Foto: UkreditertDen nye ekteskapsloven har trådd i kraft. Dette har ført til en bloggstorm hos min bloggervenn Joakim Knudsen om tematikken. Nå er jeg stort sett enig med ham i hovedlinjene, men idag skrev han et innlegg om hvorvidt homofile burde få adoptere. Jeg er igjen enig i hovedlinjene, men føler noen små nyanser burde bli fremhevet.
Gode foreldre?
Ett av argumentene går jo på hvorvidt homofile par vil være gode foreldre. For min del er det hevet over enhver tvil at svært mange homofile par vil bli langt bedre foreldre enn svært mange av de heterofile parene/enslige foreldrene som vi har idag. Det er ingen tvil om at homofile foreldre vil kunne gi barna alt dem trenger også.
Gode nok foreldre?
I tillegg må vi ikke glemme at alle som vil adoptere må gjennom en nokså stor kontroll i regi av omsorgsorganet som videreformidler adopsjonen, for å bli "godtatt". Alle som får adoptere har dermed fått stempelet "godkjente foreldre" for å si det litt flåsete. Alle som er villige til å gå gjennom en slik nådeløs kontroll beviser egentlig der og da at de virkelig har lyst til å bli foreldre - og er villige til å stille hele sitt privatliv og sin privatøkonomi til disposisjon for å få lov til det. KUDOS!
Jeg er absolutt ikke i tvil om at de som blir godkjent som foreldre, om det så er heterofile eller homofile, faktisk er gode nok.
Men hva med mobbingen?
Her er det jeg er uenig med svært mange debattanter (og svært enig med Joakim). Man hevder at barn vil bli lette mobbemål dersom de har homofile foreldre. Dette tror jeg lite eller ingenting på. Jeg har førstehåndserfaring med mobbing, og vet at dersom et spesifikt individ er et lett mobbemål så har det lite med omgivelser å gjøre, men rett og slett med personligheten. Barn lukter seg i stor grad frem til hvem de kan mobbe, og finner en grunn etter de har fått seg et mål.
Har man en personlighet som tillater mobbing, så risikerer man å bli et offer. Har man ikke det, kan de prøve seg og barnet selv vil klare å stoppe det. Jeg hadde det, og jeg ble mobbet. Easy as that.
Hva var den nyansen da?
Joda, det eneste punktet hvor jeg og de homofile med stor sannsynlighet for alltid vil være uenige om er følgende;
"Heterofil forkjørsrett!"
Jeg syns at heterofile familier alltid burde få forkjørsrett i forhold til homofile familier. Dermed er jeg imot likestilling mellom legningene, men for adopsjon på tvers av legning. Dette høres kanskje litt paradoksalt ut, men det er nettopp fordi uansett hvor mye vi ønsker og vil, så er en heterofil familie mer naturlig for et barn enn en homofil familie. Det har ingenting med at jeg er imot legningen å gjøre, det har ingenting med mobbing å gjøre (et argument jeg for øvrig syns er direkte latterlig å bruke mot homofil adopsjon).
For å si det rett ut; er det 200 homofile familier i kø, og det kommer en heterofil familie, mener jeg at den bør gå direkte inn foran de homofile familiene. Er det kun homofile familier i køen, mener jeg ikke barnet lider noe tap av det - og jeg hadde gledelig plassert et barn hos dem.
Dette er 100% gjennomsyret av det faktum at den mest naturlige familiekonvensjon er far og mor (dette er udiskutabelt), og man bør etterstrebe å gi flest mulig barn til et så naturlig miljø som mulig.
Hva mener du da?
