Egoist?

I hele mitt liv har jeg akseptert en "sannhet" som jeg idag vil utfordre. En "sannhet" som tidligere har bygget på erfaringsløshet og dydsmønstre, men som i lys av virkeligheten svinner hen i skyggen og etterlater kun et gammelt minne av glorifiserte* tankemønstre. En "sannhet" som jeg vil påstå er langt fra ekte.

I hele mitt liv har jeg blitt opplært til å mene at selvmord er egoistisk*.

At de som tar sitt liv kun tenker på seg selv og deres smerte. At man idet man tar sitt eget liv etterlater sine venner, sin familie, sin verden i et tomrom hvor ingen forstår og alle har vondt. Det er ikke mye som etter min mening er direkte feil i dette utsagnet. Tar en selvmord, tenker en på seg selv. Man etterlater menneker rundt seg i et vakum av forvirrelse. "Var det min feil?". "Kunne jeg gjort noe mer?". Jeg vil ikke late som om jeg har et universelt svar på disse spørsmålene. Men la oss nå ikke være så egoistiske at vi påtar oss ansvaret for et helt menneskeliv.

Jeg har egentlig aldri utfordret denne tankegangen. Det virker jo så logisk; et menneske har det litt tøft, og fylt med selvmedlidenhet bestemmer h*n seg for å forsvinne. Uten å tenke på andre enn seg selv. Uten å tenke på at mammaen kanskje finner vedkommende død. Eller pappaen. Eller lillebroren. Eller kanskje man henger seg rett utenfor en skole, og barn på vei til skolen finner et lik hengende i en snor. Og jeg er enda inneforstått med at det er elementer i et selvmord som jeg lett gir merkelappen egoisme. Å henge seg utenfor en skole er egoistisk.

Allikevel mener jeg at å tittelere selve konseptet 'selvmord' som egoisme blir galt. Nye impulser fra nye mennesker har gitt meg ett innblikk som har åpnet øynene mine veldig for et verdenssyn ikke dannet av fra idealistene*.

For hvem er de største egoistene?

Den som sitter med grusomme smerter over lang tid, uutholdelige tanker som preger dem hele tiden. Som til slutt finner ut at å leve i et slikt psykisk smertehelvete rett og slett ikke er verdt det. Som tar sitt eget liv.

Eller de som sitter igjen med smertene etter tapet. De som gråter og bærer seg over å ha mistet en de brydde seg om, og som mener det var egoistisk å ta selvmord..?

Spørsmålet som utfordret meg er dette:
"Hvorfor skal jeg leve et langt og smertefullt liv, kun for å tilfredsstille de rundt meg?"

Og etter å i flere år ha ment at selvmord er selve kulminasjonen* av egoisme, har min egne egoistiske natur virkelig blitt utfordret. Hvem er jeg til å si at det er egoistisk å ta sitt eget liv, når jeg egentlig kun påstår nettopp det ut fra mitt selviske behov om å ikke oppleve smerte over tapet selv?

Jeg skal prøve å ikke rote meg bort i min egen retorikk*, og heller komme med en konklusjon:
I altfor mange år har det vært "allment akseptert" blant idealister som meg at det er uhyre egoistisk å ta selvmord. Faktum er det at de som faktisk tar sitt eget liv har det ofte langt verre enn hva vi noengang kan forestille oss. Og sorgen over tapet er nok peanuts i forhold. At vi da skal kaste merkelappen "egoist" etter de som i desperasjon og smerte bestemmer seg for å gjøre det de oppfatter som sitt eget beste, vil jeg påstå er virkelig egoisme i sin sanne form.

Ikke tro jeg oppfordrer til noe som helst ved dette. Jeg syns ikke det er greit å ta sitt eget liv. Jeg ønsker ikke at noen skal ta sitt eget liv. Enda mindre ønsker jeg at noen skal oppleve så forferdelige ting at det å ta selvmord virker som den beste løsningen. Jeg håper bare dette innlegget vil kaste litt lys over en forferdelig konvensjon som ikke bare etterlater selvmordskandidater som ofre.

For hvem er egentlig de største egoistene?

Those nasty words

Jeg har et litt atypisk* syn på banning..

Banning er et tegn først og fremst på manglende ordforråd. Det tror jeg de fleste er enige om. Hvis det adjektivet du bruker mest er "jævla", "helvetes" eller "satans", så tror jeg du vil ha godt av å krydre opp samlingen din av beskrivende ord. Banning er såvidt jeg kan se på alle måter en uvane, nettopp fordi det er stygt og ensformig.

Allikevel stiller jeg meg veldig spørrende til at banning er direkte galt. I kristne sammenhenger sier man ofte at det er galt å banne fordi man påkaller djevelen, noe jeg er 100% uenig i. I beste fall kan jeg akseptere at man utfører billig markedsføring for djevelen, ettersom man sier hans navn i en eller annen form, og dermed blir folk gjort oppmerksom på hans eksistens. Og kanskje djevelen på en eller annen måte setter pris på denne PR'en, og da forstår jeg delvis synspunktet om at banning er galt.

Jeg er fremdeles uenig i at man påkaller noe som helst. For det handler for min del om mindsettet som ligger bak det man sier. Når banningen oppsto, og mennesker begynte å bruke det vi idag kjenner som banning, da tror jeg nok gjerne at ordene ble brukt av en konkret grunn. Forbannelser, djeveldyrking, eller i en eller annen form for "ondskap". Og det ser jeg jo såklart at er galt, og at alle burde holde seg unna. Dessverre er saken den idag at banning har fått innpass i dagligspråket, og det sier seg vel nesten selv at det ikke dreier seg om djeveldyrking når en 12-åring sier "Haha, fy faen, fotballkampen i går var helt rå!".

Veldig mange har også funnet et alternativt ord for å ikke banne, men fremdeles ytre ord som alle assosierer med nettopp det "stygge" ordet.
Å inni helsike/helgoland!
Å Sara!
Fy farao/fabian!
Jækel!
Grævlig bra!
Disse ordene her er jo latterlig utdaterte, men poenget er at tankegangen bak bruken av ordet er nøyaktig likt. Og så lenge vi bruker tro som begrunnelse til ikke å si det, og Gud ser rett til hjertet, spiller det ingen rolle hva munnen ytrer så lenge meningen bak ville vært uforandret om ordet vi sa var "faen" eller "satan".

Jeg syns nesten det er hyklerisk å tro at det er noe bedre å si "grævlig" enn "jævlig", for alle vet hvilket ord du tenker på men unngår å si.

Poenget mitt er enkelt; det handler som sagt om mindset. I dag har banning blitt et språklig virkemiddel, og ordene har mistet sin opprinnelige mening. Det handler ikke lengre om målrettet bruk av ordene i ond sammenheng, men om å bruke ord som har falt inn i dagligtalen. Syns jeg det er dumt? Så absolutt, og jeg prøver på ingen måte å oppfordre noen til å banne. Jeg prøver bare å utfordre konvensjonen om at banning er verre enn å bruke disse erstatningsordene . Skal man først la være å banne, bør man finne erstatningsord som faktisk tilhører det norske språk.

"Veldig bra" kan lett erstatte "jævlig bra", bare for å komme med et eksempel.

Og selv om mindsettet kanskje er likt uansett, og det dermed sånt sett sannsynligvis ikke spiller noen rolle ovenfor Gud, slipper man markedsføringseffekten samtidig som man stiller seg selv i bedre lys.

Jeg tror nemlig de fleste er enige i at banning er en stygg uvane...



Et lite tilleggsavsnitt, brakt på banen av "den pene Ü":
Banneord som inkluderer ordet Gud, som for eksempel herregud, er sett fra et bibelsk perspektiv galt. Det forstår og aksepterer jeg, ut fra de ti bud; "Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn". Jeg har allikevel en pekefinger å rette, og det går på argumentasjonen som ofte blir brukt mot denne form for banning.

For det blir ofte sagt at Gud hører du snakker til ham, og blir trist når han da skjønner at det ikke var han du ville snakke til. Dette er for meg et søndagsskoleargument som ikke har rot i virkeligheten, for ettersom Gud faktisk kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, så må han jo VITE at ordet blir brukt i uttrykksform, og ikke som en kommunikasjonsstarter.

For meg er påstanden om at Gud blir trist fordi han tror vi snakker til ham, ensbetydende med at Gud ikke kjenner oss like godt som bibelen beskriver. Jeg tror Gud kjenner meg, ergo kan jeg ikke akseptere den tankegangen.