Ekte blond?

Hele mitt liv har jeg vært blond. Mitt hår har riktignok mørknet etterhvert som jeg har blitt eldre; i barndomsårene kan jeg se på bilder at håret mitt nærmest var hvitt, men en eller annen nyanse av blond har jeg alltid vært.

Du er så blond!
Medfølgende en slik hårfarge har vi alltid stempelet "blondine", som peker på at jeg, som blond, er dummere enn befolkningen ellers. Selvfølgelig har det aldri vært snakk om en saklig problemstilling, det har alltid kommet opp som en sarkastisk* og humoristisk kommentar dersom jeg gjør noe dumt eller idiotisk.

"Årh, du er så blond!"

Som en av verdenes mest distré og vimsete person kan jeg love deg at det ikke har vært sjeldent.

Selv om dette alltid har vært humoristisk, har jeg som en naturlig konsekvens av dette begynt å både underbevisst og bevisst legge merke til blonde mennesker og deres væremåte. Da spesielt blonde jenter, noe dere vil forstå grunnen til om ikke så lenge.

"Dumme blondiner er blondiner som tryner over en trådløs telefon, og som tror at månen er nærmere enn Bergen, fordi de kan se månen og ikke Bergen."

Jeg ER blond!
Jeg regner meg selv som en passelig intelligent fyr. Har alltid hatt et talent for matematikk og logikk, scorer greit på IQ-tester, har en passelig ålreit taleevne og blir oppfattet av en del mennesker som reflektert og til en viss grad smart. Nevnte jeg at jeg er blond?

I løpet av mitt liv har jeg møtt svært mange andre blonde mennesker i løpet, og veldig mange av dem har vært med og knust forestillingen om at blonde mennesker er dummere enn folk ellers.

En del av dem har bekreftet den!

Empirisk forskning
Empirisk* forskning er forskning på hypoteser* som bekreftes ved at et stort antall av observasjoner bekrefter hypotesen. Empiri har jeg en gang lært at betyr noe slikt som antall, og det går uansett på data (informasjon) som er samlet inn.

Grunnen til at jeg nevner det, er fordi jeg i løpet av en del år nå har drevet empirisk forskning både underbevisst og bevisst på blondiner, og kommet frem til en svært underholdende teori* basert på tallene som har dukket opp.

Blond vs "Blond"
Nå kommer vi til kjernen i dette innlegget; og her er det viktig å skille konseptene fra hverandre.

Blond handler om mennesker som meg. En person som er blond fra fødselen av, og som basisfarge alltid har beholdt hårfargen slik.
"Blond" handler om alle dem som farger håret sitt blondt, men som fra naturens side har en annen hårfarge.

Dum som ei blondine
Jeg har som sagt møtt mange blondiner av begge kjønn, både som bekrefter og forfekter den humoristiske bemerkelsen om at blondiner er dummere enn andre mennesker. Det som er interessant, kommer nå. Spiss øynene, dette er viktig!

Jeg har gjennom "empirisk forskning" kommet frem til at de blondinene som gir inntrykk av å være mindre smarte, evt være mer ensporet i sin tankegang, faktisk er de "blonde".

:O

Jeg vil faktisk ta det så langt som å si at hele 8/10 av de "dumme" blondinene faktisk er "blonde", og med andre ord ikke er originalt blonde.

:O

Og ikke glem, boys and girls, dette er faktisk noe jeg har kommet frem til gjennom flere års "forskning", og er ikke bare en fullstendig ubekreftet hypotese* , men har nå rukket å bli en teori* .

Det er viktig å bemerke seg at jeg aldri sier at alle som farger håret sitt blondt er dumme. Det er også viktig å bemerke seg at jeg aldri sier at de som er naturlig blonde er smartere enn folk ellers. Tvert imot så er det ingenting i det jeg sier her som hverken hever eller senker min generelle oppfatning av noens intelligens i forhold til andre.

Jeg bare sier at 8/10 av de "dumme" blondinene faktisk ikke er originalt blonde.

Fra nå av, kjære blondine
Kaller noen deg dum som ei blondine? Har du alltid vært blond? Da kan du heve deg over disse kommentarene, og si at vi faktisk har forskning som stiller seg bak ryggene våre og sier at de med stor sannsynlighet tar feil!

Power to the Blond People!

Din egen lykkes smed

Selvtillit er et stort tema. Et viktig tema. Et tema som opptar de aller fleste på et eller annet nivå. Jeg har flere ganger blitt spurt om tips til hvordan en kan få bedre selvtillit, og ofte har jeg ikke kunnet gi noe ordentlig svar. Det kan jeg fremdeles ikke.

Denne artikkelen er en utlevering av meg selv på det aller mest personlige. Mange vil kanskje reagere på det jeg skriver, og bli overrasket på noen nivåer. Velkommen til min blogg.

Noen vil kanskje syntes mye her er flåsete, barnslig, umodent eller teit. Dette kan både gjelde de som har opplevd dårlig selvtillit, og de som ikke har det. Jeg vil invitere dere skeptikere til å forsøke. Jeg vil invitere alle som leser til å komme med gode forslag eller forbedringer. Desto mer informasjon vi har, desto bedre hjelp vil denne bloggen kunne yte.

Andre igjen vil kanskje se på teksten som naiv og enkel. Jeg håper allikevel det lyser gjennom at jeg ikke tror jeg gir noen en snarvei til "lykke". Dette er personlige erfaringer og opplevelser, og teksten vil nok også være begrenset av dette.

Jeg har aldri vært så personlig offentlig før. Kan det hjelpe én person har jeg utrettet langt mer enn jeg håpte på.

Min egen historie
Som barn ble jeg mobbet. Ikke verre enn andre, det er jeg helt sikker på, men jeg hadde svært få venner. Opplevde å få en toalettbørste smørt over låret og dengt i hodet i 2. klasse. Opplevd å bli jaget og banket av en eller flere medelever frem til i 9. klasse. Har blitt frosset ut. Har blitt kalt stygg, teit, jævlig, ekkel, idiot og mye mer, samt fått jevnlig bank eller blitt plukka på gjennom alle disse årene.

Jeg vil ikke ha din sympati*. Nå er jeg glad det skjedde.

Der og da derimot, følte jeg meg som verdens minste menneske. Det er jeg sikker på at de aller fleste som opplever mobbing gjør. Uansett hvordan de blir mobbet, og stor grad mobbingen påvirker hverdagen deres. Det påvirker selvtilliten noe enormt; når alle forteller meg at jeg er stygg, må jeg jo være det..?

Da jeg reiste meg
De fleste oppfatter meg som en gutt med svært høy selvtillit. Og det er sant, jeg har det. Dersom noen antar at den har kommet gratis, og at den ligger naturlig til meg, tar de feil. Det er noe jeg må jobbe med hver dag. Usikkerhet finnes i oss alle, og den slipper svært sjeldent helt taket i de som har møtt den.

Det er en del ting jeg vet om meg selv. Det er en del ting du vet om deg selv også om du tenker deg om. For min del vet jeg at det finnes mennesker som er mindre pene enn meg. Jeg vet også at det finnes mange mennesker som er langt penere enn meg. Jeg vet jeg er hyggelig. Jeg vet jeg kan være morsom. Jeg vet jeg er til å stole på. Jeg vet jeg stiller opp for venner. Jeg tror jeg vil bli en bra pappa en dag. At det finnes mennesker som er glade i meg. Jeg vet svært mange positive ting om meg selv, og de aller fleste kan jeg tenke meg til selv uten å få dem i form av bekreftelse fra andre. Jeg vet naturligvis om mange negative ting også, men det er ikke der min fokus ligger.

Saken er den, at da jeg gjennom år med dårlig selvtillit plutselig en dag innså at jeg rett og slett ikke er så ille som jeg trodde jeg var, som jeg var blitt overbevist om at jeg var, så innså jeg at jeg hadde masse gode egenskaper. Å komme hit var allikevel ingen lett og hurtig prosess.

Det er fremdeles utfordrende.

Lav selvtillit
Det er lav selvtillit jeg skal snakke om her. Ikke mobbing, mobbing blir i denne sammenhengen nevnt fordi det er en kanal som kan føre til dårlig selvtillit hos offeret, og som ofte skjer på grunn av dårlig selvtillit hos mobberen. Det finnes svært mange andre grunner til å ha et dårlig forhold til seg selv. Uten å forsøke å liste opp disse grunnene, vil jeg hevde at det for de fleste dreier seg om ens forhold til seg selv eller andre. Dårligere, styggere, feitere, kjedeligere, rarere..

Noen er preget av dette hele livet. Noen klarer aldri å reise seg igjen, uansett hva grunnen var. Alle dette gjelder har min dypeste sympati*, og jeg håper de finner nok gleder i livet ellers til at de allikevel er lykkelige. I den sammenhengen anser jeg meg som ekstremt heldig som er der jeg er idag. Dersom du er en av "oss", håper jeg du har klart eller vil klare å reise deg ut av elendigheten.

Dersom du ønsker å reise deg
Dersom du, som meg, har slitt eller sliter med dårlig selvtillit, så vit at det ikke finnes noen snarvei til å forbedre den. Det finnes ingen fasit, så jeg vil ikke late som om jeg har svaret for hva akkurat du må gjøre. Jeg kan allikevel forsøke å gi deg noen tips i forhold til ting som fungerte og fremdeles fungerer for meg.

Og ta meg på ordet når jeg sier at selv jeg fremdeles må jobbe med flere av disse punktene!

1. Positiv Egenskapsliste
   Lag ei så stor liste som mulig over ting du er god til, ting du er flink til, ting du liker ved deg selv og ting du tror eller vet at andre liker ved deg. Legg merke til at jeg har en slik liste lengre oppe. Dette er en utrolig viktig liste. Minn deg på disse tingene så ofte du kan. De kommer til å gjøre deg glad :)
   
   
2. Negativ Egenskapsliste
   Dårlig selvtillit er ofte et resultat av at en syns egenskaper ved seg selv er dårlige. En god øvelse er da å skifte fokus på disse egenskapene. Finn ut hva de er, skriv dem gjerne ned, og fokuser på hvordan du kan endre disse. Misfornøyd med vekta? Begynn å tren. Syns du at du er en dårlig venn, mor eller bror; fokuser mer på å tilbringe tid med dine nærmeste. Hva enn det er du syns du gjør galt, finn ut av det, og gå virkelig inn for å gjøre noe med det. Alle kan forbedre noe. Ved å forbedre disse punktene, vil du kanskje merke at du får bedre selvtillit.
   
   
3. Holdning
   Dette er en rent mekanisk øvelse, men du kan bli overrasket over hvor mye den hjelper. Holdning har mye å si for hvordan du blir oppfattet av andre, og her er tipset:
   
   • Rett opp ryggen. Ikke lut, da ser du både lavere og tristere ut. Gå heller ikke som om du har en pistol mot ryggen din, men finn en holdning hvor ryggen er rett uten at det ser unaturlig ut. Fokuser på å gå slik så ofte som mulig, etter hvert vil det bli en vane.
     
   • Gå sikkert og bevisst. Ikke subb beina etter deg, ikke gå halvveis, men bestem deg for hvor du skal, og gå dit i et jevnt tempo. Du trenger ikke nødvendigvis gå fort, men gå heller ikke for seint.
     
   • Hold blikket opp og frem. Ikke la øynene hvile på bakken to meter foran deg, men fokuser et par hundre meter fremover. Da hever du hodet, som igjen gir et tryggere inntrykk ovenfor andre.
     
   • Hold øyekontakt. For all del, ikke stirr, men vær heller ikke redd for å se noen inn i øynene. Hvis øynene dine svirrer på alt annet enn du snakker med, virker du usikker. Klarer du derimot å holde kontakten, vil du fremstå som trygg på deg selv.
     
   • Smil mye. Smil til deg selv, smil til mennesker du får øyekontakt med. Bare husk at det her såklart er viktig at smilet er ekte, og ikke et påklistret fakesmil.
   
   
4. Fortell deg selv at du er bra Dette er et typisk "psykologtriks" som du hører om over alt. Prøv det. Når du står opp, se deg i speilet og si til deg selv, høyt eller lavt, "Idag ser du bra ut!" etter du har stelt deg. Smil til deg selv.
   
   
5. Skryt av andre. Bryt den negative sirkelen og finn positive egenskaper hos andre, og fortell dem at du setter pris på de egenskapene deres. Ved å skryte av andre får du selv mer fokus på det positive i livet, og dermed åpner du dørene for å se dine egne positive trekk.
   
   
6. Vær positiv, vær optimistisk. Prøv å se det gode i så mye som mulig. Håp på det beste (men forbered deg på det verste). Selv om det ofte er vanskelig, selv om det ofte blir motbevist; forsøk å leve etter regelen "Smil til verden, og verden smiler til deg".
   
   
7. Ikke frykt et nederlag. Ta sjanser! Alle driter seg ut. ALLE opplever nederlag. Det er ikke å oppleve dem, men hva man gjør med dem, som definerer hvem man er. Sett pris på dine nederlag minst like mye som dine oppturer, og lær av dem. Le av dem om du kan. Og nyt dine seire, for hver gang du får til noe du kanskje ikke trodde du ville klare, vil din selvtillitt vokse som gress!

Dårlig selvtillit kan bli en ond sirkel
Ulempen med dårlig selvtillit er at det merkes ofte av mennesker rundt deg. Deres holdning til deg påvirkes av det, og deres humør kan påvirkes av det, alt avhengig av hvordan du reflekterer din selvtillit naturligvis. Dette igjen kan påvirke deg, og trykke deg enda lengre ned.

God selvtillit kan bli en god sirkel
Alle legger merke til god selvtillit og en positiv innstilling. Jeg merker det selv nesten hver dag. En positiv holdning og et smil om munnen sprer seg utrolig raskt, og når en legger merke til at sitt eget smil får andre til å smile blir en faktisk glad. Dermed smiler en mer, oftere, og større. Dermed øker selvtilliten.

Den rike blir rikere, den fattige blir fattigere.

Hvorfor jeg er glad jeg ble mobbet
Vil bare kjapt nevne hvorfor jeg lengre oppe sier jeg er glad jeg ble mobbet. Det har rett og slett med at jeg lærte meg selv å kjenne ufattelig godt av det. Merket at jeg har vilje til å stå for det jeg mente var riktig, og at jeg ikke lar meg trykke ned. Det kom til et punkt hvor jeg bestemte meg for at min egen mening om meg selv (den positive innstillingen) betyr mer for meg enn hva de andre mener. Så banalt og "enkelt" var starten på min forandring. Fra det punktet har min selvtillit økt til det stadiet det er idag, blant annet ved hjelp av mye av det jeg nevner tidligere. Ved at de forsøkte å tråkke på meg, og jeg klarte å reise meg, har jeg innsett at jeg har en kapasitet til å ta imot mye uten å bryte sammen.

Det er allikevel viktig å nevne at jeg syns mobbing er forkastelig, og langt fra alle klarer å reise seg slik. Jeg unner ingen å oppleve det.

Hverdagsjobben
Å forbedre sin egen selvtillit er ikke hokus-pokus, det er ikke lett og skjer ikke plutselig. Det krever mye jobb, og det vil for mange av oss kreve daglig fokus. Det betyr ikke at man hver dag tenker over våre dårlige egenskaper og strever for å fikse selvtilliten, men at man må gjøre det til det faller naturlig. Jeg tror jeg har nådd det punktet hvor mange av disse "øvelsene" faller naturlig for meg, og jeg tenker ikke over dem en gang, de bare skjer. Det har blitt en naturlig del av den jeg er.

Misforstå meg riktig; det finnes dager hvor jeg føler meg kjempelow og har det kjipt som bare det, det er disse dagene det er viktigst å kjempe. Poenget er bare at en positiv innstilling vil gjøre livet mye bedre generelt, selv om vi alle møter tilbakeslag.

Aldri glem
Aldri glem at du har masse gode egenskaper. Aldri glem at det finnes mennesker som setter deg utrolig høyt, som er glade i deg, som liker deg for den du er. Aldri glem at du er den eneste som finnes av deg selv. Aldri glem at det er du som må ta ansvar for ditt eget liv.

Du er din egen lykkes smed. Ikke glem det!


Fortell meg!
Hva syns du om teksten? Hvordan forholder du deg til din egen selvtillit? Hvis den er positiv; hva har du gjort for å komme dit du er nå? Hvis den er dårlig; hva tror du at du må gjøre for å få det bedre med deg selv? Jeg er kjempeinteressert i å høre din historie. Post gjerne anonymt hvis det blir for personlig..

Uskyldig dømt?

En av de verste voldtektssakene i Norges historie. Mest bestialske*. Grusomste. Mest medieomtalte. Si dette til hvem som helst, og de aller fleste vil være klar med navnet "Baneheia".

Baneheia
I følge dommen skal Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen i 2000 ha overrasket to jenter på vei hjem fra en badetur. Lurt dem til å kle av seg. Voldtatt og drept begge jentene, før de kledde på dem og gjemte dem. En horribel sak.

Basert på vitneutsagn ble Jan Helge og Viggo arrestert i underkant av fire måneder senere. Konfrontert med DNA-bevis innrømte Jan Helge Andersen relativt fort sin delaktighet. I løpet av de påfølgende 8 årene har Viggo Kristiansen aldri innrømt noe slikt.

Jan Helge
Når det kommer til Jan Helge, så vet vi faktisk med sikkerhet at han var der. DNA beviser, samt hans egen innrømmelse og vitneutsagn, gjør at det ikke er noen tvil.

Allikevel har Jan Helge gjort sitt for å formilde sin egen dom. Han har forklart at Viggo var hovedmannen. Han har forklart at han stod med ryggen til gjennom mesteparten av misgjerningen. Han har vedgått å ha drept den yngste jenta, men har forsøkt å formilde sin deltakelse ved å påstå at han ble tvunget til å delta.

Viggo Kristiansen
Den mest interessante parten i denne konflikten er jo såklart Viggo Kristiansen. Som nå, 6 år etter dommen, har bestemt i samråd med advokat Sigurd Klomsæt at han ønsker å begjære saken gjenopptatt.

"Jeg kan gjerne sitte 25 eller 30 år - ingen får meg til å tilstå noe jeg ikke har gjort. Hvis jeg hadde gjort dette, så ville jeg tilstått på flekken. Jeg kan ikke tilstå bare for å få en lett vei ut av fengselet"

Så gjelder det å se på saken da. Var bevisene mot ham tilstrekkelige? Jeg tror man med sikkerhet kan si nei. Jeg vil forsøke å liste opp noen av de mest sentrale bevisene.

1. DNA-beviset
Selv når politiet hevdet de hadde DNA-beviser som koblet ham til udåden, benektet fremdeles Viggo all skyld. Senere har det blitt påvist at det såkalte DNA-beviset hadde felles DNA-profil med 56% av den mannlige befolkningen. Dette bekrefter altså i beste fall kun at det var en annen mann til stede.

Nekter du når du blir konfrontert med DNA-bevis skal du være rimelig sikker i sin sak. Til sammenlikning tilsto Jan Helge under samme premisser.

2. Mobilbeviset
Det ble kjent at Viggo hadde skrevet 4 sms under overgrepene. Etter videre undersøkelser finner man ut at disse tekstmeldingene ikke kunne ha blitt sendt fra området, da basestasjonen tekstmeldingene faktisk gikk fra ikke har dekning på åsstedet. Viggo er også kjent som en mobilfreak som aldri forlot mobilen sin.

3. Vitneutsagnet fra Jan Helge
Dette er jo i effekt det sterkeste (og eneste) virkelige beviset mot ham. Jan Helge var svært kjapp i denne saken med å skylde på sin kamerat Viggo, og utpeke ham som hovedmannen. I rettsaker er det ingen tvil om at vitneutsagn skal tilegnes stor verdi. Jeg tror allikevel det er viktig å vurdere sine kilder.

Hva hadde han å tape på å skylde på en annen? Hadde han ikke alt å vinne? Mer på dette lengre nede.

4. Ble sett i nærheten av åsstedet
Vitner skal ha sett Viggo og Jan Helge i nærheten av åsstedet. To uavhengige innringninger skal ha plassert dem begge i området. Dette er svært mistenksomt, spesielt med tanke på at Baneheia er et av de mest sentrale turstrøkene i Kristiansand, og begge bor rett i nærheten.

5. Tidligere straffbare forhold
Viggo var jo på forhånd allerede dømt for overgrep på ei 7 år gammel jente. I denne saken ble han frikjent av juryen, men allikevel idømt å betale erstatning til jenta på grunn av sannsynlighetsgrunnlag.

6. Brøt sammen i rettsaken
Denne situasjonen husker jeg godt. Under hele rettsaken var Viggo kald. Men da overnevnte punkt ble tatt opp, brøt Viggo sammen. Her kan det argumenteres med at det var spill for galleriet, men når man tar til hensyn at Viggo har fått målt sin IQ til å være ca 83, og dermed er lettere tilbakestående, har jeg ingen tro på at han skal klare å kontrollere sine emosjonelle utbrudd på den måten.

At han klarte å være så kald under en rettsak om noe han var hardnakket overbevist om hans uskyld på, samtidig som han brøt sammen av en annen situasjon, er ikke et bevis - men en indikasjon i det minste.

7. Smilet
Rettsaken er over. Dommen blir felt. Viggo smiler. Viggo ser ut som den mest skyldige personen i verden akkurat der. Så kan man spørre seg selv; hva ville jeg gjort om jeg ble dømt for noe jeg mente jeg ikke hadde vært med på?

"Da den endelige dommen falt, smilte jeg over det absurde i situasjonen. Det var umulig å gjøre noe annet, jeg kunne jo ikke bryte sammen og gråte."

Personlig kunne jeg faktisk vært truende til å smile. Et oppgitt smil.

Førstelagmann Asbjørn Nes Hansen tilkjennegir i lagmannsrettens dom:
«Utan forklaringea frå Jan Helge Andersen hadde det snautt vore fellande bevis for å døme hovedmannen Viggo Kristiansen.»

En potensiell forklaring
Hva om Viggo aldri var der da. Hva om det var en annen person. Hva om Jan Helge var den virkelige hovedmannen? Alt han trengte å gjøre i så fall var å endre navn på sin partner. Hvem var i så fall bedre skikket til å bli syndebukk enn en allerede dømt pedofil, med et heller frynsete rykte?

Se på følgende. Hvis Jan Helge var den virkelige hovedmannen - hva ville da skjedd om han pekte fingeren på en annen person som også ville innrømt skyld? Jo, da ville han gitt et helt annet vitneutsagn, som ville plassert Jan Helge i et langt dårligere lys enn hva han har fremstilt seg selv som. Han ville fått langt strengere straff, sannsynligvis den Viggo sitter med idag.

Tenk så mye greiere det er å endre navn til noen som har et frynsete nok rykte på seg til å faktisk bli dømt. En som ikke var med og dermed aldri vil erklære seg skyldig. En som aldri vil kunne stille Jan Helges vitneutsagn i dårlig lys. I tillegg har det kommet frem at politiet nærmest serverte ham Kristiansen som syndebukk.

Da vil Jan Helges vitneutsagn stå som det eneste gyldige. Da vil Jan Helge kunne fremstå som så uskyldig som han bare vil.

Tenk så greit!

Dømt av media
Allerede før de ble arrestert hadde Baneheia-saken forårsaket en mediestorm, forståelig nok. Det er sannsynligvis de mest bestialske drapene i Norges historie. Jeg håper virkelig at morderne blir sittende bak lås og slå til dagen de råtner. Allikevel ser jeg en klar forhåndsdømming i denne saken her. At media slo opp de to mistenkte som skyldige lenge uten at begge hadde innrømt skyld. At media viste bilder, fortalte om fortid, og gjorde hvert eneste menneske i Norge smertelig klar over hvilke karakterfeil Viggo har.

At Viggo, tross ingen fellende beviser, ble dømt for en av de mest bestialske sakene vi noen gang har sett i Norge.

Jeg sier ikke at Viggo Kristiansen er uskyldig. Jeg bare spør:
Kan du med sikkerhet si at Viggo var skyldig?
Hadde du vært villig til å sette ditt liv på det?

Jeg hadde ikke...


Ingen får meg til å tilstå
Viggo Kristiansen vil ta løgntest
Han bør ta sin straff
Brudd på menneskerettighetene
Pårørende reagerer
Like betent som krigsoppgjøret
Går fritt i Baneheia

Å selge seg selv..

Jeg kom over en interessant diskusjon på et nettforum her om dagen. Spørsmålet var ganske enkelt:

"Hva er den objektive forskjellen på en prostituert og en profesjonell soldat?"

Premisset var at begge tar betaling for å stille sin kropp og sine tjenester til disposisjon for en neve mynter, og så lenge begge gjør det frivillig er det ingen objektiv forskjell.

Jeg fulgte diskusjonen, og jeg har reflektert over det en del i det siste. Og fra en som er imot bruk av våpen i en konflikt, så blir mitt ståsted nokså raskt klart.

Profesjonell soldat
Dette er et menneske som har god trening i det å bruke våpen, eksplosiver og i både å angripe og beskytte. En person som overlever økonomisk ved å stille disse egenskapene til disposisjon til sitt land, og som kan bli sendt hvor som helst i verden på oppdrag. Et yrke hvor han kan komme til å måtte ta menneskeliv, men også kan komme til å ende opp med å redde andres liv som konsekvens av det.

En leiesoldat/yrkesmilitær er en person som profitterer på enten en konflikt, eller forberedelsene til en konflikt.

Prostituert
Dette er et menneske hvor sine profesjonelle egenskaper dreier seg mer mot det seksuelle. Hvor egenskaper som seksuell utholdenhet, utseende og seksuell erfaring er de som teller høyt. Med andre ord et yrke som krever mye fysisk trening det også. En person som overlever økonomisk ved å stille disse egenskapene til disposisjon for de som måtte ha behov for en seksuell utladning, men kanskje ikke får det til på andre nivåer, eller bare syns det er underholdende å ha det med noen som nettopp tar betalt for det.

En prostituert er en person som profitterer på seksuell frustrasjon eller seksuell utforskningstrang hos sine kunder.

Forskjellene
Forskjellene er åpenbare. Sex vs våpenmakt. Samtidig som begges tjenester kan fremkalle både glede og smerte på forskjellige nivåer, er effekten av deres tjenester så forskjellig at vi må kunne si at det en stor subjektiv forskjell i deres tjenester. Allikevel er det, objektivt sett, liten forskjell i å stille sin kropp til disposisjon på denne måten.

Hvorfor er kun det ene uglesett?
Det eksisterer jo liten tvil om at prostituerte er de som blir mest sett ned på av disse to gruppene mennesker. At profesjonelle soldater ofte blir sett på som en slags selvoppofrende helter, mens de prostituerte er skitne skjøger.

"Problematikken" ligger jo i religionsbevisstheten menneskeheten har hatt gjennom alle tider. I de fleste religioner er det en eller annen paragraf med en eller annen variant av "Du skal ikke drive med hor". Det er for å unngå religionsdebatten jeg har valgt å se på disse yrkene objektivt sett, for fra et religiøst synspunkt er det jo ingen tvil om hvilken holdning som vinner gjennom.

Jeg tror allikevel jeg må slå fast at det i stor grad er menneskers religiøst indoktrinerte* holdninger som gjør at prostitusjon er det yrket som blir mest uglesett av disse to. Selv blant ikke-religiøse.

Yrkessoldatene ligger i sin "trygge" boble fordi de alltid kan si at de drepte for fedrelandet..

Alle selger seg selv
For det å selge sin egen kropp og tjenester frivillig for å tjene penger til livets opphold, er noe alle gjør i en eller annen form. Vi er alle prostituerte i den forstand. At det å selge seksuelle tjenester er et av verdens eldste yrker overrasker dermed ikke, for det er et av de få yrkene hvor en kan tjene virkelig gode penger uten å bruke årevis på skolebenken...

Ulempen ved prostitusjon
Det finnes jo ingen tvil om at prostitusjon bærer med seg mange fallgruver. Dårlige kunder, halliker, vold, sykdommer, seksuell utnyttelse, trafficking og ikke minst vil det være en risiko for å miste gleden av sex.

Alle disse egenskapene gjør at det ikke er noe problem å se alle problemene ved prostitusjon. Derfor er dette innlegget atter en gang basert på et premiss som gjør at vi unngår litt slike problemstillinger. Dette premisset er frivilligheten. :)

Hva jeg ville valgt?
Hvis jeg hadde hatt valget mellom å trene kroppen min opp for potensielt å ta menneskeliv, eller å trene kroppen min opp for å gi andre mennesker seksuell nytelse, så ville jeg valgt sistnevnte. Jeg syns det er langt større umoral i å ta et menneskeliv eller delta i væpnet konflikt, enn det er å ha sex. Det er jeg for øvrig enig i uansett religiøst standpunkt. Vil understreke at jeg vet det er stor forskjell på å delta i defansiv krigføring og offansiv, naturligvis, men idet du vedkjenner deg selv yrket "soldat", så vedkjenner du deg muligheten til at du vil måtte ta et annet menneskes liv.

Den muligheten ville aldri jeg vedkjent meg.

Hva er ditt ståsted?
Hvis du ser bort fra de åpenbare ulempene ved prostitusjon, og forutsetter at de prostituerte er frivillige som gjør det av eget ønske, hva er da galt med det?

Og hva ville du valgt?

En politikers livsløp

Det har nå blitt bevist at politikere er en egen subrase av homo sapiens kalt homo sapiens politicus. Mange års forskning har gitt en overraskende innsikt i deres livsførsel, og rapporten skal jeg nå dele med dere.

Unnfangelsen
Ved å undersøke tusener av menneskers samliv, seksuelle aktivitet og forplantning, har man kommet frem til at spermien som førte til en politikers fødsel faktisk ikke nådde frem til eggcellen først, slik som er tilfelle ved alle andre befruktelser. Spermien som førte til et politikerbarn har faktisk blitt observert at snirkler seg rundt sædcellen som nådde frem til egget først, og på den måten klarer å overtale spermien til å snu. Dette viser en svært tidlig utviklet forhandlingssans. Når spermien så trekker seg ut, kan politikerspermien sakte og rolig entre egget på egenhånd.

Prefødselen
Tiden fra unnfangelsen og til fødselen bruker fosteret aktivt. Man har observert i svært mange tilfeller at fosteret holder seg til haken, og gestikulerer svært mye mer aktivt enn andre fostre. Pekefingeren er ofte fremme også, og dette faktum forbløffet forskerne, da ingen andre profesjonsgrupper klarer å kontrollere fingrene i så tidlig alder. Forskerne så også tegn til at barnet forsøkte å vise "fingeren", men dette har enda ikke blitt verifisert.

Ut over det har man også påvist at politikerpoder utvikler lepper og taleorganer langt tidligere enn andre fostre, noe man tror at er med på å styrke taleevnen.

Fødselen
Når det kommer til fødselen har man påvist få særegenheter. Et morsomt fellestrekk er allikevel at Norges tre siste statsministre, samt de nåværende ordførerene i Oslo og Bodø alle ble født med hoven tunge.

Barndomsårene
Politikerspiren er gjerne det barnet i stor grad aldri stiller spørsmål ved foreldrenes autoritet. De har en innbakt forståelse av hva det vil si å være i lederposisjon. Har de derimot søsken, er sladderhandlinger ofte å finne, samt ser vi etter observasjoner at politikere i langt større grad krever høyere ukelønn enn sine søsken. Rettferdiggjørelsen barna bruker er at de alltid bruker lengre tid på arbeidsoppgavene sine, men foreldrene klør seg ofte i hodet når de ser at jobben som regel er halvgjort eller ikke en gang påbegynt. Ofte har barna rett og slett bare lagt alt rotet inn på sine søskens rom.

Med dette konkluderer man at politikerspirene ser på sine egne bestrebelser som av langt høyere verdi enn andres, selv om effekten av bestrebelsene er minimal eller ikke-eksisterende. Man har enda ikke lyktes med å forstå hensikten med denne medfødte mekanismen, men vi antar det skyldes et ekstremt høyt ego.

Forskningen legger også trykk på at politikerkandidatene har blitt påvist å allerede i svært ung alder klare å manipulere sine foreldre til å få ting slik de ønsker, gjerne på søskens bekostning.

Ungdommen - idealisten
Uten unntak starter idealisten å bygge seg frem i ungdomsårene. Våre politikerkandidater har begynt å forstå omfanget av sine taleevner og karismatiske muligheter, i tillegg til at de endelig begynner å legge merke til alt som er galt i miljøet rundt dem. Dette er unnfangelsen av den aktive politiske karrieren hos våre studieobjekter.

Denne unnfangelsen fører til en revolusjon i nærområdet. Alt som ikke stemmer overens med deres livssyn skal fikses. På grunn av alle sine medfødte og utviklede talenter, blir kandidaten fort med i elevråd og lokalpolitikk. Det vokser også frem en gryende arroganse når kandidaten innser at han faktisk kan mye mer om verden enn alle sine medungdom. Allikevel ønsker kandidaten å gjøre alt til det beste, så han kjemper for å forbedre sportstilbud i lokalmiljøet og besøker gamlehjem og lover flere senger.

Det er nå forskerne endelig fikk observere hvordan kandidatene reagerte på motgang.

Voksenlivet - realisten
Etter flere år med både skuffelser og seire, har politikeren endelig trådd inn i de voksnes rekker. De aller beste ender opp på stortinget og i regjering. En vesentlig forandring i holdning kan vi allikevel spore.

Politikeren har nå oppnådd en høyere status, samt et mer overordnet syn på hva han faktisk kan oppnå. År med motgang får dem i stor grad til å innse at det er visse ting man ikke klarer alene. Så den nå mer realistiske politikeren forsøker å jobbe i lag med andre politikere både inad i partiet og på tvers av partirammene, for på den måten å oppnå sine nå mer tilgjengelige mål.

Man observerer her at politikeren har blitt mer ydmyk ovenfor andre politikere uoffisielt, men satire og angrep og usakligheter fremdeles blir mye brukt i diskusjoner. Ved å forske på hvordan politikere taklet motgang og uenighet, ble det faktisk påvist at de har et eget kromosom som fører til usaklighet og personangrep i diskusjoner hvor deres egne argumenter faller i fisk.

Man ser også i denne fasen at arrogansen slår frem sterkere enn før, og at politikeren begynner å ta valg på tross av hva folket ønsker, fordi han selv er overbevist om at han er den med de beste definisjonene av "vårt felles beste".

Voksenlivet - egoisten
I brorparten av tilfellene vi undersøkte, førte motgang og problemer til en forståelse hos undersøkelsesobjektene. Politikeren så ut til å innse hvor liten han faktisk var, og at han i beste fall ville kunne utgjøre marginal forskjell for menigmann. Dette har i våre observasjoner uten unntak ført til en svært uheldig transformasjon hos vår kjære kandidat.

Hans idealisme forsvinner, og realismen og egoismen tar over styringen. Politikeren som har skjønt hvor liten nasjonal forandring han kan slå gjennom med, begynner å jobbe for sin egen sak. Dette gjør han ved å fremme regler som gjør at han får høyere lønn, høyere pensjon, kortere pensjonsopptjeningstid, bedre tilbud i sitt lokalmiljø, og generelt ordner det til slik at han kan nyte livet og alderdommen som best mulig. Her ser man klare paralleller til barndomsårene.

Dette er det siste steget i en politikers livsløp. I noen sjeldne tilfeller returnerer politikeren til idealismen etter han har ordnet seg som best mulig. Forskningen har påpekt at dete er sjeldne tilfeller.

Seniorlivet
Etter endt tid som politiker har vår kjære kandidat allerede gjennom mange år ordnet seg nok kontakter til å få en toppjobb rett etter endt kandidatur. Om ønskelig kan de nyte eldretilværelsen med en pensjon høyere enn gjennomsnittslønnen i Norge.

Oppsummering
Kort og enkelt; forskningen har utvetydig påvist at politikere er en egen subrase av menneskerasen som starter sin politiske karriere allerede før unnfangelsen. Karrieren preges først av den idealismen som initiativt trekker dem inn i politikkens verden, hvor de faktisk ønsker å hjelpe andre mennesker. Det er dessverre også påvist at realismen og egoismen tar overhånd og fører til at egne behov er det dem setter først. Lyspunktet er at noen returnerer til idealismen etter de har sørget for sine egne behov.

Vi har ikke lyktes med å finne noe botemiddel mot denne utviklingen. Sakens stilling er dessverre idag at vi ikke ledes av våre likemenn, men en helt egen rase som ikke styres av vårt felles beste, men av sitt eget ego og selvpreserveringsbehov.

Vi må rett og slett sette vår litt til de få som returnerer til idealismen...

intoleranse er som en vegg!

Jeg tror på Gud. For noen er kanskje det tydelig via de andre innleggene i bloggen, for andre er det kanskje mindre tydelig. Nå kan dere være sikre.

Det jeg har bitt meg merke i ved mange som deler min tro, er en bitende arroganse eller intoleranse ovenfor andre mennesker. En holdning som sier at "jeg er best, jeg vet best, haha!". Og jeg har alltid lurt på hvor denne holdninga kommer fra. Jeg vet det fremdeles ikke.

Intoleranse?
Hva vil det si å være intolerant som kristen? For meg går det litt på hvor flinke vi er til å kritisere de med andre holdninger enn oss. Holdninger til sex. Alkohol. Festing. Og så videre.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har deltatt i diskusjoner hvor det har vært svært negative holdninger rundt det at "noen gjør sånn og sånn, og det gjør jo ikke vi. Så da er de fyfy, mens vi er hellige". Denne holdningen er ufattelig farlig. Det er nemlig slik intoleranse blant kristne oppfattes hos de som ikke deler min tro. At vi går rundt med våre hellige dømmepinner og smekker til de som ikke gjør som vi mener er riktig.

Fariseerne
I Bibelen beskrives det en gruppe kristne som kaltes fariseere. De mente det at dersom de oppførte seg tilsynelatende perfekt, ville de komme til himmelen lettere. De så på seg selv som gode kristne, og var sikre på at de ville fint komme til himmelen og slikt. De hevde seg over andre mennesker.

Jesus satte dem temmelig bra på plass når han fortalte dem at man ikke komme til himmelen ved handling, men ved tro. Egentlig en morsom del av Bibelen, løst oversatt sier Jesus "Halloooo, take a chill-pill, det er vel og bra at dere holder budene, men bare husk på at det er det indre som teller, ikke det alle andre ser".

Dette innlegget handler om de moderne fariseerne..

Hvilken effekt har det?
I tillegg merker jeg det så utrolig godt når jeg snakker med folk. De oppfatter kristne som dømmende og ovenpå, og vil absolutt ikke ha noe å gjøre med folk som har en slik holdning til sine medmennesker. Det fører til at de trekker seg bort fra kristne, og igjen i sin tur dømmer kristne fordi de er så intolerante.

Innvandrer-effekten.
Her møter vi da innvandrer-effekten. En utrolig urettferdig effekt som sier at dersom én innvandrer gjør noe galt, gjør alle det. Alle kristne prester har jo sex med mindreårige barn, det sier seg jo selv... Alle kristne dømmer de som ikke er kristne. Alle muslimer er terrorister.

Altså, når en kristen oppfører seg som dømmende eller intolerant, reflekteres det på veldig mange andre kristne, og det blir en barriere som er veldig vanskelig å bryte. Effekten blir at en ikke-kristen lettere trekker seg unna en kristen, av irritasjon over "kunnskapen" om at den kristne sannsynligvis legger merke til alt det negative en gjør, og tenker "Hah, han kommer til hællvete".

Det skaper et skille som gjør at en som ikke tror heller leter etter argumenter for å slippe å dras inn i et "fælt og dømmende fellesskap", enn å undersøke saken objektivt.

I tillegg gjør man seg selv til en skyteskive, hvor man kan oppleve at andre nærmest håper du gjør en feil så de kan ta deg på det.

Magnus
For første gang vil jeg dra frem et konkret menneske. Magnus er like gammel som meg, men er allikevel et forbilde for meg. Han er selv kristen, og "alle" vet det. Allikevel er det ingen som føler at han retter pekefingern mot dem, for han finnes ikke dømmende. Jeg har faktisk hørt ham bli omtalt som en "kul kristen" av folk som ikke er kristne selv, men som kjenner ham.

Nettopp fordi man kan henge med ham uansett hva man tror, diskutere hva man vil, være kritiske til hva man vil, og snakke hvordan man vil. Uansett hva man gjør av "vanlig" oppførsel, så vil ikke han få opp pekefingeren og fortelle deg at slikt er teit, dumt eller galt.

Han gjør det bare ikke selv...

But how?
Og der er for min del målestokken på hvordan jeg mener kristne bør være.

Ikke være dømmende, men forsøke å være gode forbilder. Akseptere andre som de er. Være med dem. Ikke trekke oss unna vanlig sosial oppførsel, som byturer og fester. Vi bør ikke snakke dritt om hva galt andre gjør. Vi bør ikke fremstille oss som noe bedre enn andre, for det er vi virkelig ikke. Jeg er IKKE perfekt. Langt derifra, jeg gjør mange feil!

Men vi bør fokusere på det positive ved andres oppførsel, ikke det negative.

En oppfordring
Jeg avslutter med en oppfordring til alle som leser dette, samt til ham som skriver det:

Behandle de rundt deg som du selv ønsker å bli behandlet. Vær tolerant, inkluderende og positiv. Prøv iallefall :D

ni-skråstrek-elleve

"En av de mest grusomme angrepene noensinne"
"Tragisk!"
"Minst 10 000 døde"

Mye har blitt sagt om 9/11-2001. Et angrep som har farget de siste 7 årene mer enn noen annen historisk hendelse. Et angrep som viste hvor ressurssterke mennesker uten noe å tape faktisk kan være. Mye har blitt sagt. Mange avisoverskrifter har blitt skrevet. Altfor få skriver "Et lite angrep i historisk sammenheng".

Et lite angrep i historisk sammenheng
Faktum er at det ikke var flere enn ca. 3500 sivile som ble drept i 9/11. Hvis vi er rause med tallene, så mistet kanskje 5000 mennesker pga. terroraksjoner i USA i 2001. Hva er egentlig det? Det er ikke MYE. Langt derifra, det er småtterier. Langt flere mennesker sulter i hjel hver eneste dag i verdens fattige land. Langt flere blir drept i borgerkriger hvert år.

Langt flere sivile har blitt drept av USAs hevnaksjoner mot Irak og Afghanistan!

Hvorfor er det ingen som biter seg merke i dette? Hvorfor fremstiller nesten alle medier 9/11 som en tragisk hendelse og et grusomt angrep, når det bare er småtterier i den store sammenhengen? Er det fordi det skjedde i den vestlige verden? Er det fordi alle ble drept i étt angrep? Jeg forstår ikke motivasjonen bak katastrofeoppslagene bak dette angrepet, når det skjer så mye verre ting andre steder i verden.

Joda, det så forferdelig ut. Det satte en skikkelig støkker i meg. Det er ingen forunt å se mennesker hoppe fra en brennende skyskraper i desperasjon. Men nå, 7 år senere, må man da ha fått tid nok til å reflektere over de små tapene "vi vestlige" egentlig lidde.

En bra symbolsk handling?
I løpet av disse 7 årene har jeg kommet frem til en konklusjon som kanskje er litt "kritikkverdig". Jeg regner med å få litt pepper for den, men den er min og jeg står for den. Jeg mener at 9/11-hendelsen var en BRA hendelse. Symbolsk sett naturligvis. Jeg vil aldri forsvare angrep på mennesker, og syns det er tragisk med alle menneskene som døde. Allikevel mener jeg at angrepet symboliserte et fall for vestlig dominans. Endelig fikk verden se at USA ikke er usårbart. At USA også kan få en knekk.

Er USA en liten baby?
USA har i etterkant vist seg som en liten baby som ikke tåler å få litt kjeft, og reagerer med å gå til angrep på alt og alle som kan assosieres med noe som ikke følger deres pipe. USA er en skrikerunge som bitcher og whiner til de får det som de vil, eller bruker milliærmakt for å oppnå det uansett. Bare se på hva som skjedde forrige gang USA ble angrepet i Pearl Harbour. To atombomber ble sluppet på Japan. Er ikke dette terrorisme i aller høyeste grad?

Det er bra at vi har fått se den siden av USA så tydelig som vi har i kjølvannet av 9/11. Derfor mener jeg at 9/11 er en av de viktigere historiske hendelsene de siste 10 årene.

Nå er jeg riktignok en svært engasjert anti-USA-predikant. I mine øyne er USA blitt verdensterroristene som sitter med alle sine atombomber og sier at ingen andre skal få den type makt som de har, og som angriper alle andre som vil ha samme rettigheter som USA har tatt med makt. USA har naturligvis forkledd sin terrorist-praksis i kappen "verdenspoliti".

Tilbake til saken, før jeg blir for rotete.

USA er ikke en heltenasjon
USA har i alle år tatt på seg kappen som verdens frelser, og ved en helt kvalmende patriotismepropaganda har USAs innbyggere blitt indoktrinert til å tro at de har rett til å gjøre det. Dette har ført til at amerikanske soldater har gått i krig igjen og igjen, ofte på tvers av hva FN og andre instanser tillater. Og soldatene HYLLES i sitt eget land for det. På tross av sine protester, sitter FN bare og ser på når USA går til krig. Enda har ikke USA fått en eneste sanksjon for de uberettige angrepene på Irak, som viste seg å være basert på falske påstander om en atomvåpenproduksjon som enda ikke har blitt avdekket. Ingen tør ta et aktivt standpunkt mot USA.

Samtidig blir den tredje verden utnyttet av den vestlige verden på det groveste. De får ikke ordentlig betalt for matvarer og tjenester. De får ikke gode handelsavtaler. De får ikke hjelp til de virkelige katastrofene. De sulter. Er det rart de blir forbanna på den vestlige verden som fråtser i goder og ikke deler med seg?

Hvem er det som er terroristene egentlig? De som protesterer med det eneste som får oppmerksomhet, eller de som tar 90% av verdens mat og fordeler det på 30% av innbyggerne?

Jeg syns...
Jeg vil konkludere med å understreke at jeg ikke ler og smiler på bekostning av de 3500 menneskene som mistet livet i 9/11-angrepene. Jeg syns det er fryktelig at så mange mennesker døde, og jeg er på ingen måte positiv til slike angrep. Ikke tro jeg oppfordrer til vold, eller mener vold er riktig, basert på dette innlegget. Det er totalt feil. Det jeg er positiv til er den symbolske handlingen bak det å vise at USA ikke er usårbart. Jeg skulle ønske flere virkelig turte å stille seg opp mot USAs dominans og si ifra at det ikke godtas. Slik som Russland gjør. Kudos!

Jeg mener det er godt noen tør ta til motmæle. Hurra for heltene i turban. Måtte den vestlige verden få svi for sine terroristhandlinger.

Før dere kjefter på meg; tenk over hvor mange sivile som har blitt drept i USA's hevnaksjoner gjennom årene. Syns dere virkelig at 9/11-angrepene var så tragiske som det media har gitt uttrykk for i etterkant da?

all...makt?

Allmektig. Allmektighet. Smak på ordene.. Det er vanskelig å tro de betyr noe mindre enn at noen har all makt. Idag skal jeg prøve å argumentere imot det.

I Bibelen nevnes det flere steder at Gud er allmektig. At Gud har makt til å gjøre hva han vil, når han vil. Og jeg er jo ikke i noen posisjon til å si at Bibelen tar feil, som vanlig. Hva om jeg påstår at Bibelen har rett, men at det er en sannhet med modifikasjoner? Blir det like galt?

For jeg tror virkelig på alle måter at Gud hadde all makt i starten. Han var den eneste, den allmektige, og kunne gjøre og skape hva han ønsket. Noe han gjorde. Han skapte jorden, planetene, stjernene, dyrene, plantene og oss. Mennesket skapte han i sitt bilde. Gud den allmektige skapte et vesen likt seg selv. Her kommer sakens kjerne.

Han gav oss fri vilje!
Når Gud skapte menneskeheten, gav han oss fri vilje. Vi fikk selv bestemme om vi ville "spise eplet". Det betyr at vi nå hadde makt til å bestemme over oss selv. Det betyr også at Gud ikke lengre kan gjøre helt som han vil. For Gud kan ikke gå tilbake på et løfte. Det er en begrensning som ligger i hans natur. Så idet Gud har gitt en gave, kan han ikke ta den tilbake. Så den frie viljen er en helt utrolig sterk gave. Tenk litt over hvor stor pris du satte på å få bestemme selv når du ville legge deg. Et lite og flåsete eksempel, men allikevel illustrerende :)

Jeg vet jeg har nevnt den frie viljen i en annen diskusjon, men jeg tror det beviser hvor stor den gaven nettopp var. Se hvor stort offer Gud gav bare i form av skapelsesverket. Han gav fra seg muligheten til å kjenne både all fremtid og å gjøre som han vil. Det er utrolig stort offer, som jeg tror mange ikke tenker over. Og sikkert enda færre som bryr seg om ;)

Men stemmer dette med Bibelen?
Jeg mener det. Jeg mener at Gud, selv om han har fordelt litt av sin makt til oss mennesker, så er han fremdeles allmektig, fordi det er han selv som har valgt å gi oss denne makten. Dermed er det å se på som en delegering*. Han har delegert ansvaret nedover i "the chain of command" til oss. Det var noe han gjorde frivillig, ergo innenfor rammene for sin egen allmakt.

I praksis er jo dermed ikke Gud allmektig, da vi selv har mulighet til å velge annerledes enn hva Gud ønsker - men her ligger jo også betingelsen for kjærlighet; fri vilje. Og derfor måtte Gud gi oss fri vilje.

Han var allmektig, og skulle menneskerasen plutselig forsvinne så ville han igjen være allmektig i ordets rette forstand.

Hvorfor måtte Gud gi oss fri vilje?
I følge Bibelen skapte Gud mennesket for å ha samvær med menneskerasen. For å dele sin skapelsesmulighet, sin glede, sin humor og sin eksistens med levende frie vesener som selv kunne forstå omfanget av hans skaperverk. Først og fremst for å dele sin kjærlighet. Og ønsket om at den kjærligheten skulle være ekte og gjensidig, gjorde at Gud ikke kunne skape roboter som ikke tenker selv, men derimot måtte han skape frie og tenkende mennesker. Og heri ligger den frie viljen; den gir oss mulighet til å gjøre hva vi vil, vi kan tro eller ikke tro. Elske eller hate.

Gud måtte gi oss fri vilje for at vi skulle kunne elske. Ham. Hverandre. Skaperverket. Det var forutsetningen for at Gud ønsket å skape oss. Å dele alt med noen som forstod omfanget og ønsket å sette pris på det.

Kan han ta det tilbake?
Har Gud makt til å ta det tilbake? Såklart han har. Han kan gjøre som han vil, i teorien, så ja - han har makten. Men å ha makten er ikke nødvendigvis det samme som å ha muligheten. Som sagt mener jeg at Guds løfter er ugjenkallelige. Han KAN ikke trekke tilbake et løfte. I praksis betyr dette at Gud ikke kan ta tilbake den frie viljen.

Hva er konsekvensen av den frie viljen i praksis?
Hitler
Ghandi
Stalin
Mor Theresa
Konsekvensene er enorme, på begge sider av skalaen. Ved å ha fri vilje til å elske, har vi også fri vilje til å hate. Gud kan ikke begrense dette uten å gjøre oss til roboter. Det er en risiko HAN tok da han skapte mennesket. Og det er en risiko han selv lider på grunn av idag.

Poenget er; den frie vilje innebærer i tillegg til store muligheter en stor risiko. Slik er det jo alltid. Stor risiko i de invisteringene som kan gi stor avkastning. Det samme gjelder for Gud.

Oppsummering :)
Guds allmakt er begrenset av hans eget ønske om at vi skulle ha fri vilje. Det betyr ikke at Gud ikke er allmektig, men igjen at jeg tror vi har tolket ordet allmektig feil. At ordet allmektig, på samme måte som allvitende, betyr at han har all makt i forhold til hva som går an å ha. Og det er Gud selv som har satt den begrensningen.

Uansett er det fremdeles Gud som har mest makt, ingenting kan rokke ved det, så lenge vi forutsetter at Gud finnes :) Det gjør jeg :)

Lykke til, menneskehet!

I skrivende stund er det en time til CERN i Sveits skal begynne å sende protoner rundt i bane i en svær sirkelformet tunnel hundre meter under bakken.

Håpet er at dette første forsøket skal åpne for en helt ny type forsøk, som består av å sende protoner og nøytroner i hver sin retning og så fremkalle kollisjoner som skal bli nøye overvåket, og sannsynligvis forsket på i årevis. Denne typen kollisjon har ikke vært sett siden "den første milliarddelen av et sekund" etter The Big Bang. Morsom måte å si det på i en avis forresten, slår fast både at The Big Bang er en garantert realitet, OG at noen så det ;)

I tillegg så håper de på å finne Gudepartikkelet, eller Higgs Boson, et partikkel som visstnok skal oppstå av en slik kollisjon som skal forklare hvordan universitetet fikk masse.

Frykten ligger i at mange tror en slik kollisjon vil kunne skape et svart hull, som i sin tur vil sluke jorden og dermed utslette menneskeheten. "I så fall er det «svupp!» og farvel." Heldigvis har vi kanskje opptil 50 måneder på oss før vi forsvinner, så da har vi god tid til å ta farvel med våre venner og kjente :P Og heldigvis har vi norske forskere som avviser hypotesen :P

Det er et poeng med dette innlegget;
Det er nemlig en henvisning til min litt tidligere post om Religion og Vitenskap. Her er vi nemlig i posisjon til å få et vitenskapelig eksperiment (i liten skala) som vil ha mulighet til nærmest å dokumentere hvordan universet kan ha startet. Får vi slike beviser, så må vi lære oss å forholde oss til dem - det mener jeg fremdeles. Vitenskapen kan gå hånd i hånd med religion, selv om poder på hver side kjemper mot hverandre med nebb og klør. For uansett hva denne forskningen viser, krevdes det fremdeles partikler som kunne kollidere for at alt skulle starte. Hvor kom de fra?

Som sagt - jeg mener at Gud startet opptaktene til vår skapelse, men jeg tror også at han gjorde det på en måte som vi ville kunne finne ut av. Han skapte oss som tenkende mennesker av en grunn. Nå vil vi kanskje tas enda et skritt nærmere det å kunne bevise vår egen skapelse vitenskapelig? Eller vil vi bli tilintetgjort?

Jeg vil bare derfor i anledningen 'Vår potensielle undergang' ønske dere alle lykke til, og si at jeg krysser fingrene for oss alle :D

Det ypperste av kjærtegn

Idag skal jeg fortelle deg litt om min hovedlidenskap; klemmen!

Hollywoods romantisering av kysset
I filmer, når to mennesker møter hverandre igjen etter lang tids separasjon, så reagerer jeg alltid på at de kysser. Jeg reagerer på det fordi det er fullstendig imot min natur, og en del jeg har spurt er helt enige.

De kysser! De kliner! Hvorfor?

For meg, som er en klemmegutt på alle måter, og selvutnevnt klemmeambassadør, ville det vært så utrolig mye mer naturlig å gi henne en klem. Å holde rundt henne, stryke ryggen, dra henne helt tett inntil og klemme henne ømt. Hviske henne i øret hva jeg føler for henne, at jeg har savnet henne, at jeg har lengtet etter henne. Deretter kunne det vært mer naturlig å gi henne et kyss i en eller annen form. Men først ETTER jeg har klemt henne og fortalt henne disse tingene.

Er dette helt skrullete av meg?


Meg og klem
Har du møtt meg, så er det en stor sannsynlighet for at du har fått en klem eller iallefall blitt tilbudt en. Uansett så gir jeg deg gjerne en klem om du spør, fordi det er noe jeg absolutt elsker å gi. En klem er for meg som en stor oppladning til batteriene mine; en god klem kan gjøre meg glad i timesvis og dagesvis. Den kvikner meg opp, gjør meg glad, gir meg energi, og er generelt bare god!

Hvordan gi en god klem?
Jeg må nesten begynne med å beskrive det jeg mener er den perfekte klemmen. Denne oppskriften har jeg kommet frem til gjennom svært mange klemmer, og den er alle sin. Jeg hevder ikke å ha kommet frem til den alene, jeg hevder ikke den er min noe mer enn din, jeg bare sier at dette er slik jeg liker å klemme.

Den begynner ganske enkelt med et smil. Vi beveger oss mot hverandre, armene løftes opp. Min høyre arm går over din venstre, din høyre går over min venstre, så vi krysser hverandre. Vi stiller oss inntil hverandre, og spesielt for gutt-og-jenteklemmer er følgende punkt viktig: Hele kroppene skal tett inntil hverandre. Fra kinn til hofte, og lår om praktisk mulig, så skal så stor del av kroppen være nær som mulig. Armene skal smyges rundt kroppen til den andre, og et fast med ikke hardt grep skal knyttes. Kinnene skal treffe hverandre, evt kan man treffe litt bak kinnet. Dette er slutten på den tekniske beskrivelsen. Nå den mer følelsesmessige.

Når du klemmer et menneske, er det utrolig viktig å ikke bare gi et menneske en klem, og så slippe. Hold fast litt, stryk gjerne ryggen, se for deg hvorfor du bryr deg om mennesket. La klemmen bli så personlig som den kan få blitt, gi litt av deg selv, og hengi deg til klemmen. Den må være EKTE for at den virkelig skal varme. Du må mene noe med den.

Dette betyr ikke at den du klemmer må være din beste venn, heller ikke en du kjenner godt. Det må bare bety at du klemmer for å vise vedkommende at du bryr deg på et eller annet nivå. Ellers har den liten verdi.

Hva betyr en klem?
Dette henger sammen med at en klem for meg er den ultimate måten å fortelle et menneske at du bryr deg. For meg så betyr det når noen klemmer meg at de bryr seg om meg. Dette gjelder spesielt når DE tar initiativ, for let's face it - gjennom sikkert titusener av klemmer er det nok av ganger mennesker har klemt meg tilbake fordi jeg har tatt initiativ, der de ikke har ment noe med det selv. Og det er helt greit :D Jeg fikk allikevel sagt mitt!

Poenget er at en klem gir varme, både fysisk og kjærlig, til mennesker. Nesten uansett hvor i livet man er, vil en god og varm klem fra en venn være oppløftende.

Hvorfor gi en klem?
Nettopp derfor! Fordi det er oppløftende. Fordi det forteller noe om deg og hva du tenker om vedkommende. Fordi det er godt. Fordi det utløser endorfiner i hjernen som gjør deg i enda bedre humør. Fordi det kan utgjøre så enormt stor forskjell i det riktige øyeblikket.

Jeg kommer aldri til å klare å gi uttrykk for hvor viktig klemmen er for meg. Selv om jeg har gjort et tappert forsøk her :P

Hvorfor liker noen ikke klemmer?
Beats me! Jeg vet ikke. Noen liker dem ikke fordi det blir for intimt, andre liker det ikke fordi de ikke er vant med det. Så finnes det nok de som syns det blir for sært også - men de er kanskje allerede medlemmer i gruppe nr. 2?

Virkelig! It beats me! Legg gjerne igjen en kommentar og forklar dersom du er en av dem.

Andre svært gode klemmer
Klemmeklem: Akkurat den samme som min favorittklem, men her klemmer du rundt motparten med armene mye hardere. Dette er en utrolig klem som gir en helt spesiell trygghetsfølelse og nærhetsfølelse. Bør bare gjøres mot noen du VIRKELIG er glad i, eller lett leende som en "tulleklem".

Spinneklem: Her skal armene dine plasseres under armene til den du klemmer. Så klemmer du ekstra godt tak, og løfter opp og spinner en runde eller to rundt mens du passer på å holde kinnene inntil hverandre :)

Bakfraklemmen: En av mine desiderte favoritter, men allikevel en av de minst praktiserte. Går rett og slett ut på at du stiller deg inntil personen bakfra, legger en arm rundt magen, den andre over brystkassa, legger ansiktet inntil over skulderen, og klemmer godt. Dette er en perfekt klem hvis brukt på riktig tidspunkt, og kan med stor fordel følges opp av min favorittklem eller en klemmeklem.

Camklem:Dette er en spesiell klem, til "those special moments". Den høres kanskje superteit ut, men det er ganger hvor den er virkelig perfekt. Typisk chattemoments hvor den du chatter med er veldig trist, eller du vil si farvel til en god venn. Cam er påslått, og det du rett og slett gjør er å forme armene som om du holder rundt personen på andre siden av cam. Så klemmer du bare til, og forestiller deg at du faktisk holder rundt vedkommende. Smil, lukk øynene, eller hva som helst. Du kan gjerne le om du vil, men denne klemmen er faktisk kjempegod!

Avslutningsvis..
Dette kan jeg skrive og snakke om i timesvis. Jeg har så mye å si om dette at jeg føler jeg burde skrevet et mye bedre blogginnlegg enn det jeg har. Poenget er uansett det samme. I de riktige øyeblikkene kan en klem bety forskjellen på liv og død. Våg å gi den klemmen!

Klemmen er for meg det ypperste av kjærtegn. Det viktigste av kjærtegn. Det beste av kjærtegn. Og i mine øyne den beste måten å fortelle noen at de betyr noe for deg.

Våg å gi slike klemmer!

Hva betyr klemmen for deg?

En stor mann er død..

En stor mann er død. Min grandonkel. En brobygger, en elsket, en hatet. Aril Edvardsen har i alle år mottatt både godord og hatsord fra mennesker både inad og utenfor sin egen religion.


Han hadde nemlig en helt spesiell måte å være på. En måte som i mange år har vært en inspirasjon for meg. En som tør stå imot strømmen. En som tør si sin mening tross at det er upopulært. En som står for det som er godt, som ikke dømmer, som ikke prakker på, men som tilbyr og inviterer og slipper til, og som åpner seg for andre.

Husker sist gang jeg snakket med ham. Da hadde han holdt et ungdomsmøte, og ble bare sittende i møtelokalet etterpå. Det var konstant ungdom som gikk bort til ham, og jeg så også mitt snitt da jeg fikk muligheten. Spurte ham ut om noen av tingene han talte om på møtet, og Aril delte gledelig av sin kunnskap. Sånn var han. En spreder av kunnskap og inspirasjon. Og så mye mer.

En stor mann er død. En ressurs. Et bibliotek. En arbeider. En forkynner. En studiebibel. En ektemann, far, onkel, bestefar og en venn. Et menneske som har viet sitt liv til å spre det budskap han har levd i overbevisning om at er til glede og gavn for alle. Hvordan noen kan hate noen som gjør noe av et slikt motiv, forstår jeg ikke.

En virkelig stor mann er død. La oss glede oss over at han fikk ønsket om å dø med støvlene på oppfylt, og at han har nådd målet med sitt liv! La oss også sørge over tapet.

Mine kondolanser til hele hans familie.

Religion vs. Vitenskap

Jeg deltar flittig i diskusjoner på nett om religion og vitenskap. Både diskusjoner inad i troen, og diskusjoner med mennesker som ikke deler min tro i hele tatt. For min del er dette med på å bygge opp min tro; det å finne logiske argumenter som understøtter min tro, som ikke kun er basert på bibelvers. For å argumentere med bibelvers er nesten en umulighet i diskusjon med de som lar seg styre av vitenskapens hypoteser og teorier.

Typer debutanter
I den sammenheng har jeg kommet over flere typer mennesker. Blant annet en type mennesker som klassifiseres som Kreasjonister*. Dette er da en betegnelse på mennesker som da tror at Universet ble skapt på 6 menneskedager, at jorden kun er ca 6500 år gammel, og diverse andre slike fundamentalistiske* antakelser som baserer seg på at man skal lese bibelen bokstav for bokstav, ikke billedlig. Jeg har også kommet over ateister* som er så arrogante at de kaller religiøse mennesker for løgnere og idioter, og som sier det ikke finnes noe fornuftig argument for å si, eller grunn til å tro at det finnes en Gud. Så har vi også de i midten av begge sider. Evolusjonister som mener det er greit at de religiøse tror, så lenge de ikke maser på andre om det. Religiøse/kristne som tror bibelen er en rettledning, men ikke nødvendigvis skal leses bokstavelig, og at vitenskapen delvis har rett, men ting som evolusjonsteori og big bang bare er tull.

Personlig tror jeg begge gruppene har veldig mange gode poenger. For eksempel må vi jo huske at Big Bang er fortsatt "bare" en teori*. For all del, den er langt mer enn en hypotese*, da svært mye forskning tyder på at det har vært en eller annen hendelse svært lik den som allment er kjent som The Big Bang. Sånt sett er vitenskapsmenn generelt veldig enige i at dette er den mest sannsynlige modellen. Samme gjelder evolusjonen.

For å fort nevne kreasjonistene; jeg mener de gjør kristendommen en enorm bjørnetjeneste. Påstanden om at jorden kun er 6500 år gammel, noe som strider mot absolutt alt av fornuftig sans, forskning og arkeologi, er kun med på å distansere ikke-kristne mennesker fra alt det som kalles tro. Det er en tankerekke som jeg mener burde blitt utformet og skjult inad i hemmelige sekter. Dessverre er det nokså mange som faller inn i kategorien 'Kreasjonister'.

Da er jo det store spørsmålet; hvordan skal vi kristne forholde oss til hva en stor samling av de mest utdannede og intelligente mennesker på planeten gjennom år har kommet frem til. Jeg mener vi i det minste bør forholde oss svært ydmykt til det. For påstandene deres er ikke grunnløse.

Jeg sier ikke at alt vitenskapen produserer er korrekt, og heller ikke at vi må sluke alt de sier. Jeg sier vi bare bør forholde oss til det på et saklig grunnlag.

Kan vi kombinere troen på The Big Bang med troen på Gud?
Jeg har valgt mitt ståsted med en Ole Brum holdning; ja takk, begge deler.

Jeg tror på Gud, jeg tror at Jesus har levd og dødd for min skyld, og at han stod opp igjen. Jeg tror Gud har mulighet til å gjøre veldig mye utenfor det som vitenskapen kan bevise. Jeg tror fremdeles han i så stor grad som mulig holder seg innenfor naturlovenes grenser. La meg forklare!

Jeg tror på The Big Bang. Jeg tror også på Evolusjonen. Dette kan jeg tro, fordi jeg tror Gud ønsker at vi mennesker skal TRO på ham. Ikke vite. Dermed har han skapt en verden som jeg oppriktig tror vi en dag vil kunne forklare opprinnelsen til helt og holdent ved hjelp av vitenskapelige beviser, helt fra The Big Bang. Jeg tror ikke vi vil klare å forklare hva som er utgangspunktet, altså hva som forårsaket smellet, da jeg ikke tror vi mennesker noensinne vil kunne forstå konseptet "Evighet". For noe må jo ha eksistert som førte til det svære smellet.

Jeg tror dermed at Gud kan ha iscenesatt et svært smell (noe som gjør han til årsaken), og påvirket skapelsen av universet slik at vi fikk jorden akkurat perfekt i forhold til Solen, som gav oss vekstvilkår. Dette var alt som skulle til. Så lot han planeten ta form, planter og trær vokse frem. Gjerne med påvirkning fra Ham, men allikevel innenfor vitenskapens forklarlighet. Og da han så menneskerasen var godt nok utviklet til å tåle det, lot han en ny gren av evolusjonen vokse frem, og skjenket dem intelligensen som gave. Og idét dette skjedde, fikk vi fødselen av de som nå er kjent som "Adam og Eva".

På denne måten kan akkurat det bibelen beskriver ha blitt skapt, på akkurat den måten Gud ønsker, samtidig med forutsetningen at vi mennesker aldri vil kunne bevise Guds eksistens. Og jeg tror ikke det konflikterer med Bibelen.

Dette er nemlig kun min hypotese basert på dagens vitenskap og med fundament i min tro og overbevisning om at Bibelen inneholder en skapelsesberetning som kun er ment som en veiledning og ikke skal tolkes bokstavelig.

Sumeerne
Tankegangen rundt at den intelligente menneskerasen er rundt 6500 år gammel er ikke helt out of line heller. De eldste tegnene vi har på en sivilisert befolkning med skrift/tegnespråk, er ca 6500 år gamle, og idag kjent under navnet "Sumeere". Av det jeg har lest og hørt om dem, har de hatt nesten unaturlig mye kunnskap om skapelsen, blant annet skal de ha visst hvilke farger visse planeter har, samt hatt kjennskap til hvordan DNA ser ut. Dette har naturligvis ledet til masse konspirasjonsteorier om at en utenomjordisk rase har satt menneskerasen til jorden for at vi skal dyrke planeten og være deres slaver når de returnerer (og her er også en av opprinnelsene til endetidsprofetiene om 2012). Herfra skal Sumeerne ha fått kunnskapen om bl.a. universet og DNA'et. Naturligvis tror jeg ikke på dette, men det er interessant allikevel :)

Til slutt
Poenget med denne bloggtråden er ikke å overbevise deg om noe som helst av den vitenskapelige modell, eller å gi videre noen av mine overbevisninger. Hensikten er rett og slett å si at vi bør være ydmyke ovenfor vitenskapen, og heller søke etter å bake det inn i vår tro så langt det er mulig, fremfor å forsøke å motbevise den. For ovenfor de tusener av vitenskapsmenn som er enige, kommer vi til kort.

For meg er det iallefall viktig å ha tatt et standpunkt på dette. For det er så altfor lett å komme i tvil dersom en overbevist kristen møter en overbevist ateist med sine argumenter. Andre ganger kan en litt saklig tankegang være alt som trengs for å åpne et sinn.

Hva tenker du?

Borgervern?

Det jeg skriver her kommer til å konfliktere veldig mye med mine livssyn, og jeg vil derfor gjøre det klart på forhånd at dette er en prinsipiell mening, ikke en holdning jeg ville fulgt ut i praksis. Grunnene til det vil jeg også nevne.

Bakgrunnen
Saken er altså den at her i Norge og over alt ellers i verden opplever vi at mennesker gjør helt horrible ting. Det er snakk om grusomme voldtekter av voksne, unge og barn. Det er snakk om grove tyverier. Blind vold. Økonomiske forbrytelser. Salg av narkotika. Svindel av eldre. Listen er lang.

I et sjeldent tilfelle blir disse menneskene tatt, og får noen straffer som ikke likner grisen. Jeg har hørt om tilfeller der middelaldrende menn har tuklet med kjønnsorganet til jenter på 8-årsaldren, innrømt og gitt uttrykk for anger, og endt opp med 45 timers samfunnstraff. Jeg har hørt om tilfeller hvor mennesker har fått 10 års fengsel for økonomisk svindel, og 6 måneder for voldtekt. Det finnes utallige eksempler på saker hvor straffene ikke er i forhold til gjerningen i hele tatt. Og alt for mange mennesker slipper fri uten at noe skjer med dem. Personlig har jeg for eksempel hørt om mennesker som har blitt voldtatt, hvor jeg vet hvem personen er, men hvor saken ikke blir anmeldt av ymse grunner som jeg ikke forstår.

Dette er mennesker som virkelig fortjener langt sterkere straffer enn hva det norske straffevesen kan tilby. Det tror jeg de fleste er enige i.

Borgervernets rolle
Et Borgervern vil da bli den instansen som tar seg av straffeutdelingen ovenfor slike mennesker. Politisk ukorrekt, ofte brutalt, ofte ufyselig, men mer rettferdig enn å sitte på et rom, få tildelt mat og penger, og ha tilgang på flere former for omskolering. Det finnes eksempler på mennesker i Norge som har tatt juridisk skolegang i fengsel. Jeg er ikke imot dette, det er kjempeviktig å oppfordre til at kriminelle skal tilbake i samfunnet, jeg sier bare at det ikke er rettferdig.

Borgervernet vil da bestå av en gruppe mennesker som har slått seg sammen og bestemt seg for at slike ufyseligheter ikke godtas. En gruppe mennesker som er villige til å slå ned på gjerningsmenene med stor makt. Om ikke annet, så for å avskrekke andre fra å gjøre samme drittet.

Det vil da dreie seg om balltrær, sløve sakser og andre redskaper å gi smerte med. Det vil dreie seg om brukne ben, avkappede kjønnsorganer, god gammeldags grisebank, eller andre svært smertefulle avstraffningsformer. Brutal vold.

Resultatet vil være at personen blir så ødelagt at han kjenner på kroppen hvordan det er å bli overgrepet mot. Personen vil kjenne det lenge, og få en større forståelse av konsekvensene for å ødelegge et liv.

Hvorfor?
Dette er det enkle spørsmålet. Frihetsberøvelse er ikke en straff, det er en ulempe. Det er upraktisk og kjedelig, kanskje nedverdigende, men ingen straff. Det er allikevel det eneste politisk korrekte straffmiddelet i tillegg til bot og samfunnstraff vi har i Norge.

Hadde din lillebror eller lillesøster blitt forgrepet på, din mormor lurt for alle sparepengene sine, din mor brutalt ranet og slått ned eller hadde du selv opplevd å bli stukket ned med kniv fordi noen ville ha pengeboka di, så tror jeg kanskje du hadde vært enig.

Og vi vet jo alle at politiet ikke har hverken midler, mulighet eller ork til å ta seg av slikt. I to kjappe eksempler kan jeg nevne at i Arendal har det ofte blitt observert åpenlys salg av narkotika bare noen titalls meter fra politimenn på gåtur rundt i sentrum. Politiet i Kvinesdal hadde heller ikke ressurser til å stoppe en gruppe ungdommer fra å kjøre av sted i en uregistrert bil i ruset tilstand, nei de kunne ikke gjøre noe før eventuelt bilen kræsjet!

Faktum er at Politiet har henda fulle med å stoppe folk som kjører litt for fort, for det er "kjappe penger". For all del, politiet gjør nok mye mer enn hva jeg ser - men det er utrolig mye jeg ser som de IKKE gjør som de er her for å gjøre. De har i stor grad blitt folkets fiende fremfor beskytter. En instans vi ofte irriterer oss mer over enn gleder oss over. Nettopp fordi de prioriterer som de gjør så mister vi tilliten til dem som skal vokte oss.

Men...
I min mening vil det allikevel aldri være noe jeg kan klare å stå for. I beste fall kan jeg prinsippielt forstå behovet, og jeg kunne nok satt pris på et aktivt borgervern i noen tilfeller. Men faktum er at å delta i et slikt vern er moralsk forkastelig. Å utføre slike hevnaksjoner vil nok rive deltakerne bort fra sin egen virkelighetsoppfatning, om ikke i starten, så på sikt. Det ville iallefall gjort det med meg, dersom jeg skulle ta fatt i en fyr jeg visste hadde gjort noe forferdelig, og hørt skrikene hans mens jeg knuste knærne hans. Ingen tvil om det. Selv om jeg kanskje hadde følt meg som rettferdighetens vokter, ville livet mitt blitt snudd til det ugjenkjennelige av slike handlinger, og dit vil jeg aldri.

I tillegg medfører det en del praktiske problemstillinger:

• Ingen ville innrømt noe for politiet lengre i frykt for represalier fra Borgervernet etter eventuelt endt straff.
  
• Det vil alltid finnes en risiko for at feil person hadde blitt tatt, og fra første øyeblikk det skjedde ville borgervernet mistet sin makt.
  
• I tillegg er det et enormt utnyttelsespotensiale i dette. Masse feilrapporter kunne funnet veien til borgervernet, og resultert i hendelser i forrige punkt.
  
• Det ville alltid vært risiko for at en i gruppa var infiltrør, kanskje satt der av politiet for å "ta dem".
  
• For det eksisterer ingen tvil om at politiet ville vært ute etter dem, og sannsynligvis måtte fokusere mye ressurser på å stoppe borgerverngruppene i stedet for andre kriminelle.
  
• Noen kunne ved uhell blitt drept.

Faktum er at medlemmene i et borgervern ville måttet være ekstremt bra organisert, bedre enn politiet, for å sikre sin egen eksistens og å sikre at ikke feil person ble tatt av dem.

Jeg føler jeg trenger en oppsummering i dette innlegget:
Det er så mye kriminalitet på så ufattelig slemme nivåer, at det sier seg selv at det ikke kan bli ordnet opp i av våre velmenende beskyttere. Jeg er personlig ikke i tvil om at en borgerverngruppe kunne bidratt til å gjøre gatene våre tryggere. Allikevel ville et slikt vern ført med seg så mye vondt og stygt at det i praksis ikke ville kunne bli gjennomført uten forferdelige konsekvenser. Det dreier seg ikke om rettferdighet, for slike kriminelle hadde ikke fortjent rettferdig behandling.

Jeg står igjen med at jeg prinsipielt sett er for en slik gruppe, men i praksis vil jeg aldri kunne anerkjenne slik oppførsel. Hvem vet. I disse Batman-vennlige tider, så er kanskje flere folk enige med meg enn jeg tror?

Vet Gud alt?

Gud er allmektig og allvitende. That's a known fact blant oss som tror på Gud. Det står jo i Bibelen :)

Men hva betyr det? I dette innlegget skal jeg forsøke å forklare mitt syn på Guds allvitenhet.

For mange så betyr dette at Gud vet absolutt ALT. Hva du gjorde igår, hvem du tissa på da du var 4 måneder gammel, hvor mange hårstrå du har på hodet, og ikke minst hva du vil ha til middag 15 år frem i tid. At Gud er allvitende, betyr for mange at Han kjenner våre tanker før vi tenker dem. At Han kjenner våre valg før vi har tatt dem. At Han kjenner våre valg før vi i det hele tatt vet at vi må ta nettopp det valget.

Jeg tror med sikkerhet jeg kan si at over 50% av de kristne tror nettopp dette, sannsynligvis mye høyere enn dette også. Dette er såvidt jeg vet det vanlige synet blant kirker og menigheter, hvor hver kirke har "autoriteter" som garantert har lest bibelen mer enn hva jeg har gjort. Jeg prøver ikke å utfordre hverken deres autoritet eller kunnskap. Jeg prøver bare å utfordre deres forutintatthet.

For har dette rot i hva Bibelen faktisk sier?

Mange som leser Bibelen, leser den med øynene til foreldrene, presten, pastoren eller en eller annen autoritet som allerede har forklart dem meningen med ordet de leser. Slik er jeg overbevist om at det har vært veldig lenge. I effekt blir det en slags "arvetro"; man beholder en overbevisning som ikke nødvendigvis er riktig, bare fordi den er gammel. Det er denne delen av troen jeg protesterer på. Jeg syns det er kjempeviktig å være kritisk og danne seg sine egne reflekterte meninger :) Men det er min mening, forsåvidt godt noen er uenige :D

Jeg mener at Gud vet alt. Alt som er mulig å vite, uten begrensninger. Alle ting som skjer, over alt i universet. Alle setninger vi sier. Alle tanker vi har. Gud kjenner skaperverket inn og ut, og vi er en del av det. Det vil si at jeg tror Gud vet langt mer enn hva vi kan samle sammen av informasjon. Jeg tror også han kan forutsette en del av fremtiden, basert på at han kjenner oss så utrolig godt som han gjør.

Akkurat som du kan. Du er med en venn på pizzeriaen, og dere skal bestille brus. Dersom du kjenner din venn, så VET du at han vil velge Cola, fordi han har alltid drikker Cola. Da kan du forutse (med en mulighet for å ta feil, men allikevel med en viss sikkerhet) at din venn vil velge Cola idag også. På samme måte, men i langt større grad, tror jeg Gud kan forutse våre handlinger uten at de blir begrenset av det. Eller jeg mener kanskje heller at han kan sette opp en sannsynlighet for valgene, og vite konsekvensene av dem.

Du skjønner det, at sikker viten om vår fremtid kan ikke Gud ha ettersom han har gitt oss fri vilje. Den frie viljen betyr at vi selv har makt til å styre vår fremtid. Dersom Gud kunne forutse ALT, ville vi ikke hatt fri vilje, for vi hadde da ikke hatt mulighet til å endre vår egen fremtid. Alt ville vært skrevet i stein.

Det som for meg "beviser" dette, er beretninger fra Mosebøkene. Gud skapte mennesket, vi syndet, han kastet oss ut i "verden". Vi drepte, ødela, tilba avguder, døde. Vi gjorde så mye ondt, at Gud så at ondskapen hadde tatt over våre hjerter. Nå husker jeg ikke nøyaktig bibelvers, men Gud ANGRET å ha skapt menneskene. Det står svart på hvitt i Bibelen. En allvitende Gud kan ikke angre noe han visste ville skje. Han visste nok om muligheten, for all del, men jeg tror ikke han skapte oss med kunnskapen om at mennesket ville bli så fordervet at han måtte utslette alle bortsett fra en liten familie. Jeg tror ikke Gud ville skapt mennesket om han hadde visst han måtte sende så mange av oss i den sikre død på en så smertefull måte.

For meg så er dette bevis nok, selv om det også er flere ting som understøtter mitt synspunkt i Bibelen.

Og for all del, jeg ønsker ikke å sverte Gud på noe som helst vis. Jeg tror ikke Gud begrenses på noe som helst vis av oss. Men det faktum at ham selv har gitt oss løfter, fratar ham litt makt, da han faktisk blir nødt å holde disse løftene. På det viset har Gud gitt oss løfte om fri vilje, og dermed kan han ikke gå på akkord med dette, uten å i så fall gå bort fra sin status som ufeilbarlig - noe igjen Gud ikke kan gjøre.

Det er flertallets oppfatning av konseptet allvitenhet jeg protesterer på, ikke Gud.

Dersom Gud hadde kjent all fremtid fra dagenes morgen, og hvor mye lidelse skapelsen ville betydd, kunne jeg ikke trukket noen annen konklusjon enn at Gud måtte være ond. Og det tror jeg ikke han er...

Men jeg tror fremdeles at Gud er allvitende :) Men at allvitenhet begrenser seg til alt som er mulig å vite.

Egoist?

I hele mitt liv har jeg akseptert en "sannhet" som jeg idag vil utfordre. En "sannhet" som tidligere har bygget på erfaringsløshet og dydsmønstre, men som i lys av virkeligheten svinner hen i skyggen og etterlater kun et gammelt minne av glorifiserte* tankemønstre. En "sannhet" som jeg vil påstå er langt fra ekte.

I hele mitt liv har jeg blitt opplært til å mene at selvmord er egoistisk*.

At de som tar sitt liv kun tenker på seg selv og deres smerte. At man idet man tar sitt eget liv etterlater sine venner, sin familie, sin verden i et tomrom hvor ingen forstår og alle har vondt. Det er ikke mye som etter min mening er direkte feil i dette utsagnet. Tar en selvmord, tenker en på seg selv. Man etterlater menneker rundt seg i et vakum av forvirrelse. "Var det min feil?". "Kunne jeg gjort noe mer?". Jeg vil ikke late som om jeg har et universelt svar på disse spørsmålene. Men la oss nå ikke være så egoistiske at vi påtar oss ansvaret for et helt menneskeliv.

Jeg har egentlig aldri utfordret denne tankegangen. Det virker jo så logisk; et menneske har det litt tøft, og fylt med selvmedlidenhet bestemmer h*n seg for å forsvinne. Uten å tenke på andre enn seg selv. Uten å tenke på at mammaen kanskje finner vedkommende død. Eller pappaen. Eller lillebroren. Eller kanskje man henger seg rett utenfor en skole, og barn på vei til skolen finner et lik hengende i en snor. Og jeg er enda inneforstått med at det er elementer i et selvmord som jeg lett gir merkelappen egoisme. Å henge seg utenfor en skole er egoistisk.

Allikevel mener jeg at å tittelere selve konseptet 'selvmord' som egoisme blir galt. Nye impulser fra nye mennesker har gitt meg ett innblikk som har åpnet øynene mine veldig for et verdenssyn ikke dannet av fra idealistene*.

For hvem er de største egoistene?

Den som sitter med grusomme smerter over lang tid, uutholdelige tanker som preger dem hele tiden. Som til slutt finner ut at å leve i et slikt psykisk smertehelvete rett og slett ikke er verdt det. Som tar sitt eget liv.

Eller de som sitter igjen med smertene etter tapet. De som gråter og bærer seg over å ha mistet en de brydde seg om, og som mener det var egoistisk å ta selvmord..?

Spørsmålet som utfordret meg er dette:
"Hvorfor skal jeg leve et langt og smertefullt liv, kun for å tilfredsstille de rundt meg?"

Og etter å i flere år ha ment at selvmord er selve kulminasjonen* av egoisme, har min egne egoistiske natur virkelig blitt utfordret. Hvem er jeg til å si at det er egoistisk å ta sitt eget liv, når jeg egentlig kun påstår nettopp det ut fra mitt selviske behov om å ikke oppleve smerte over tapet selv?

Jeg skal prøve å ikke rote meg bort i min egen retorikk*, og heller komme med en konklusjon:
I altfor mange år har det vært "allment akseptert" blant idealister som meg at det er uhyre egoistisk å ta selvmord. Faktum er det at de som faktisk tar sitt eget liv har det ofte langt verre enn hva vi noengang kan forestille oss. Og sorgen over tapet er nok peanuts i forhold. At vi da skal kaste merkelappen "egoist" etter de som i desperasjon og smerte bestemmer seg for å gjøre det de oppfatter som sitt eget beste, vil jeg påstå er virkelig egoisme i sin sanne form.

Ikke tro jeg oppfordrer til noe som helst ved dette. Jeg syns ikke det er greit å ta sitt eget liv. Jeg ønsker ikke at noen skal ta sitt eget liv. Enda mindre ønsker jeg at noen skal oppleve så forferdelige ting at det å ta selvmord virker som den beste løsningen. Jeg håper bare dette innlegget vil kaste litt lys over en forferdelig konvensjon som ikke bare etterlater selvmordskandidater som ofre.

For hvem er egentlig de største egoistene?

Those nasty words

Jeg har et litt atypisk* syn på banning..

Banning er et tegn først og fremst på manglende ordforråd. Det tror jeg de fleste er enige om. Hvis det adjektivet du bruker mest er "jævla", "helvetes" eller "satans", så tror jeg du vil ha godt av å krydre opp samlingen din av beskrivende ord. Banning er såvidt jeg kan se på alle måter en uvane, nettopp fordi det er stygt og ensformig.

Allikevel stiller jeg meg veldig spørrende til at banning er direkte galt. I kristne sammenhenger sier man ofte at det er galt å banne fordi man påkaller djevelen, noe jeg er 100% uenig i. I beste fall kan jeg akseptere at man utfører billig markedsføring for djevelen, ettersom man sier hans navn i en eller annen form, og dermed blir folk gjort oppmerksom på hans eksistens. Og kanskje djevelen på en eller annen måte setter pris på denne PR'en, og da forstår jeg delvis synspunktet om at banning er galt.

Jeg er fremdeles uenig i at man påkaller noe som helst. For det handler for min del om mindsettet som ligger bak det man sier. Når banningen oppsto, og mennesker begynte å bruke det vi idag kjenner som banning, da tror jeg nok gjerne at ordene ble brukt av en konkret grunn. Forbannelser, djeveldyrking, eller i en eller annen form for "ondskap". Og det ser jeg jo såklart at er galt, og at alle burde holde seg unna. Dessverre er saken den idag at banning har fått innpass i dagligspråket, og det sier seg vel nesten selv at det ikke dreier seg om djeveldyrking når en 12-åring sier "Haha, fy faen, fotballkampen i går var helt rå!".

Veldig mange har også funnet et alternativt ord for å ikke banne, men fremdeles ytre ord som alle assosierer med nettopp det "stygge" ordet.
Å inni helsike/helgoland!
Å Sara!
Fy farao/fabian!
Jækel!
Grævlig bra!
Disse ordene her er jo latterlig utdaterte, men poenget er at tankegangen bak bruken av ordet er nøyaktig likt. Og så lenge vi bruker tro som begrunnelse til ikke å si det, og Gud ser rett til hjertet, spiller det ingen rolle hva munnen ytrer så lenge meningen bak ville vært uforandret om ordet vi sa var "faen" eller "satan".

Jeg syns nesten det er hyklerisk å tro at det er noe bedre å si "grævlig" enn "jævlig", for alle vet hvilket ord du tenker på men unngår å si.

Poenget mitt er enkelt; det handler som sagt om mindset. I dag har banning blitt et språklig virkemiddel, og ordene har mistet sin opprinnelige mening. Det handler ikke lengre om målrettet bruk av ordene i ond sammenheng, men om å bruke ord som har falt inn i dagligtalen. Syns jeg det er dumt? Så absolutt, og jeg prøver på ingen måte å oppfordre noen til å banne. Jeg prøver bare å utfordre konvensjonen om at banning er verre enn å bruke disse erstatningsordene . Skal man først la være å banne, bør man finne erstatningsord som faktisk tilhører det norske språk.

"Veldig bra" kan lett erstatte "jævlig bra", bare for å komme med et eksempel.

Og selv om mindsettet kanskje er likt uansett, og det dermed sånt sett sannsynligvis ikke spiller noen rolle ovenfor Gud, slipper man markedsføringseffekten samtidig som man stiller seg selv i bedre lys.

Jeg tror nemlig de fleste er enige i at banning er en stygg uvane...



Et lite tilleggsavsnitt, brakt på banen av "den pene Ü":
Banneord som inkluderer ordet Gud, som for eksempel herregud, er sett fra et bibelsk perspektiv galt. Det forstår og aksepterer jeg, ut fra de ti bud; "Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn". Jeg har allikevel en pekefinger å rette, og det går på argumentasjonen som ofte blir brukt mot denne form for banning.

For det blir ofte sagt at Gud hører du snakker til ham, og blir trist når han da skjønner at det ikke var han du ville snakke til. Dette er for meg et søndagsskoleargument som ikke har rot i virkeligheten, for ettersom Gud faktisk kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, så må han jo VITE at ordet blir brukt i uttrykksform, og ikke som en kommunikasjonsstarter.

For meg er påstanden om at Gud blir trist fordi han tror vi snakker til ham, ensbetydende med at Gud ikke kjenner oss like godt som bibelen beskriver. Jeg tror Gud kjenner meg, ergo kan jeg ikke akseptere den tankegangen.