? Og hvis den fremmede var deg, var det da bestemt at du skulle reise tilbake i tid allerede før du hadde gjort det? Som en slags skjebne?

Eller ville fortiden vært som en annen dimensjon; at vi kan reise tilbake, observere og handle. Påvirke. MEN vår tilstedeværelse ikke ville påvirket noe som helst - nettopp fordi det tross alt levde mennesker i nåtiden, og man kan ikke forandre noe som allerede har skjedd? Og når man så reiste "hjem" til vår dimensjon igjen, ville alt være som før, uforandret?

For går det virkelig an å endre fortiden? Hva om man endrer noe som hadde resultert i at man selv aldri ville bli født... Kan man da i utgangspunktet klare å gjøre nettopp den endringen? Og ville man i så fall bare plutselig forsvinne?

“If I just turn this button, the whole humanity will die - and never know about it.. But uh-oh, that would mean that my mother would die and never give birth to me - ergo, I would not live - ergo I cannot possibly be able to do this..?”

Noen er enige...
Mange svært smarte mennesker har teoretisert rundt dette med tidsreise. Einstein er en av de mest sentrale, og han hevdet det ville kunne være teoretisk mulig. Dersom man reiser fortere enn lysets hastighet, skal visstnok det kunne gjøre at man reiser tilbake i tid. For å sitere Wikipedia:

Albert Einstein kom med teorien om at lysets hastighet var den eneste konstanten i universet. Farten til lyset vil være lik uansett hvilket treghetssytem vi observerer den fra. Dette betyr at noe annet må endre seg. Tiden endrer seg for at vi skal kunne observere lysfarten slik vi gjør. Dette medfører at en person som beveger seg veldig fort i forhold til et treghetssystem vil ha en helt annen tidsregning. Tiden for personen som beveger seg vil gå mye senere. Dette gjelder også biologiske prosesser i kroppen.

Dette stipulerer altså følgende; reiser man fort nok, endrer tiden seg, og kroppen vil eldes saktere fordi man beveger seg såpass mye fortere enn treghetssystemet alle andre befinner seg i. Einstein sa også at man aldri vil kunne aksellerere noe opp til lyshastigheten, og dermed avviste han i stor grad sin egen tankegang rundt tidsreise. Det er allikevel et stort MEN her, for det går fremdeles ann å bevege seg veldig fort i forhold til andre treghetssystemer. Så teorien åpner fremdeles for at man vil ha en viss effekt om man beveger seg opp mot lyshastigheten.

Men altså...
Jeg tror ingenting på denne tankegangen. Det er heldigvis loads med forskere som heller ikke tror på tidsreise, så jeg står ikke helt alene.

Tanken om at dersom man bare reiser fort nok, og at man dermed reiser fortere enn lyset (og dermed fortere enn synlig bevis for eksistens), vil man reise i tid, er for meg en utrolig herlig men tilsvarende latterlig tanke. Hvis man kan reise fortere enn lysets hastighet, så vil man absolutt kunne se tilbake i tid - det er ingen tvil om det. Det er fordi når man da når en viss avstand, vil lyset som kommer frem til der du er være "gammelt". Når så lyset fra 2004 når frem til der du observerer fra, ser du i effekt bakover i tid - men du har ikke reist bakover av den grunn.

Du ser bakover i tid hver dag!
Det betyr (og dette har du kanskje ikke tenkt over) at du hver eneste dag ser tilbake i tid! Lyset du ser fra stjernene er flere år gammelt.

Når du ser lyset fra sola, ser du i effekt 8 minutter bak i tid. Lyset fra den nærmeste stjerna er 4,5 år gammelt. Ser du på en stjerne som ligger 100 lysår unna, ser du 100 år gammelt lys.

Og det tror jeg blir konklusjonen min idag.
Jeg tror ikke det vil bli mulig å reise i tid i fremtiden, aller mest fordi det bringer med seg altfor mange metafysiske utfordringer av typen "Kan jeg reise tilbake i tid og gjøre én endring som fører til at jeg aldri ble født?".

Jeg håper jeg har rett, for konsekvensene av at menneskene skulle ha tidsreiser i sitt arsenal kan bli astronomiske.


Som vanlig ender jeg innlegget med et spørsmål til deg;
Hva syns du om dette innlegget, og hva tror og håper du selv om tanken på tidsreise?

Et fortidseksperiment!

I dag skriver jeg om et tankeeksperiment jeg har tenkt mye på i det siste. Det dreier seg litt om fortiden, litt om teknologi, og det er av åpenbare grunner rent filosofisk. Det spennende med eksperimentet er at absolutt ingen har fasitsvarene, og alle er forskjellige. Dermed finnes det like mange mulige svar som deltakere.

Nettopp derfor oppfordrer jeg alle som leser til å bli med!

Tankeeksperimentet er ikke unikt for meg, og det er rett og slett;
Hvis du ble sendt tilbake til steinalderen, med akkurat den kunnskapen du innehar idag, hvordan ville du kunne bidra til utviklingen - og hvordan ville verden sett ut idag?


Hva tror jeg?
Dette er en problemstilling jeg har mange teorier på, og mange tanker rundt - ingen av dem spiller naturligvis noen rolle i det hele og det store, men det er interessant å gruble rundt det. I utgangspunktet hadde jeg ikke planlagt å skrive så mye, for på den måten ikke påvirke dine tanker - men samtidig så tror jeg det kan være sunt med et utgangspunkt.

Kan vi ikke si det slik; hvis du allerede har klart ditt svar - gå rett til kommentarfeltet, skriv dine tanker, og så kan du komme tilbake og lese resten.

Jeg tror at...
...jeg i starten hadde hatt fryktelig lite å bidra med. Jeg hadde stått der som en klossete idiot, uten evne til å kommunisere noe særlig, uten evne til å bidra med noe, og egentlig bare vært til bry. En halvbleik og hårløs bygutt uten overlevelsesinstinkt hadde nok ikke stått høyt i gradene blant disse mennene.

Etter hvert som kommunikasjonen hadde opparbeidet seg litt, jeg lærte å ta meg av meg selv i dette miljøet, og jeg forsto forskjellen på "UGHI" og "UGHA", så ville kanskje ting gått litt greiere.

Alt dette forutsetter jo naturligvis at de ikke hadde angrepet og drept meg så fort de så meg.

Moderne teknologi
Her hadde jeg ikke hatt noe å bidra med. Med verktøyene de har der, og min absolutt mikroskopiske kunnskap om dagens teknologi - så hadde jeg nok endelig innsett hvor lite av nåtidens løsninger jeg kunne ta æren for.

Levesett og primitiv teknologi
Her kunne jeg kanskje bidratt med litt (og med min begrensede kunnskap om steinalderen gjør at jeg bare må forutsette at de ikke visste dette allerede da).

• Kunne vist hvordan man ved å bygge doble vegger i husene, med et tykt lag gress/blader mellom, ville kunne holde bedre på varmen.
• Kunne vist dem prinsippet bak hjulet.
• Kunne lært dem å lage garn til å fiske med.
• Pil og bue?

Som dere ser, så vet jeg ikke om så altfor mye jeg kunne gjort. Jeg har på en måte ingen anelse om hvordan man lager de mest primitive tingene vi bruker i dag en gang, så hvordan skal jeg kunne bidra der?

Hvordan ville mitt bidrag påvirket fremtiden (eller - nåtiden)?
Vel... Det kan hende at jeg ville kommet på flere ting når jeg hadde begynt å lære av deres livsstil, og kunne vist dem noen bruksområder de kanskje selv ikke hadde sett for seg. Uansett er det ingen tvil om at små endringer så langt tilbake i tid kunne ha fått enorme konsekvenser ut i tid.

Hvem vet - om oppdagelsen av hjulet kom 10 000 år før det gjorde, så kunne det ført til at andre oppdagelser kom før også - nettopp fordi det kunne ha satt en kreativ gnist i hodene på menneskene da. Eller kanskje det kunne ført til kunnskapskriger og utslettet menneskeheten i de områder hvor jeg hadde fått påvirke.

Hvis vi forutsetter at menneskeheten hadde overlevd, så tror jeg faktisk det ville hatt svært stor påvirkningskraft på sikt - selv om mitt bidrag der og da med stor sannsynlighet for det meste hadde vært irritasjon for de "dafødte". Et kjent ordtak (dog noe omskrevet) sier noe slikt som "Et vingeslag av en sommerfugl i USA kan forandre været i Norge". Jeg tror det er et ordtak som passer i denne sammenhengen - en liten forandring langt bak i tid, vil få store konsekvenser forover i tiden.


Men så kommer det til det viktige og egentlige spørsmålet her;
Hva tror du?

Godt nytt år!

Til alle mine lesere, både nye og gamle, venner og ukjente, ønsker jeg et riktig godt nytt år!

Etter årets nyttårsfeiring blir jeg sittende igjen med noen tanker om feiringen av det nye året. Feirer vi egentlig inngangen til et nytt år, eller utgangen av et gammelt?

Klemmene jeg gav på overgangen til 2009 var egentlig ikke så mye en feiring av overgangen, like mye som at jeg ville vise mine venner at jeg bryr meg om dem like mye nå som før. At de er mine venner, og at jeg bryr meg om dem, og at overgangen bare var enda en unnskyldning til å vise dem det.

De varme smilene, håndtrykkene, gleden over de fargesprakende smellene var for min del et uttrykk for det samme.

Jeg velger å entre det nye året med gode ønsker for det, og en helhjertet takk for 2008 til alle jeg har delt tiden med. Både oppturer og nedturer. Alle minnne skal hedres med ære.

Tidenes sommer. Frafall i familie og blant venner. Barn. Nye bekjentskaper. Vennskaper som har utviklet seg. Avslutning av forhold. Nye utfordringer. Flytting. Avslutning av jobber. Nye jobber. Finanskrise. Tap. Seire. Internasjonale kriser. Samfunnsforandringer. Kjærlighet og glede.

Måtte 2009 være en opptur for deg og dine! Godt nytt år!

Jeg har en drøm

jeg har en drøm...


UIMOTSTÅELIG
uoppnåelig...


drømmen
er
virkelig..


UFATTELIG...


drømmen
er
min...

Life changing positivity

Idag har jeg valgt å legge ut en tekst som jeg har lest for lenge siden. En fantastisk tekst, som jeg her gjengir i sin helhet. En tekst som har vært til inspirasjon for meg i årevis, og som jeg håper vil inspirere deg også!

Disclaimer:
Jeg har ikke skrevet denne teksten selv. Kilden finner du her.

Historien

Michael er den typen du elsker å hate. Han er alltid i godt humør og har alltid noe positivt å si. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: "Hvis jeg hadde det bedre ville jeg vært tvillinger". Han var en naturlig inspirator. Hvis en av de ansatte hadde en dårlig dag, var Michael der og fortalte den ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen. Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Michael og spurte ham: "Hvordan gjør du det?"

Michael svarte: "Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv; du har to valg i dag. Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig humør. Jeg velger å være i godt humør. Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller å ta lærdom fra det. Jeg velger å ta lærdom fra det. Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene deres eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet. Jeg velger de positive sidene i livet. "

"Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt", protesterte jeg.

"Det er det," sa Michael. "Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten så er enhver situasjon et valg. Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene. Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør. Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv."

Jeg tenkte over hva Michael hadde sagt. Like etterpå forlot jeg firmaet for å begynne for meg selv. Vi mistet kontakten, men jeg tenkte ofte på ham når jeg tok et valg i forhold til livet istedenfor bare å reagere på det. Mange år senere hørte jeg at Michael var innblandet i en alvorlig ulykke med et fall på 20 meter fra en radiomast. Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Michael utskrevet fra sykehuset med skinner langs ryggen. Jeg traff Michael omtrent seks uker etter ulykken. Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: "Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?"

Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i hodet på ham under ulykken. "Det første jeg tenkte på var velferden til min ennå ufødte datter," svarte Michael. "Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to valg. Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve."

"Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?" spurte jeg. Michael fortsatte, "Ambulansepersonellet var fantastisk. De sa hele tiden at alt kom til å gå bra. Men da de rullet meg inn på akuttmottaket og jeg så uttrykkene til legene og sykepleierne, ble jeg vettskremt. I øynene deres sto det skrevet: 'han er dødsens'. Jeg visste at jeg måtte gjøre noe."

"Hva gjorde du da?" spurte jeg.

"Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til meg", sa Michael. Hun spurte om jeg var allergisk for noe. "Ja," svarte jeg. Legene og pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt.

Jeg trakk pusten og ropte: "Tyngdekraften!".

Gjennom latteren deres sa jeg til dem: "Jeg velger å leve. Operer meg som om jeg er levende, ikke død."

Michael overlevde takket legenes dyktighet, men også på grunn av sin fantastiske holdning. Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt. Holdning er, tross alt, alt.

"Bekymre deg derfor ikke for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg
for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."
Matteus 6:34

"Egentlig er dagen i dag den morgendagen du bekymret deg for i går"
Ukjent

Si gjerne hva du syns om teksten. Er det ikke så enkelt? Kan det være så enkelt? Kan det i det minste få en positiv effekt? La meg få vite hva du tenker!

gi det videre

Igår så jeg filmen Pay it Forward, en helt herlig film om en ung gutts (spilt av Haley Joel Osment) visjon om å forandre verden etter oppfordring fra samfunnsfaglæreren.

Idéen
Hans tanke var da skremmende enkel, men også i teorien veldig effektiv. Han skulle velge seg ut tre mennesker, og hjelpe dem med noe de ikke kunne klare å hjelpe seg selv med. Så skulle han fortelle dem at alt handlet om å gi det videre til neste person; at når du først har tatt imot hjelpen, er du forpliktet til å gi denne typen hjelp til tre nye mennesker igjen.


Hele idéen er basert på æreskodeksen; ingen sjekker at du gir det videre, men du blir oppfordret til det. Så blir det opp til deg å gjøre det du vil med det.

Dersom nok mennesker tar oppfordringen vokser det seg plutselig veldig stort veldig fort.

Hvorfor ikke?
De sier det klart i filmen, og det er ingen tvil om at det er sant; dette er en på alle måter utopisk* idé som tar menneskers velgjørenhet for gitt, og hvor man forutsetter at oppfordringen etterfølges.

Allikevel spør jeg; Hvorfor ikke?

Det er absolutt ingenting som hindrer deg og meg i å være på vakt etter muligheter til å gjøre store ting i andres liv. Det er ingenting som stopper oss i å lete etter åpninger for å gi av oss selv i en sammenheng som kan være med og forandre et menneske. Vi må bare være åpne for det. Vi må bare lete etter det.

Det finnes allerede en amerikansk bevegelse som har tatt dette på alvor. Her kan dere lese masse eksempler på mennesker som aktivt har forsøkt å spre kjeden av velgjørelse!

La oss forsøke da!
Jeg ser ærlig talt ikke et eneste argument for å ikke gjøre dette. Samtidig er det så ufattelig mange argumenter for å gjøre dette.

Så min oppfordring til både meg selv og alle som leser dette er følgende; se etter muligheter. Hver dag, hele tiden. Lær deg å kjenne dine nære på helt andre måter enn før, se nærmere etter, kanskje det er noe. Se etter på mennesker du ikke kjenner også, det kan være noe du kan gjøre.

Når du så har gjort en skikkelig tjeneste, fortell dem om prinsippet. Si at de nå må gi det videre til tre andre mennesker og at det må være noe som vil bety noe. Fortell det med et smil om munnen. Det skal jo være en hyggelig bevegelse.

La oss forsøke å gjøre en liten innsats som vil kunne få en stor effekt. La oss tro på menneskeheten. La oss tro på utopien*.

Start en Gi det videre-kjede så fort du kan :)



I mellomtiden kan du kanskje fortelle om en gang du har gjort en stor tjeneste for noen? :) Eller om din første Gi det videre-handling?

det er rart...

Det er rart hvordan et liv kan sno seg opp og ned langs helt uforutsette stier. Hvordan ting helt plutselig kan forandre seg drastisk, og uten forvarsel snu tilbake på seg selv igjen.

Det er rart å tenke på hvordan man i blind tillit og ønsketenkning kan gi ukjente mennesker makt over seg. Hvordan venner og familie kan advare mot farer som tårner som svære fjell foran seg. Hvordan man allikevel velger å se bort fra disse advarslene.

Det er rart hvordan man som mennesker hele sitt liv kan gå med en bestemthet ovenfor visse saker, men i nøden lærer naken kvinne å spinne, og selv den hardeste vilje kan knas til bolledeig.

Det er rart å tenke på hvordan håp og glede raskt kan snus til tårer og smerte.
Det er rart å tenke på hvordan tårer og smerte raskt kan snus til håp og glede.

Det er rart hvordan et liv kan sno seg opp og ned langs helt uforutsette stier, og hvordan vi mennesker ofte er som en tømmerstokk flytende nedover i elvens nåde.

Det er rart å tenke på hvor rart livet faktisk er.


P.S. Jeg har fått jobb som telefonselger...

Kan Gud skape en stein..?

Et av de mer kjente "anti-Gud"-bevisene, er følgende:

"Dersom Gud er allmektig, skal han kunne skape en stein som er så stor og tung at han ikke kan løfte den selv. Men hvis han ikke kan løfte den, er han ikke allmektig. Ergo finnes det ikke en allmektig Gud."

Dette er fritt sitert, har ikke den nøyaktige varianten - men poenget er der.

Den mest brukte motargumentasjonen jeg har lest følger her:
"Selvsagt kan han lage en stein som han ikke klarer å løfte, og så løfte den. Spørsmålet er et paradoks*. Paradokser er noe mennesker ikke kan få til å fungere. Hvis noen er allmektig kan vi ikke begynne å forstå hvor mye makt det egentlig det vil si, da vi ikke aner hvor mye "alt" er. Eller hvor lite "ingenting" er heller, for den saks skyld."

Jeg mener svaret er så utrolig mye enklere. Gud kan være allmektig og fremdeles ikke ha mulighet til å skape en stein som er så tung at han ikke klarer å løfte den. Dette fordi Gud er størst, og uansett hvor stor han måtte være, vil han aldri kunne skape noe som er større enn seg selv. Og jeg antar og håper at alle som leser dette forstår at jeg ikke snakker om fysisk størrelse. Ergo er det ingen selvmotsigelse at skaperen av universet kan løfte alt han skaper, og at han fremdeles er allmektig.

Dette er et forsøk på å sette ut kristne med en kvasi-intelligent formulert, men fremdeles barnslig, problemstilling.

Kan Gud skape en helt rød ball som er helt gul? Er han ikke allmektig hvis han ikke klarer dette?

Et lite Nota Bene; om han hadde skapt en så ufattelig stor stein, ville den nok omsluttet hele universet - og da ville ingen kunne registrert noen bevegelse uansett - da steinen var 'alt' som eksisterte. På samme måte som det ikke finnes lyd om det ikke er ører til stede som tolker lydbølgene, blir ingenting beveget om det ikke forflytter seg i forhold til noe annet.