Pride from hell?

I hele mitt liv har jeg vært veldig bevisst på at en del spesifikke faktorer ikke skal få innpass i mitt liv. Dette er da faktorer som at jeg aldri skal begynne å røyke tobakk, jeg skal aldri gå til prostituerte og jeg skal aldri bli en aktiv rusmisbruker. Dette er enkle faktorer, og det finnes flere. Grunnen til at jeg nevner dem er at jeg alltid har hatt en faktor til som mange vil mene at jeg i det siste har brutt.

Jeg skulle aldri bli telefonselger.
Da jeg tok jobben i Current Communication AS for en liten stund siden, hadde jeg selv innstillingen "Å nei, nå har jeg blitt telefonselger - men jaja, det er bare for en liten periode! Jeg forsøker og gjør mitt beste, så kommer jeg meg vekk!". Jeg var nokså flau over at jeg måtte se meg nødt til å ta en slik jobb for å overleve etter jeg møtte en stor utfordring i mitt profesjonelle liv. Allikevel tok jeg jobben og bestemte meg allerede første dagen for å forsøke å ha en positiv innstilling.

På forhånd visste jeg at jobben på Current Communication AS ville medføre at jeg skulle sitte på telefonen og selge produkter fra Tele2, og som forhåpentligvis alle som leser bloggen her vet, så er Tele2 en av Norges rimeligste telefonileverandører. Tele2 må nok se seg slått på noen enkeltpunkter, men som totalleverandør har jeg enda ikke sett noen som kan slå "oss". Dette hadde jeg delvis fått med meg før jeg begynte, og jeg fikk absolutt muligheten til å få det inn med t-skje under introduksjonskurset som ble holdt for oss som skulle bli nye salgsagenter.

Jeg ble veldig overrasket på dette kurset. Kurslederen Joon Andersen snakket en del om stolthet over jobben, og det faktum at vi faktisk hjelper kunden. Han understrekte også at vi aldri skal lyve til kunden, noe som overrasket meg - da jeg alltid har hatt inntrykk av at telefonsalg medfører en del løgn. I starten fnyste jeg litt av dette med stolthet og kundehjelp, men jeg har allikevel kommet til å innse at det er mye riktig i det. Kurset og tiden etter har nemlig vist meg at det ikke er så mye bullshit i dette yrket, eller kanskje mer konkret dette firmaet, som jeg hadde trodd på forhånd.

Det finnes eksempler på personer som har hatt familieløsninger med mange mobiltelefoner, hustelefon og adsl, som har vist seg å spare opptil 15 000 kroner i året på å skifte leverandør fra et annet firma til Tele2. Prøv å fortell meg at vi, ved å ringe, ikke hjalp denne kunden da? Det finnes kunder som har grått av glede fordi vi har ringt dem og presentert prisene våre. Jeg har selv ringt til kunder som ringer mye til Australia, for å få vite at det som koster 15 kroner minuttet hos Telenor, kun koster 0,17 kroner minuttet med det riktige abonnementet hos Tele2. Du skulle hørt gleden i stemmen hennes over at jeg ringte da! Du tar kanskje poenget?

Såklart møter vi kunder som ikke er interessert i å snakke med oss. Såklart møter vi kunder som er drittleie av å bli oppringt av diverse telefonselgere. Såklart er det noen som har hatt dårlige erfaringer med Tele2 før. Såklart er det mange som bare legger på. Såklart er det noen av oss som får kjeft. Det er en del av pakka, delvis fordi folk til en viss grad ikke vet hva vi har å tilby. Mange tror også det byr på mye problemer å skifte leverandør. Mange frykter forandringer, that's human nature!

Jeg er ustyrtelig glad for at jeg slipper å selge
Røde Kors støttepakker, rosenrotdrikke eller lodd til Redningsskøyta. Dette er det telefonselgere gjør. Det er her man må selge sjela si for å få gjennom et salg. Hvem ønsker vel å gi 500 kroner til Røde Kors eller Redningsskøyta når de vet at telefonselgeren får 150 av de kronene? Hvem ønsker vel å kjøpe Rosenrot over telefonen, når en kan gå til en helsekostbutikk og få en ordentlig innføring i produktet, og kanskje en smaksprøve, før en kjøper det? Jeg er ustyrtelig glad for at det jeg presenterer for kundene faktisk er et produkt jeg kan stå for.

Jeg sier ikke at jeg kommer til å forbli salgsagent resten av mitt liv. Det jeg sier er at nå, mens jeg jobber her, så er jeg faktisk stolt over jobben - fordi det faktisk er en jobb som tillater meg å hjelpe andre mennesker. Derfor kaller jeg meg ikke telefonselger, jeg kaller meg salgsagent.

Derfor kan jeg være stolt over jobben min! Derfor kan jeg si at jeg enda ikke har brutt mitt eget prinsipp om å ikke bli telefonselger. Du kan gjerne si det er en vag forskjell, en bortforklaring eller at jeg har blitt hjernevasket, det har du rett til å mene. Jeg sier bare at du fra mitt synspunkt tar feil.

Jeg er stolt over jobben min!

En har alltid en unnskyldning..

Når det gjelder å ha et sunt kosthold og en bra livsstil, så er det som regel slik at man setter seg noen rammer for hva man skal spise, og lever stort sett sunt og greit. Iblant må man tillate seg noen utskeielser, det tror jeg de fleste som ønsker å leve sunt er enige om.

Jeg ønsker å være en person som har et sunt kosthold og lever etter visse regler. I perioder klarer jeg det veldig bra, i andre perioder klarer jeg det ikke så bra. That's life, I believe!

Ofte så tillater man seg slike utskeielser i sammenheng med en eller annen "hendelse" som er over oss. Fødselsdager. Jul. Påske. Slike ting. Jeg har tenkt litt over det i det siste, og jeg har kommet frem til at en har alltid en unnskyldning.


Årstidsbaserte unnskyldninger
Disse er enkle!

Sommeren må en jo kunne unne seg noe godt. Det er jo fint vær, sol, smil, glede, strand, bading, varme, kos og utetid. I tillegg er det jo sommer, så da skal man jo kose seg litt!

Høsten er jo elementær, min kjære Watson. Etter en lang og god sommer, må man jo kose seg med litt godsaker når himmelen faller i hodet på oss, og vinden blåser oss inn igjen. Man må jo kunne kose seg litt når man nesten må sitte inne uansett!

Vinteren er lang og kald. Da er det viktig med masse kakao, sjokolade og annet kos for å holde varmen. Naturligvis!

Våren er tiden for fornyelse og forberedelse. Sommeren er jo her snart, og vi har overlevd en lang og kald vinter. Da er det lov å kose seg litt.


Værforbeholdte unnskyldninger
Mange gode grunner til å ta litt snop!

Regn; referer litt til høstgrunnlaget; når det er dårlig vær, så er det utrolig deilig å sette seg ned med litt kos og nyte været innenfra.

Sol er en kilde til varme, og da trengs det en is for å kjøle ned!

Overskyet vær er demotiverende - og da må en ha noe for å dra opp igjen humøret. En sjokolade? En is? Litt deilig kakebakst, eller en skolebolle? I'm all ears!

Snø er kaldt. Da må man ha noe varmt å få opp temperaturen med. Bolle og kakao er perfekt, eller kanskje en tur på fjellet med en Kvikklunch eller 14?

Hagl kan gjøre vondt å få i hodet. Da trenger man trøst!

Skikkelig stormvær er den perfekte kulminasjon av grunner for kos. Da er det chips, brus, kakao og is med nonstop og andre duppedarier som må til. Ingen tvil!


Høytidsbaserte unnskyldninger
Disse nevnes bare i stikkordsform, alle betyr det samme! Snop, digg, eller usunn mat :P

Jul, nyttår, fødselsdag, påske, 17. mai, 1. mai, halloween, pluss alle de andre jeg nå har glemt!


Dagsbaserte unnskyldninger
Nå blir det tydelig at man alltid har en unnskyldning...

Mandag er første dagen etter ei lang og deilig helg. Altså en dag hvor man nesten må trøste seg litt på grunn av at man har startet ny uke med jobb/skole igjen.

Tirsdag er dagen derpå første dagen. Litt kos er da tillatt for å døyve det faktum at uka så brått starta igår.

Onsdag er midt i uka. Toppen av deprimert når man når man vet man har like lenge igjen til helg. En liten kosesjokolade må da være lov på en slik dag?

Torsdag er det jo helg imorgen, dette må feires. Snart slutten av arbeidsuka :D

Fredag er det endelig helg :D Wiiii, da blir det chips og sjokolade, brus og snop, egentlig stort sett det man måtte ha lyst på!

Lørdag er jo kosedag nummer en. Finn en familie hvor man ikke har fått indoktrinert fra barnetider at man kan spise snop på denne dagen! Du klarer neppe det ;) Spis det hjertet lyster idag!

Søndag er dagen før ny arbeids- eller skoleuke. Blæh, huff, vræl. Trøstespising gjelder så høyst idag, og det er til de grader tillatt!


Som dere ser så finnes det alltid en unnskyldning.

Hva er din?

Antijanti

I det norske samfunnet har vi en fryktelig tendens til å la oss styre av negativ tankegang om oss selv. Det har nærmest blitt galt å ha troen på seg selv. Denne tankegangen blir ofte referert til som janteloven; en tekst som ble skrevet av Aksel Sandemose i 1933 og ble publisert i en av hans bøker. Janteloven er en god illustrasjon på «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned».

Idag har jeg tenkt å invitere deg til å vise fingern til janteloven og åpne armene for antijanti, eller Anti-Janteloven, som det egentlig heter.

Janteloven Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss. Du skal ikke tro du er klokere enn oss. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss. Du skal ikke tro du vet mere enn oss. Du skal ikke tro du er mere enn oss. Du skal ikke tro at du duger til noe. Du skal ikke le av oss. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe. av Aksel Sandemose (1933)

Anti-janteloven Du er enestående. Du er mer verdt enn noen kan måle. Du kan noe som er spesielt for deg. Du har noe å gi andre. Du har gjort noe du kan være stolt av. Du har store ubrukte ressurser. Du duger til noe. Du kan godta andre. Du har evner til å forstå og lære av andre. Det er noen som er glad i deg. av Erling Førland

Poenget mitt ved å legge ut denne listen, er å vise forholdet mellom det jeg ser på som et grunnløst verdiperspektiv og et verdifullt verdiperspektiv. Å kaste bort livet sitt på en idiotisk selvpessimisme er noe jeg tror alt for mange mennesker faktisk gjør, og jeg tror naturligvis ikke jeg kan forandre noe som helst. Jeg prøver bare å minne så mange som mulig på at en slik tankegang er ødeleggende. Jeg prøver bare å inspirere så mange som mulig til å våge å tenke høyt om seg selv.

Det er lov!
Det er faktisk lov å tenke positivt om seg selv. Man er ikke en egoist, man er ikke selvgod, man er ikke klysete. Man er ikke det bare man har høye eller positive tanker om seg selv. Det er det øyeblikket man hever seg over andre det blir galt, og det må vi alle vokte oss mot.

Det er lov å tro man kan!
Du er flink til masse, og du må tillate deg selv å tro på det. Enten det er innen musikk, data, design, grafikk, med mennesker, med dyr, med planter, med mat, uansett hva det er - tillat deg selv å se dine kvaliteter!

"If you think you can, or you think you can't, you're probably right."
- Henry Ford

VÅG å tro på deg selv. VÅG å innse dine kvaliteter. VIT om dine svakheter, men FOKUSER på det positive. La hver dag bli en mulighet, ikke en problemstilling.

Våg å se dine kvaliteter. Smak på den setningen. Dine kvaliteter. Våg. Se! De er dine, og du fortjener å være stolt av dem. Vær det!

Tør du fortelle meg om dine kvaliteter?

Life changing positivity

Idag har jeg valgt å legge ut en tekst som jeg har lest for lenge siden. En fantastisk tekst, som jeg her gjengir i sin helhet. En tekst som har vært til inspirasjon for meg i årevis, og som jeg håper vil inspirere deg også!

Disclaimer:
Jeg har ikke skrevet denne teksten selv. Kilden finner du her.

Historien

Michael er den typen du elsker å hate. Han er alltid i godt humør og har alltid noe positivt å si. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: "Hvis jeg hadde det bedre ville jeg vært tvillinger". Han var en naturlig inspirator. Hvis en av de ansatte hadde en dårlig dag, var Michael der og fortalte den ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen. Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Michael og spurte ham: "Hvordan gjør du det?"

Michael svarte: "Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv; du har to valg i dag. Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig humør. Jeg velger å være i godt humør. Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller å ta lærdom fra det. Jeg velger å ta lærdom fra det. Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene deres eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet. Jeg velger de positive sidene i livet. "

"Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt", protesterte jeg.

"Det er det," sa Michael. "Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten så er enhver situasjon et valg. Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene. Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør. Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv."

Jeg tenkte over hva Michael hadde sagt. Like etterpå forlot jeg firmaet for å begynne for meg selv. Vi mistet kontakten, men jeg tenkte ofte på ham når jeg tok et valg i forhold til livet istedenfor bare å reagere på det. Mange år senere hørte jeg at Michael var innblandet i en alvorlig ulykke med et fall på 20 meter fra en radiomast. Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Michael utskrevet fra sykehuset med skinner langs ryggen. Jeg traff Michael omtrent seks uker etter ulykken. Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: "Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?"

Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i hodet på ham under ulykken. "Det første jeg tenkte på var velferden til min ennå ufødte datter," svarte Michael. "Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to valg. Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve."

"Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?" spurte jeg. Michael fortsatte, "Ambulansepersonellet var fantastisk. De sa hele tiden at alt kom til å gå bra. Men da de rullet meg inn på akuttmottaket og jeg så uttrykkene til legene og sykepleierne, ble jeg vettskremt. I øynene deres sto det skrevet: 'han er dødsens'. Jeg visste at jeg måtte gjøre noe."

"Hva gjorde du da?" spurte jeg.

"Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til meg", sa Michael. Hun spurte om jeg var allergisk for noe. "Ja," svarte jeg. Legene og pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt.

Jeg trakk pusten og ropte: "Tyngdekraften!".

Gjennom latteren deres sa jeg til dem: "Jeg velger å leve. Operer meg som om jeg er levende, ikke død."

Michael overlevde takket legenes dyktighet, men også på grunn av sin fantastiske holdning. Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt. Holdning er, tross alt, alt.

"Bekymre deg derfor ikke for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg
for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."
Matteus 6:34

"Egentlig er dagen i dag den morgendagen du bekymret deg for i går"
Ukjent

Si gjerne hva du syns om teksten. Er det ikke så enkelt? Kan det være så enkelt? Kan det i det minste få en positiv effekt? La meg få vite hva du tenker!

Å gi av seg selv...

Jeg tar et standpunkt til organdonasjon!
Idag har jeg latt meg inspirere av en annen blogger, fordi samtidig som jeg lenge har vært på samme tanken selv, så har jeg faktisk aldri gjort noe konkret for å sikre mine organers fremtidige bruk. Idag skal jeg gjøre noe med det.

Organdonasjon er en av de enkleste måtene å sette deg selv i posisjon til å hjelpe andre mennesker, til og med redde deres liv. I mine øyne finnes det ingen grunn til å ikke være organdonor. En trenger ikke sine indre organer når en selv dør, og det vil ikke føre til noen belastning for meg å la noen andre overta dem da.

Det eneste du egentlig trenger å gjøre for å bli organdonor er å fortelle alle dine nærmeste at du er det (donorkortet er i prinsippet overflødig, men kjekt å ha for fortgangens skyld). Da vil de kunne gi ordet videre til eventuelle leger som måtte komme med forespørselen. Når jeg så vet at mine nærmeste leser denne bloggen, kan jeg like godt gjøre det her. Så her kommer det;

Jeg forteller herved alle mine nærmeste at jeg er organdonor. Skulle jeg være så uheldig å dø i en alder hvor mine organer kan være til nytte for andre, la meg bli begravd uten dem - de er ingen nytte for meg. Donorkortet er som sagt i prinsippet unødvendig, men allikevel greit å ha. Så nå skal jeg få henta det - just in case.

Har du tatt et standpunkt til organdonasjon?
Hva med deg, har du tatt et standpunkt til det? Uansett om du er for eller imot, er det greit å iallefall ha bestemt seg.

Burde det egentlig vært obligatorisk?
Et spørsmål jeg har stilt meg mye, og diskutert litt med andre på forumer online, er hvorvidt organdonasjon egentlig burde vært obligatorisk. Eller - om ikke obligatorisk, så burde vi kanskje alle vært oppført som donorer fra fødselen av, og så måtte vi hente et ikkedonorkort i stedet for å faktisk måtte gjøre det til et tiltak å være donor.

Misforstå meg riktig, jeg syns ikke det er for mye bry å hente dette kortet. Jeg bare ser ikke noe gyldig grunnlag for at det ikke er slik allerede. Og det ville med stor sannsynlighet ført til at behovet for faktiske donorer ville sunket betraktelig, om ikke nærmest forsvunnet.

Så kan heller de som faktisk har et seriøst argument for ikke å ville være donorer hente seg et slikt kort...?

Eller hva syns du?

P.O. #1 - Svindel!

Svindel og bedrag! Fusk og fanteri! Jeg har opplevd det. Jeg har vært midt i det. Jeg har blitt offer for en svindler, jeg gikk på limpinnen så det sang, og nå danser jeg taperdansen på sidelinjen av livets skole.


Jeg smiler, for mulighetene det har gitt er både morsomme og interessante, men for en tankevekker. For en skremmende tankevekker. Oppdagelsen av at jeg har blitt lurt trill rundt av en person er langt fra en soloppgang på en vakker strand.

Her er historien, så kort og anonymt beskrevet som mulig;
Min drømmejobb har siden jeg fikk interesse for programmering vært å programmere spill med et verktøy som kalles Adobe Flash, i et språk som heter Actionscripting.

For noen måneder siden blir jeg kontaktet av en venn (la oss kalle ham Gunnar), som sier at han har vært med å starte opp et firma som skal drive med spillprogrammering og annen morro i Flash. Gunnar sier samtidig at firmaet gjerne vil ha et møte med underskrevne, noe jeg naturligvis blir happy for. Faktisk svært oppspilt og glad, det ser ut som om jeg får en mulighet til å jobbe med drømmen min alt i en alder av 24. Møtet går svært bra, og jeg blir bedt om å gjøre et prøveprosjekt for dem - og leverer et produkt de i etterkant gir uttrykk for at de er svært fornøyd med, og sier de nå har bestemt seg for at jeg er en de ønsker å ha med på teamet.

Jeg blir ekstatisk. Ekstase er farlig. På samme måte som det å bli sjarmert av et menneske gjør at det mennesket plutselig bare har gode sider og er ubegripelig vakker, gjør ekstase oss fullstendig fraværende med tanke på kritisk sans, og alt høres bare rosenrødt og greit ut.

Tillit
Det var en digresjon, back to the story. I lys av at de er nyoppstartede må de nemlig gjennom en del prosesser med sine overmenn og investorer før de er klare til å ansette. Dette aksepterer jeg, og ber om løpende oppdateringer så jeg kan vite hvor vi er i prosessen. Påfølgende har vi mye kommunikasjon frem og tilbake, noe som fører til at jeg får en god tillit til han som er fungerende daglig leder (la oss kalle ham Arild). I løpet av to-tre måneders tid utsetter allikevel Arild alltid datoen for når tilbudet kommer. Han har alltid en god grunn, og gjør det alltid klart for meg at han gjør sitt for å få ting i orden så fort som mulig, og at det er investorgruppen bak som er bremseklossen. Han sier også at jeg bør sikre meg en god jobb om jeg har mulighet, men at han er sikker på at jeg vil få tilbudet fra dem snart. Når han så etter kanskje tre måneder med konstant ambivalens og utsettelser sier at nå er alt klart om to magre uker, så hører jeg naturligvis på ham, for følelsen av ekstase kommer hver gang han nevner nye detaljer om hva som vil skje fremover.

Jeg hadde nemlig fått beskjed om at lønnstilbudet vil overstige 50 000 mer enn hva jeg tjente der jeg jobbet fra før, jeg fikk beskjed om å si hva jeg ønsket av goder (typiske forslag er da at jobben betaler telefon og internett), og jeg fikk beskjed om at tilbudet var klart - de ventet bare på godkjenning fra investorene til å starte å ansette.

Ikke glem at dette er snakk om drømmejobben for mitt vedkommende...

"This part of my life I like to call: 'Being stupid'"
Så nå er det to uker igjen altså. Månedsskiftet er rett i nærheten, og med tre måneders oppsigelse så finner jeg ut at jeg ikke vil vente til over månedsskiftet, for da må jeg vente en hel måned ekstra før jeg faktisk kan starte i ny jobb, for en oppsigelse må leveres før den 1. i hver måned. Så jeg skriver en oppsigelse og takker for en flott tid i mitt gamle firma, og slenger den på pulten til sjefen dagen før månedsskiftet.

Nå skal det endelig skje noe i mitt liv. Mange ganger tenker jeg at det er for godt til å være sant. Venner i alle aldre forteller meg at jeg må være forsiktig og ikke stole på Arild, familien er skeptisk, vennene er kritiske - og jeg blir fornærmet over at de ikke stoler på at jeg har riktig forståelse av Arilds intensjoner. Det er jo tross alt jeg som har snakket med ham, og vet best hvordan han er å forholde seg til.

"nå på mandag..."
Jeg burde kanskje sett det komme. Mønsteret. Utsettelser atter en gang. Utsettelser gang på gang. Nye løfter om at "nå på mandag..." eller "til fredag så...".

Tilbudet kommer aldri. Tiden begynner å ebbe ut. Oppsigelsestidspunktet nærmer seg med buldrende skritt, og jeg begynner å skjønne ting jeg fremdeles ikke helt har skjønt. Telefonsamtaler mellom meg og Arild gir positive prognoser om at ting vil komme i orden før tidspunktet jeg frykter. Smilet sitter fremdeles løst rundt munnen min. Jeg er optimistisk, helt til jeg ringer og ber om en endelig avklaring. Helt til jeg får følgende mail i innboksen min:

"Hei Samuel!
Jeg har sagt to ting til deg....det ene er at vi trenger din kompetanse og at jeg er sikker på at vi kan tilby deg jobb...men at jeg ikke vet nøyaktig når. Som du vet har jeg arbeidet hardt for å få dette til. Jeg har også sagt...og sier det igjen...at du må tenke på deg selv og din hverdag når du gjør dine valg. Har du en sikker jobb på hånden bør du ta den...så lenge det er et fnugg av tvil om når jobben hos oss dukker opp. Jeg har ikke lykkes med en snarlig løsning så langt. Årsakene er mange og jeg kan ikke gå inn på disse. Så beskjeden er fremdeles den samme, tilbudet kommer når jeg har fått bokset dette. Det har tatt lenger tid enn jeg troddde...velg en trygg løsning...er mitt råd. Når jeg har ting klart....sender jeg tilbudet...og du kan godta, eller avslå. Slik må det være dessverre.

Jeg er frykteleg mye på farten og er litt lei å nå frem til...beklager dette...

Med hilsen
*******"

Denne mailen inneholder flere løgner, og hvitvasker veldig hva Arild har sagt direkte på telefonen tidligere. Den er en endelig bekreftelse på at jeg ikke vil få noe tilbud om jobb hos dette firmaet på en stund enda. Denne kommer en liten uke før oppsigelsen trer i kraft. Jeg må rydde opp nå. Jeg må rydde opp fort.

Vaskedag
Firmaet jeg jobbet hos før har nå forholdt seg til at jeg ikke vil fortsette, og har dermed ikke booket arbeid tilsvarende at de trenger meg hos dem fremover. Dermed har de ikke behov for mine tjenester når jeg spør om de kanskje er interessert i å se på vår gamle avtale på nytt. Jeg møter en fantastisk sjef som gjør sitt for å gi meg arbeidsoppgaver og finne nye ting å gjøre, en imøtekommenhet som for min del ikke kan sammenliknes med noe. Jeg blir imponert og på grensen til rørt, over en arbeidsgiver som virkelig fremdeles er personlig engasjert i meg tross at jeg planla å forlate firmaet.

Han kunne allikevel ikke gi meg full jobb tilbake, men vil gjerne ansette meg i perioder. For min del er det naturligvis viktig å sørge for full dekning; dvs en full arbeidsuke, så jeg blir rett og slett nødt til å søke jobber. For å hurtig sikre meg full dekning, søker jeg jobb i et arbeid jeg hele mitt liv har garantert meg selv å aldri bli. I tillegg søker jeg jobb i en barnehage i Grimstad.

Rent og pent
Jeg får gjennomslag på begge. Telefonselgerjobben først, det er et to minutter langt intervju, og en beskjed om når jeg skal møte opp på første kursdag. Barnehagejobben etter det, et halvtimeslangt intervju med ei svært hyggelig dame som er veldig positiv allerede på intervjuet, og 3 dager senere ringer meg og sier hun er interessert i å ha meg fast på mandager og tirsdager. Det tok altså ikke lang tid å ordne full dekning, jeg jobber mandag og tirsdag som barnehageonkel, resten av hverdagene som "salgsagent". Begge jobbene er i Grimstad, så nå må jeg ordne sykkelen min.

Salgsagentjobben er tilfeldigvis i samme bygg som firmaet både Arild og min venn Gunnar holder til. I samme etasje også, bare i helt andre enden av bygget. Der har jeg vært tre dager denne uka.

Fusket og fanteriet kommer for en dag
Idag møtte jeg på Gunnar igjen. Han møtte meg da jeg kom på jobb og lurte på hva jeg jobbet med nå. Etter en rask forklaring spør han om han kan få noen ord med meg under fire øyne.

Jeg blir med inn, og han ser alvorlig på meg. Tar en diskret mine, og venter til vi er alene. Snakker rolig.

"Jeg ville bare si at vi nå vet at Arild er en eneste stor svindler. Han har lurt både oss andre i firmaet, investorer og alle, og han er en eneste stor egoist. Jeg vet ikke hva han har sagt til deg, men det er meget godt mulig alt har vært løgn. Omtrent alt han har gjort har vært for egen vinnings skyld, det virker som om han får et "high" av å starte opp nye ting, tjene penger på dem, og så stikke. Han er ekstremt smart da, og han har jo vært med å sørget for en del kunder og gitt meg jobb, men samtidig har han jobbet aktivt for å sørge for splid her i firmaet og ellers. Vi holder på med en skikkelig oppvask etter ham nå, og purringer og inkassovarsler dukker opp i fleng. Vi har rett og slett blitt kraftig lurt hele gjengen."

Gunnar har tatt over mesteparten av driften, og forsøker nå å rydde opp. Han står foran meg med to nøkler til kontoret, låsen er byttet, og Arild slipper ikke inn.

Hårene reiser seg på hele kroppen min. Alvoret tynger blikket hans. Jeg kjenner det knyter seg i magen min. Ikke bare har jeg vært direkte involvert i en svindel, men Gunnar er tobarnsfar, og den andre ansatte har også barn. Arild har altså vært så direkte kvalm og motbydelig at han har våget å gamble og svindle med fremtiden til barna deres. Han har for egen vinnings skyld holdt på med en "lek" som går på bekostning av hele familier. Min deltakelse i dette er peanuts and beans i forhold til engasjementet til de andre to.

Jeg blir kvalm av slike mennesker. Jeg blir skremt. Jeg blir forbanna. Oppgitt. Trist.

Jeg håper Gunnar klarer å stable bedriften opp på beina igjen, slik at de kan sikre sine jobber og familier. At mitt eget liv ble snudd på hodet av denne personen spilte plutselig ingen rolle når jeg fikk vite at han var en virkelig svindler, og når jeg fikk se hvor stort omfang hans narrskap har fått.

Jeg blir kvalm av slike mennesker. Jeg blir skremt. Jeg blir forbanna. Oppgitt. Trist.

Jeg håper de klarer å ordne opp etter skadedyret som herjet.

negativt positiv?

Jeg er kanskje blant dem som tenker over gjennomsnittet mye på språkbruk og språklige virkemidler. Dette gjelder både tekst og verbalt. For meg er det en stor betydningsforskjell i bruken av to punktum (..) og tre punktum (...) på slutten av en setning, for å nevne et lite eksempel. Jeg forsøker også å tenke over mitt eget språkbruk, og forsøker å luke ut de feilene jeg legger merke til hos andre og meg selv. Idag skal jeg skrive litt om det.

Jeg har lenge planlagt det, og da jeg oppdaget en tekst jeg skrev i 2004 om nettopp dette temaet, valgte jeg å ta utgangspunkt i det. Dette er da en revisjon av det jeg skrev da.

Jeg er blant dem som lar meg overraske over andres mangel på bevissthet i språkbruk. Jeg irriterer meg også over min egen tilbøyelighet til å kompromittere mine egne prinsipper ved å bruke ord og uttrykk som er offentlig aksepterte bare fordi de brukes uansett. Jeg blir overrasket over menneskers tendens til å akseptere det uakseptable, kun fordi de ikke har kapasitet, overskudd eller vilje til å søke det akseptable fremfor det uakseptable.

Dette gjør jeg ofte selv. Jeg kan ikke nekte for det; vi mennesker har en tendens til å søke det komfortable.

Jeg tenker idag spesielt på hvordan vi ofte bruker negativt ladde ord for å beskrive positive opplevelser, positive egenskaper eller positive personer. Det er for meg i prinsippet et paradoks som forklares i vår tankeløshet. Nedenfor følger et par eksempler på hva jeg mener.

1. Åå, den genseren var dritfin
2. Åå, den buksa var jævlig kul
3. Åå, du er så sinnsykt snill
4. Åå, du er dødsmorsom
osv.

Jeg vil i vanlig stil ta for meg hvert enkelt eksempel, og forklare hva jeg syns om dem. Jeg vil også forsøke å utlede hvorfor jeg syns det er galt å bruke ordene i de sammenhengene de ofte brukes. Stay with me here ;)

# Disclaimer

Målet mitt er ikke å kritisere bruken, men kanskje å gjøre deg mer oppmerksom på din språkbruk. Legg merke til at jeg selv må ta meg sammen, så om det skulle oppfattes som kritikk er den i så fall også rettet mot meg selv.

1. Åå, den genseren var dritfin
Jeg har faktisk forståelse for at visse mennesker kan finne både bæsj og tiss både interessant og morsomt, og i noen tilfeller fint og nødvendig å dele med andre (ref: http://www.ratemypoo.com/). At noen i vanlig dagligtale skal bruke ordet 'drit' for å omhylle ordet 'fin' er derimot langt utenfor min fatteevne. Det er å negativisere et positivt ment uttrykk, og dermed blir det en svært feil og ureflektert bruk av vårt språk. Det blir galt å beskrive objekter på denne måten. Enda mer feil blir det å beskrive levende vesener eller deres egenskaper slik.

2. Åå, den buksa var jævlig kul
Som noen kanskje allerede vet, har jeg mine meninger om banning. Uavhengig av disse meningene, så tror jeg de fleste mennesker ser at ordet 'jævlig' er utledet fra navnet 'Djevelen'. De fleste assosierer Djevelen med enten en ond ånd/engel, eller en fiksjonsfigur "skapt" av de religiøse for å skremme barn og voksne fra å gjøre noe galt, eller gi dem noen å skylde på. Uansett betyr dette at de fleste har negative assosiasjoner med ordet 'jævlig'. Det er nå spørsmålet kommer inn; hvordan kan ei bukse være jævlig kul, når ordet faktisk er negativt ladd? Jeg forstår det virkelig ikke.

3. Åå, du er så sinnsykt snill
Dette er sannsynligvis det mest idiotiske og mest feilbrukte ord noensinne. Ordet sinnsyk beskriver en sinnstilstand/sykdom, og er hverken et adjektiv eller et superlativ. Hvordan noen da kan tillate seg å bruke dette ordet for å beskrive (iht. eksemplet) hvor snill en er, eller hvor tøft noe er osv., det klarer jeg bare ikke å fatte. Noen forsøker å rettferdiggjøre denne ordbruken ved å si at "det er bare en måte å prate på", men det er fremdeles respektløst ovenfor de som lider av dette. Kunne jeg fjerne én av disse fire måtene å omtale noe på, hadde jeg valgt denne.

Det er rett og slett en bisarr ordbruk!

4. Åå, du er dødsmorsom
Om jeg legger velviljen til, kan jeg delvis forstå denne talemåten, da noen mennesker faktisk anser døden som positiv. Døden er det siste stoppested før en skal videre til noen annet; for noen er det Nirvana, for meg blir det Himmelen. Selv om jeg har denne tryggheten, anser jeg fremdeles ikke døden som noe så positivt at det skal brukes i slike talemåter. Jeg vil gjerne få fremheve at jeg syns det blir spesielt feil å bruke slike ord om andre levende skapninger, samtidig som jeg mener at den generelle bruken er idiotisk uansett hva som omtales.

Døden er blant det vi mennesker frykter ALLER mest, og det gjør det enda mer vrient for meg å forstå hvordan noen kan akte døden som de gjør, ved å bruke ordet "død/døds" som et positivt adjektiv...

Hjelp meg her...
Hvis du kan være så snill å bruke fem minutter av ditt liv på enten å forklare meg dette, eller dele dine meninger om dette, så kan jeg kanskje finne fred angående dette temaet. Gjerne unngå å si det er en "måte å prate på", for det forstår jeg ikke.

Tenk deg litt godt om, og kom så med en konstruktiv og personlig forklaring på hvorfor du bruker/ikke bruker disse måtene å ordlegge deg på - så hjelper du kanskje både meg selv og deg å få noe ut av vårt eget språkbruk.

Det skitne tegneseriesamfunn!

Andeby... et samfunn i fordervelse. Et samfunn i forråtnelse, drevet av korrupsjon, grådighet og vold. Et samfunn som kan rive i stykker kjernefamiliens verdier det øyeblikket barnet faktisk begynner å tenke selv.

Hva er det vi utsetter barna våre for? Tenker vi ikke klart?

Rasisme, kanibalisme, doping, dominasjon, nakenhet, forskjellsbehandling og mye mer - at Donald Duck og Andeby-universet er en del av barns hverdagsunderholdning er langt over min fatteevne. Det er et paradoks med få sammenlikninger. Det inneholder så ufattelig mange samfunnselementer og -verdier man ønsker å ha bort at jeg ikke forstår hvordan vi kan la dem bli indoktrinert i barna våre.

#Disclaimer :

Mange av disse punktene er tatt opp i andre sammenhenger av andre mennesker. Jeg hevder ikke å ha oppdaget noen av disse, selv om jeg ikke har hørt alle av andre. Mitt bidrag er mer å sette dem i en samfunnskritisk sammenheng.

La oss ta for oss paradoksene en etter en.

Om å dekke til underlivet
Donald Duck er en and. Det ligger i navnet. Han går som regel iført en matrosjakke og blotter uten forlegenhet underlivet til alle som måtte ha glede av å se det. Det faktum at han er en and, og ikke har synlige kjønnsorganer, gjør at jeg personlig kan godta det, men da kommer et relevant og ofte stilt spørsmål; hvorfor dekker han da til underlivet med et håndkle etter han har dusjet? For ikke å nevne at han nå blotter brystene, som ellers er tildekket.

Om kanibalisme
Vår kjære Donald Duck er som avdekket en and, og bor i Andeby. I det samme Disney-universet finnes det byer som heter både Gåseby og Kalkunby. Disse byene har Donald i en eller annen sammenheng besøkt og snakket nettopp med gjess og kalkuner. Allikevel, tross at han har snakket med dem, spiser han både gås og kalkun til jul eller høytider. Dette er jo kannibalisme i en mild form, men om man da tar med at Guffen (ei gås) spiser det samme, så kommer kannibalismen virkelig frem for oss..

Kan kjapt nevne at kalkun og gås ikke er med i den typiske dietten til hverken and eller gås, i tilfelle det skulle være noen tvil.

Om makt og maktbruk
Det hersker vel liten tvil om at det er Onkel Skrue og Rikerud som er de rikeste i Disney's univers, og følgelig de to med mest makt og innflytningskraft. Det leder meg til følgende spørsmål; i et univers hvor det er både personifiserte fugler, hunder og mus (men ikke katter!?!), hvorfor er det da fuglene som skal være de mest velstående?

Og hvorfor skal de alltid behandle sine tjenere og hjelpere med total mangel på respekt? Donald blir jo selv behandlet som dritt gang på gang av sin kjære onkel, og Rikerud's undersåtter har det stort sett ikke bedre de. Samtidig brukes det en god del våpen og feller mot potensielle inntrengere og ulydige medlemmer av familien.

Om språk
Et paradoks i disneyuniverset som imponerer meg er språkfellesskapet. I tillegg til andisk snakker Donald og de andre endene også bjeffisk, musisk, gåsisk, kalkunisk og flere andre språk. Spesielt er det også at ei gås og en kalkun, eller ei mus og en hund, begge kan forstå en helt identisk setning. Kanskje det er gjessene og kalkunene som snakker andisk?

Forvirrende og imponerende på en gang!

Om juks og fanteri
Det skjer gang på gang at det er en eller annen duell mellom Rikerud og Skrue, der vinneren skal kåres. Like ofte som det er slike dueller, ser vi en juksekamp uten like. Begge forsøker å seire gjennom skitne triks og manipulering. At dette kanskje er realistisk er en ting, men vil vi ha det i våre barns litteratur?

Om veksthormoner
Mikke Mus er - som navnet tilsier - en mus. En veldig stor mus, faktisk overdimensjonert; på størrelse med ender og større enn en hund. Dette må jo nødvendigvis bety at Disney har tvangsforet disse stakkars dyrene på veksthormoner for å gjøre dem salgbare. De fleste vet jo at mus er langt mindre enn hunder, og at hunder ofte pleier å jage mus når de finner dem.

At en hund da lar seg underkue av ei mus på veksthormoner er et av de større paradoksene i Disney-universet.

Om forskjellsbehandling
Mikke Mus, som allerede har blitt fastslått at er en mus, har en bestevenn som er en hund. Han er igjen litt større enn Mikke, noe som virker langt mer logisk enn det meste jeg har skrevet så langt. Størrelsesforskjellen mellom hunder kan nok tilskrives at det er forskjellige hunderaser, men det betyr ikke at vi skal måtte godta at;

Langbein - en hund - går på to bein, samtidig som Pluto - en hund - går på fire?
Langbein - en hund - er Mikkes besteven, samtidig som Pluto - en hund - er hans kjeledyr?
Langbein - en hund - har klær, hus og venner, samtidig som Pluto - en hund - har et halsbånd, et hundehus og en eier?
Langbein - en hund - har (delvis tilstedeværende) intelligens, samtidig som Pluto - en hund - er dum som en stokk og reagerer kun på instinkt?

Samtidig er Mikke Mus sammen med Petter Smart to av de smarteste figurene i Disneys Donald-univers. Er ikke dette forskjellsbehandling på sitt mest groteske?

Tankekors
Er dette verdier og holdninger vi ønsker at våre barn skal vokse opp med og ta med seg videre i livet? Dyr på veksthormoner, forskjellsbehandling, diskriminasjon, vold mot familie, uvenner og fiender, kanibalisme..?

Jeg er overbevist om at det finnes mange eksempler på Andebys fordervelser som jeg ikke har tatt med selv. Bidra gjerne hvis du har noen ved å slenge inn en liten kommentar. Men først og fremst protester mot dette drittet. Ikke godta at barna våre må lese slikt makabert skit!

Reis deg, i stolen du nå sannsynligvis sitter!

Reis deg og rop ut:
JEG VIL IKKE HA DETTE MER!!!

Bli med, støtt saken! UmD - Ungdom mot Disney!




;)

Dagen jeg dør

Min bestefars død har blusset opp en gammel tanke i meg. En frykt, kanskje. Eller et håp? Kanskje frykten og håpet går hånd i hånd i dette tilfellet...

Frykten
Jeg er ikke redd for å dø. Den dagen kommer, og det er lite jeg kan gjøre med den annet enn å forholde meg til at det vil skje en gang. Min tro gjør meg i tillegg veldig trygg på hva som vil skje meg.

Derimot er jeg veldig redd for hva andre vil tenke om meg når jeg en gang blir borte. Jeg er mest redd for å bli idyllisert etter jeg har gått bort.

Misforstå meg riktig nå...
Jeg har ingen grunn til å tro at noen vil hverken idolisere eller idyllisere meg, dét skal være sagt. Allikevel ser jeg veldig ofte etter en persons bortgang at de fort blir idyllisert av sine etterlatte, og man kun husker og minnes deres positive sider. "Hun var aldri sint!", "Han var så god mot absolutt alle", "Det var aldri noe annet enn et smil på den munnen" og så videre. For noen tror jeg tanken på å bli idyllisert er kjempedeilig, og jeg vil ikke frata noen det. Jeg er allikevel ikke positiv til tanken på at det kan skje med meg.

Å bli husket kun for mine positive egenskaper er noe jeg virkelig frykter. Jeg legger nemlig ned masse innsats i å være nettopp meg!

Jeg bruker jo faktisk hele livet mitt på det...

Håpet
Jeg håper at jeg, når jeg en gang dør, vil bli husket for den jeg faktisk var. Blir jeg en grinebiter som gammel, kan dere gjerne se bort fra akkurat de aller verste tendensene, men hadde jeg gått bort imorgen vil jeg gjerne bli husket som dere opplever meg hver dag. Enten det, eller bare bli glemt. Forlate livet og historien samtidig, og bli et tapt kapittel i vår historie.

For hvor ligger gleden i å bli husket som en helt annen person enn den man var? Hvem tror jeg vil ha noen glede av å bli husket som en glisende fjott, når jeg fryder meg over det faktum at jeg blir sett på som en kverulant? Selv om jeg såklart mener at jeg er en utfordrende debattant fremfor en kverulant da, såklart!

Håpet står; la meg bli husket for mine positive og mine negative sider, la meg bli husket som den jeg levde som.

Begravelsen
Min egen begravelse er noe jeg tenker en del på når mennesker rundt meg dør. Jeg tenker ikke på hvem som kommer, jeg gleder meg ikke til å hjemsøke den og se hvordan folk reagerer, don't think that I'm a freak now!

Jeg bare håper litt mer.

Jeg håper at mitt liv vil gi mine venner og nære noe å le av. At de som går opp til podiet og skal si noen ord om meg, kan fortelle noen historier som får "publikum" til å bryte ut i spontan latter. At min begravelse skal bli en dag hvor folk kan samles i glede, ikke i sorg, og feire at jeg har levd et godt liv.

For mitt største ønske er faktisk at min familie, mine venner og mine nærmeste skal forlate min begravelse med et smil om munnen. Ikke glede over at jeg er død, men fryd over at jeg har hatt det fantastisk sammen med dem, og var glad i dem til dagen jeg døde.

Videoen
Nå kommer det som mange kanskje vil oppfatte som litt morbid*, men det får jeg takle. Jeg har nemlig lyst å spille inn et filmklipp til min egen begravelse. Hehehe, huff, jeg må jo nesten høres fryktelig selvgod ut akkurat nå, men les nå videre! Jeg har faktisk tenkt MYE på dette.

Jeg ønsker å spille inn en video der jeg utfører en monolog til alle mine nærmeste. Jeg har ikke i detalj planlagt hvordan videoen vil gå - og mine tanker om den vil nok endre seg etterhvert som jeg blir eldre og opplever mer, men jeg skal gjøre et forsøk på å skrive hva det er jeg ønsker å få frem.

Jeg vil begynne filmen med et stort smil om munnen.

"Hei alle sammen. Hei til alle som har fått muligheten til å dukke opp i den koslige anledningen som er min begravelse. Jeg sier koslig, for det gir dere alle muligheten til å møte hverandre, og å smile over det faktum at jeg nå er trygt hjemme i himmelen. Gled dere over det!

Ikke kast bort dagen på sorg og smerte, selv om tapet av noen som var dere nære ofte kan oppfattes som triste dager. Jeg vil heller be dere om noen små tjenester. Smil! Akkurat nå. Smil til de som sitter på siden av dere. Gi hverandre klemmer, dere som har lyst til det. Når dere går ut av kirken litt senere, smil til menneskene dere ser, og som ser dere. Dette er mitt høyeste ønske for dagen idag; at dere skal se tilbake på denne dagen som en gledes dag, hvor dere møtte mange hyggelige smil og der dere fikk mange gode klemmer!

De fleste av dere som har møtt opp her husker nok hvor glad jeg er i klemmer? Bruk denne dagen til å gi klemmer selv.

De fleste av dere som har møtt opp husker nok også hvor utrolig irriterende jeg kunne være til tider? At jeg aldri gav meg i en diskusjon, og var påståelig som få. At jeg var en kverulant uten sammenlikning, og ikke gav slipp på diskusjonen før dere enten gav dere, eller forsvant i sinne. At jeg var sta? At jeg kunne plukke, tulle, sparke dere i beina så dere nesten gikk på trynet? At jeg til tider var arrogant og litt klysete!

Husk dette også! Husk gjerne mine positive sider, dersom dere syns jeg har det, det tror jeg er viktig. Men husk også mine negative sider, mine irriterende sider, husk meg som jeg ER, ikke som dere gjerne skulle ønske jeg var. Det er så altfor lett å idyllisere en person som ikke er med dere lngre, men gjør dere det mot meg så fratar dere meg min personlighet. Vær så snill å ikke gjøre det mot meg.

Det viktigste er; Smil! Så mye dere bare klarer, kos dere idag. Husk at jeg er utrolig glad i dere alle sammen, og jeg er veldig takknemlig for at dere møtte opp idag og gav min familie deres støtte.

Jeg GLEDER meg til vi sees igjen..."

Filmen avsluttes ved at jeg vinker og smiler igjen.

Jeg håper jeg når jeg spiller inn denne filmen, klarer å gjøre det på en måte som får folk til å smile og le. Sånn teksten fremstår nå, er den for seriøs - så jeg må nok omskrive den et par ganger.

Poenget her er ikke å hype meg selv. Det er heller ikke å si at jeg tror noen vil overdrive de positive tankene om meg. Tro ikke jeg er en superego som tenker altfor mye på meg selv her. Jeg tror de fleste av oss tenker på hva som vil bli etterdønningene av våre liv, og de fleste håper nok også de vil sette positive merker i andres liv. Jeg håper bare de merkene jeg kanskje setter vil minnes med realisme.

Dette leder meg jo til et spørsmål; Hvordan håper du at du blir minnet?

Min bestefar er død

Enda en stor mann har dratt fra oss. En mann som viet store deler av sitt voksne liv til lokalmisjon. Skrev sanger, spilte gitar, og forkynnet sin tro ved å samle sammen mennesker til sang. Som viet mye av sitt liv til familie og venner. En omsorgsperson.

Jeg var i hans begravelse igår. Det var en kjempeflott begravelse, med gode tårer, godt savn, og gode mennesker. Det var en fin farvel, og jeg tror han fikk en hjertelig hjemkomst da han døde. Og han har helt tydelig satt sine spor hos sine medmennesker, og det var godt å se. Når hans sanger ble sunget i minnestunden etter begravelsen, var det kjempemange som kunne teksten og sang med. Det rørte meg veldig. Det er utrolig hvor mye man lærer om mennesker når de dør. Fortellinger og oppsummeringer av deres liv.

Jeg gråt mye igår, mer enn jeg hadde trodd. Da jeg fant ut om hans død, gikk det nemlig ikke helt opp for meg at mannen som alltid kom rullende inn i oppkjørselen vår i sin lille dingelbil aldri vil komme igjen. At bestefaren min, som alltid satt relativt lite entusiastisk på julaften, men med sitt opprømte blikk over andre som åpnet sine gaver, ikke vil være til stede denne julen. At jeg aldri mer vil høre ham ta opp gitaren og sette i en trall, med sin svært særegne skarre-r... Det gikk opp for meg igår. Da gråt jeg.

Jeg gråt også over tanken på at et av de sterkeste og seneste minnene mellom meg og min bestefar var en krangel. Vi hadde noen av dem oppover årene, for jeg har aldri vært den som klarer å ti still når jeg mener noe. Jeg ba mye til Gud igår om at bestefar måtte få vite at jeg alltid var glad i ham tross disse kranglene.

Jeg er overbevist om at han både visste og vet det.


Hvil i fred, bestefar. Jeg er glad i deg!

dagen jeg tok imot..

Idag skal jeg fortelle om hvordan jeg fant min tro som kristen. Om kort tid skal jeg fortelle mye av den samme historien på et møte i Flekkefjord, og jeg anser denne historien som en av de som har forandret mitt liv aller mest.

Dette er en historie som er mest myntet på de av mine lesere som selv enten er kristne, eller lurer på hvordan en skeptiker kan snus til en troende. Naturligvis kan dere som bare ønsker å vite mer om meg også finne glede i historien, men jeg gidder ikke å tro at det finnes så mange i denne kategorien ;)

Det må nevnes at denne historien er skrevet på forhånd til et forum, nemlig http://fredagstreff.ning.com/forum/topic/show?id=2027194%3ATopic%3A5323, men jeg har gjennomgått hele teksten og kvalitetssikret den før jeg postet den her. Teksten er fremdeles delvis forfattet for lesere som allerede tror.


Forhistorien
Da jeg var yngre var jeg en "brennende kristen", som var med i ungdomsarbeidet i Kirken i Dalen, og tok gjerne mikrofonen for å fortelle noen ord på møtene. Det var måten det ble gjort på før, vi fikk muligheten til å dele det man hadde på hjertet - var en koslig tradisjon. Uansett, etterhvert som jeg ble "eldre", og kom over i "fjortenårsstadiet", så fant jeg plutselig ut at det absolutt ikke kunne finnes noen logiske grunner til å tro at Gud finnes. Jeg falt fra, og var så helt overbevist om at det ikke kunne eksistere noen Gud lengre.

Jeg fortsatte allikevel å gå i Kirken i Dalen fordi jeg hadde fått veldig mye venner der - og jeg har alltid syntes kunnskap om religion er interessant. Og under diskusjoner med ikke-kristne kunne jeg gjerne støtte det kristne budskap og deres holdninger, fordi jeg hadde vært kristen en gang selv og forstod derfor mye som typiske ikke-kristne som aldri hadde trodd ikke kunne forstå.

Allikevel så gled jeg personlig over i en skeptiker-rolle, hvor jeg åpent sa at jeg mente alle som var kristne, enten hadde vært kristne hele livet (fra barndommen), eller opplevd noe fryktelig så de "trengte noen til å trøste dem". Med andre ord var mitt argument at ingen hadde valgt det å tro ut fra et fornuftig perspektiv, men de hadde enten hatt enorm behov for støtte og snudde seg mot noen som kunne gi det, eller de hadde blitt indoktrinerte fra barndommen. Og når jeg diskuterte kristendommen med kristne, kunne jeg være helt motsatt fra når jeg diskuterte troen med ikke-troende - altså veldig skeptisk og analyserende.

Jeg hadde det for øvrig selv fantastisk med meg selv, og følte derfor ingen grunn til å trenge Gud. Jeg hadde god selvtillitt, en god del venner, levde et godt liv og hadde fremtidsplanene klare. Jeg var rett og slett svært fornøyd slik situasjonen var :-)

Forvirringen...
Jeg fortsatte allikevel å gå i Kirken i Dalen til jeg skulle i militæret. Da hadde jeg blitt veldig god venn med blant annet Irene Lohne, som flere av mine lesere kjenner. Vi holdt god kontakt mens jeg var borte, og hver gang jeg var hjemme fra militæret, så håpte jeg på å treffe henne.

Hun var uansett veldig god til å fortelle meg hvor glad hun var i meg. Det gjorde hun ofte direkte, og andre ganger ved å si at hun håpte jeg skulle finne Gud igjen. Jeg - som tidligere kristen - skjønte at hun kun gjorde dette fordi hun var glad i meg, og ønsket at jeg skulle få ta del i det som var og er det beste i hennes liv. Jeg sa allikevel klart fra at hun like godt bare kunne gi opp, for det ville aldri skje. Allikevel sluttet hun aldri å be for meg, har hun sagt i etterkant.

Jeg pleide å tenke mye på hvor hyggelig det var av henne å vise en slik omsorg. Jeg tror allikevel at ikke alle ville likt en slik oppmerksomhet, nettopp fordi de ikke forstår tankegangen bak det.

Uansett - jeg var i militæret, og plutselig en natt hadde jeg en helt sprø drøm. Jeg skal prøve å forklare den.

Jeg lå i gresset nedenfor en slags gressvoll. Ovenfor den vollen var det et slott, og jeg var akkurat innenfor en slags grense (i drømmer så forstår en ofte hvordan ting fungerer uten å bli forklart - dette bare skjønte jeg). Jeg visste at jeg var innenfor en sikkerhetssone, og gikk jeg utenfor denne sonen, ville jeg dø. Jeg skjønte at jeg måtte holde meg her inne for alt det var verdt.

Så ser jeg det. Et barn. Som er utenfor grensen. Jeg begynner å rope til barnet, for jeg vet det ikke er trygt der ute. Jeg roper "KOM INN DA, DU ER IKKE TRYGG DER!!!". Jeg blir helt desperat, får vondt i hele meg, gråter, skriker, hyler, strekker meg etter barnet for å få hentet det inn i den trygge sonen. "KOM HIT DA!!!". Barnet enser meg ikke, hører ikke etter, ser ikke på meg en gang.

Det er en helt forferdelig følelse, og den river meg i stykker.

Plutselig kommer det et lasersikte på barnet. Det sirkulerer på brystet. Jeg blir enda værre, hyler, skriker, har lyst å gå ut og hente barnet - men klarer ikke.

Forestill deg følelsen av å se et lite barn stå på kanten av et stup, og plutselig faller det utenfor... Forestill deg desperasjonen, smerten, skrekken.

Plutselig var det for sent. Jeg så det aldri, jeg bare våknet, og skjønte det..

Helt oppskaket av den drømmen, sendte jeg en kortversjon av den til den personen jeg hadde mest kontakt med for tiden - Irene. Veldig kort tid etter, så kort tid at jeg ble overrasket over at hun hadde i det hele tatt rukket å lese meldingen, fikk jeg svar.

Hun tolket det (om jeg husker riktig, og det er slik jeg har tenkt om drømmen senere) som om jeg "spilte rollen" til Jesus i drømmen. Barnet som ikke ville høre var den egentlige meg.

Det var altså "jeg" som satt og ikke ville høre, og jeg hadde nå fått virkelig føle på kroppen hvordan Jesus har det når jeg ikke ville komme til ham. Hvor sterk desperasjon og smerte Jesus føler hver dag som vi ikke kommer til ham. Ikke et sinne, ikke hevnaktige tanker om at "haha, nå kommer du til helvete, din dritt", men smerte og tårer. Sorg og desperasjon.

Jeg hverken trenger eller ønsker andre tolkninger av den drømmen.

Jeg begynte å tenke. MYE. Hvordan kunne jeg drømme en slik drøm? Hvordan kunne hun tolke den så raskt? Og hvordan kunne en teit drøm påvirke tankegangen min SÅ mye? For første gang på 4-5 år var jeg helt forvirret..

Jeg var som sagt i militæret, og av forskjellige grunner endte jeg opp i vakten en uke før jeg dimmet. Der hadde vi en discman, og det lå masse forskjellige cd'er i vaktbua. De fleste var ett eller annet trance/teknodill, så jeg hørte gjennom en del før jeg fant en helt hvit CD. Den putta jeg i, og det var Jeff Deyo's plate "Saturate". En av de første sangene var en for meg velkjent lovsang, og plata inkluderte iallefall 3-4 sanger jeg hadde sunget selv i Kirken i Dalen. Derfor ble jeg litt fenget av den plata, og hørte den mange ganger mye av melankolske grunner. Samtidig syns jeg det var nesten irriterende tilfeldig at jeg fant en slik plate med alle de tankene som surret i hodet mitt.

Uansett, jeg dimmer rett før jul, og kommer hjem til Kvinesdal. Der skal jeg tilbringe det neste halvåret, og jeg fortsetter å gå i Kirken i Dalen for å treffe mine gamle venner.

Snupunktet
Jeg kan være såpass ærlig og si at jeg hadde forelsket meg i Irene etter alle de samtalene vi hadde hatt mens jeg var i militæret. Skal ikke gå mer i dybden på det, men da svært mange av gjengen fra KiD skulle til ImPuls i Stavanger på et slags seminar som gikk over en helg, deriblant henne, ble jeg med KUN for å tilbringe tid sammen med henne.

Vi reiste bort, og det var kjempehyggelig å være der. Vi snakket masse, var på møter, konserter, koste oss masse. En hel gjeng med kvindøler, sosialt som bare det.

Lørdagen skjedde noe som har forandret resten av livet mitt.

Vi var på et møte, og det var et bra møte. Nydelig musikk, bra tale, hyggelig atmosfære. Mot sluttet av møtet skjedde det som ofte skjer - de som ønsket forbønn kunne komme frem. Jeg følte som vanlig ingen ønske om det, så jeg ble sittende - mens de fleste på min rad forsvant, noe jeg syns var helt greit. Jeg bare satt og hørte på musikken og slappet av, og ventet på at de skulle returnere.

Plutselig kom det en helt utrolig rar følelse over meg. En følelse som kun kan beskrives som følelsen en får når en vet personen på siden av deg er glad i deg. En fantastisk varme i hele kroppen. Bare mange ganger sterkere. Jeg forsto ikke følelsen, og tenker at det bare er musikken som spiller meg et puss. Musikken som setter meg i en stemning eller noe sånt, så jeg prøver å ikke legge noe særlig i det. Plutselig overvelder følelsen meg, og jeg merker tårene renne nedover kinnene mine. Det er den samme gode følelsen som fremdeles "river" i meg, og jeg forstår ikke hvorfor i alle dager jeg gråter. Jeg tenker at det kanskje kunne være Gud, men jeg børster det fra meg. Jeg vet jo jeg ikke kan gå frem uten å være 100% sikker, for hvis jeg går frem så vil mine venner se at jeg har "tatt imot", og hvis jeg ikke er sikker så blir det vanskelig å si "Nei, det var en tabbe - jeg ble overveldet av musikken". I tillegg så har jeg fremdles all skepsisen som jeg har båret de siste 5 årene, og det er mange andre ting der og da som hindrer meg i å gå frem.

Men i lys av den drømmen jeg hadde, har jeg allerede skjønt ovenfor meg selv at jeg er litt i tvil - og derfor, uten å folde hender eller gjøre noe "synlig", sier jeg til Gud: "Ok, Gud, du vet jeg er i sterk tvil om at dette kommer noe sted, men dersom det gjør det - og du finnes, så send meg et tegn". Tårene presser fremdeles på, og jeg holder de fleste inne. Å holde tårer inne fører alltid til hodepine, og jeg begynner å merke at den presser på nå. Så jeg bestemmer meg for å komme meg ut på toalettet og grine ut det som grines ut måtte, og på den måten unngå at vennene mine skal se at jeg gråter når de returnerer til stolene sine. Så jeg går ut av raden min, snur mot baksiden av lokalet, og sikter på utgangen.

Plutselig kommer det en mann opp på scenen; jeg ser det ikke, men hører plutselig ordene (ca):

"Jeg har fått et budskap fra Gud. Et viktig budskap. Det er en person her inne som hører at Gud roper på ham, men som bare ikke forstår det. Det er som om denne personen står bak et stort kornfelt, og alle kornaksene er som store pillarer som hindrer ham i å komme frem til Gud. Men ikke bekymre deg, Gud vil legge ned disse kornaksene og gjøre veien lett å komme frem på."

Allerede etter de to-tre første ordene skjønte jeg at budskapet var til meg, så jeg stoppet og snudde meg mot scenen. Alle ordene stemte 100% med hvordan jeg følte det.. Jeg ble utrolig skremt av dette. Kanskje Gud virkelig finnes, og nå hadde gitt meg det svaret jeg ba om? Var det så enkelt? Et lite øyeblikk fantes det ingen tvil i meg, så jeg gikk fremover. NÅ skulle jeg frem og møte Gud. Ingen tvil. To sekunder senere angret jeg, og snudde inn på raden min igjen. Dette kunne ikke være sant, det kunne jo ikke finnes en Gud. Var det bare tilfeldigheter? Det måtte jo være tilfeldigheter, Gud er jo et menneskeskapt fenomen, og alt dette er placebogreier som hjernen min skaper selv! Plutselig treffer nærværet meg igjen. Kjærligheten overvelder meg igjen, og tårene kommer. Jeg fatter ingenting, men det er som om en stemme roper "Jeg elsker deg, Samuel" inni meg. Jeg reiser meg. Det er ingen tvil. Jeg går frem.

Når jeg kommer frem, møter jeg et lite tynt trådgjerde. Jeg tenker at hvis jeg bare står bak dette gjerdet, så kommer det snart noen til meg og spør om jeg vil ha forbønn. Ingen kommer. Jeg står der 5-10 minutter. Har jeg misforstått? Burde jeg bare snu? Plutselig sier noen på scenen: "Husk folkens, at dere må gå forbi det lille gjerdet som er satt opp for å få forbønn. Så bare gå rett over det, så vil noen komme til dere".

Enda et tegn? I believe so..

Så jeg går over, en mann kommer til meg og sier han allerede har bedt for meg - vi går og snakker sammen, jeg får et nytestamente, litt informasjon, litt av mye forskjellig. For meg var dette et lite antiklimaks - jeg trodde det var nå det "store" skulle skje. Den virkelige reaksjonen kommer faktisk først når jeg kommer ut og treffer vennene mine igjen. Tårene spretter, smilene skvetter, klemmene treffer. Den dagen, den kvelden, det punktet i livet mitt - har forandret meg for alltid.

Jeg takker Gud for at han var så konkret med meg! Han visste akkurat hva jeg trengte, og gjorde det som trengtes - OG mer. Og jeg vil alltid takke Irene, for uten hennes kjærlighet og tålmodighet ville jeg nok aldri møtt Jesus.


Nota Bene: Til skeptikerene
Jeg er fremdeles skeptisk og analyserende. Jeg leter fremdeles etter "hull", bare av en annen motivasjon nå enn før. Jeg er naturligvis inneforstått med at alt dette kan være en "misforståelse", og at alt dette garantert kan bortforklares med tilfeldigheter og placeboeffekt hvis man ser på hver enkelt lille episode. Jeg både forstår og aksepterer at det kan se slik ut for deg. Jeg kommer allikevel alltid til å være personlig overbevist om at disse episodene totalt sett ikke kan være tilfeldige. Det har forandret mitt liv, og det er noe ingen logiske argumenter kan sloss mot.

Og til syvende og sist handler det jo om tro...


Jeg er veldig interessert i å høre litt om hva du syns om denne teksten, og eventuelt hvordan du selv har kommet frem til din egen overbevisning.

gi det videre

Igår så jeg filmen Pay it Forward, en helt herlig film om en ung gutts (spilt av Haley Joel Osment) visjon om å forandre verden etter oppfordring fra samfunnsfaglæreren.

Idéen
Hans tanke var da skremmende enkel, men også i teorien veldig effektiv. Han skulle velge seg ut tre mennesker, og hjelpe dem med noe de ikke kunne klare å hjelpe seg selv med. Så skulle han fortelle dem at alt handlet om å gi det videre til neste person; at når du først har tatt imot hjelpen, er du forpliktet til å gi denne typen hjelp til tre nye mennesker igjen.


Hele idéen er basert på æreskodeksen; ingen sjekker at du gir det videre, men du blir oppfordret til det. Så blir det opp til deg å gjøre det du vil med det.

Dersom nok mennesker tar oppfordringen vokser det seg plutselig veldig stort veldig fort.

Hvorfor ikke?
De sier det klart i filmen, og det er ingen tvil om at det er sant; dette er en på alle måter utopisk* idé som tar menneskers velgjørenhet for gitt, og hvor man forutsetter at oppfordringen etterfølges.

Allikevel spør jeg; Hvorfor ikke?

Det er absolutt ingenting som hindrer deg og meg i å være på vakt etter muligheter til å gjøre store ting i andres liv. Det er ingenting som stopper oss i å lete etter åpninger for å gi av oss selv i en sammenheng som kan være med og forandre et menneske. Vi må bare være åpne for det. Vi må bare lete etter det.

Det finnes allerede en amerikansk bevegelse som har tatt dette på alvor. Her kan dere lese masse eksempler på mennesker som aktivt har forsøkt å spre kjeden av velgjørelse!

La oss forsøke da!
Jeg ser ærlig talt ikke et eneste argument for å ikke gjøre dette. Samtidig er det så ufattelig mange argumenter for å gjøre dette.

Så min oppfordring til både meg selv og alle som leser dette er følgende; se etter muligheter. Hver dag, hele tiden. Lær deg å kjenne dine nære på helt andre måter enn før, se nærmere etter, kanskje det er noe. Se etter på mennesker du ikke kjenner også, det kan være noe du kan gjøre.

Når du så har gjort en skikkelig tjeneste, fortell dem om prinsippet. Si at de nå må gi det videre til tre andre mennesker og at det må være noe som vil bety noe. Fortell det med et smil om munnen. Det skal jo være en hyggelig bevegelse.

La oss forsøke å gjøre en liten innsats som vil kunne få en stor effekt. La oss tro på menneskeheten. La oss tro på utopien*.

Start en Gi det videre-kjede så fort du kan :)



I mellomtiden kan du kanskje fortelle om en gang du har gjort en stor tjeneste for noen? :) Eller om din første Gi det videre-handling?

det er rart...

Det er rart hvordan et liv kan sno seg opp og ned langs helt uforutsette stier. Hvordan ting helt plutselig kan forandre seg drastisk, og uten forvarsel snu tilbake på seg selv igjen.

Det er rart å tenke på hvordan man i blind tillit og ønsketenkning kan gi ukjente mennesker makt over seg. Hvordan venner og familie kan advare mot farer som tårner som svære fjell foran seg. Hvordan man allikevel velger å se bort fra disse advarslene.

Det er rart hvordan man som mennesker hele sitt liv kan gå med en bestemthet ovenfor visse saker, men i nøden lærer naken kvinne å spinne, og selv den hardeste vilje kan knas til bolledeig.

Det er rart å tenke på hvordan håp og glede raskt kan snus til tårer og smerte.
Det er rart å tenke på hvordan tårer og smerte raskt kan snus til håp og glede.

Det er rart hvordan et liv kan sno seg opp og ned langs helt uforutsette stier, og hvordan vi mennesker ofte er som en tømmerstokk flytende nedover i elvens nåde.

Det er rart å tenke på hvor rart livet faktisk er.


P.S. Jeg har fått jobb som telefonselger...

AAAARGH!

Jeg irriterer meg litt av og til. Såpass kan jeg innrømme. Jeg prøver å gjøre en aktiv innsats for å beholde en positiv fokus, men visse ting klarer jeg bare ikke å la være å irritere meg over. Idag skal bloggen handle om irritasjonsmomenter!

La meg begynne med å si at de tre første kategoriene i stor grad er basert på min siste tid hvor jeg har jobbet i et fellesareale med ca 200 andre voksne mennesker fra forskjellige firmaer, hvor vi har delt kjøkken, kantine og toaletter. Observasjonene er dermed sterkt empirisk* dokumentert.

Køkultur
Jeg begynner sterkt. Jeg observerer gang på gang folk som sniker i køer. Det er snakk om voksne mennesker som har valget mellom å vente 3-4 minutter ekstra, eller å stille seg foran noen som faktisk var i køen før dem.

Jeg blir like irritert hver gang jeg ser noen snike seg inn foran andre. Når de er så frekke at de stjeler av andres tid med null respekt for de som er bak dem i køen. Når de setter seg selv i fokus så sterkt at de mener det er helt greit å prioritere seg selv foran selve køkulturen, så blir jeg kvalm. Personlig kjenner jeg noen av menneskene som har gjort det, og jeg har observert mange andre. Hvorfor er det forresten typisk middelaldrende damer å snike i kø???

En gang sa jeg ifra. Det var i Oslo, på 7eleven, hvor en fyr som sikkert var midt i 30-årene sakte men sikkert sneik seg foran meg og jenta foran meg i køen. At han sneik foran meg klarte jeg å se gjennom fingrene med, men når han plutselig var foran henne også hissa jeg meg opp.
"Unnskyld, men du var faktisk bak begge oss to i stad, kan du være så snill og ikke snike sånn?" sa jeg nokså diskrét slik at han ikke skulle bli så altfor lagt merke til.
- "HÆH? Hva er det for noe tull, jeg har ikke sneket, jeg har stått her hele tiden" utbasunerer fyren, som om jeg var den største tullingen på jorden.
"Nå må du kutte ut. Du var bak meg og henne for to minutter siden. Gå nå bak og oppfør deg som en voksen, slik sniking kan du holde deg for god til."
Det ble faktisk en liten diskusjon av det, hvorpå han etter hvert sa noe slikt som;
- "Okei, hvis du vil foran meg i køen, så skal jeg slippe deg foran, men jeg sneik aldri. Det er du som sniker nå".
Som en reddende engel kom da tredjepart, jenta, til unnsetning.
| "Jeg vet ikke med han her, men du sneik iallefall foran meg"
Han klarte allikevel ikke å gi seg, og maste i et par minutter til om at jeg hadde sneket og vært en idiot.

TENK om han her bare hadde gitt seg med en gang, og trådd forsiktig bakover med en liten unnskyldning. I stedet fikk hele butikken med seg hvor stor en idiot han var.

Sniking irriterer meg!

Toalettkultur
Det er flere elementer i toalettkulturen som irriterer meg.

papir er ett av de. Da spesielt tørkepapir. At folk ikke kan bruke papiret ordentlig, men heller bruker 4-5 papirservietter bittelitt, er noe jeg aldri kommer til å forstå. På jobben hadde vi en slags dispenser som hadde ark i serviettstørrelse, og uansett hvor våte hendene mine var, var det alltid nok med 2 ark. Dette undersøkte jeg faktisk gang på gang, og forsøkte med forskjellig våthetsgrad på hendene. Jeg har ikke særlig små hender, så jeg fatter ikke hvordan andre kunne gjøre krav på så mye mer.

I tillegg var mesteparten av papirserviettene som lå i søppelboksen nesten helt tørre. Dette førte til at den på guttetoalettet spesielt alltid var full, og etter to-tre uker måtte den pene sølvfargede søppelkurven byttes ut med en gatekjøkkensøppelboks i hvit plastikk.

Kan ikke folk bare bruke papiret ordentlig, i stedet for å ta altfor mye og kaste papirbiter som for det meste er tørre?

Og hva er greia med å kaste papir på gulvet??? Hver eneste dag lå det enten toalettpapir eller papirservietter på gulvet og koste seg. Hvem er det som bommer på søppelbøtta eller toalettet, og IKKE klarer å plukke det opp og kaste det riktig sted?

Mange ord kan brukes om slike mennesker, men jeg tror jeg holder meg til å kalle dem late.

Toalettskålen er også offer for bombarderinger hver dag av folk som går på do, typisk nr.2, og ikke klarer å ordne opp etter seg. På jobben hadde vi et forferdelig dårlig designet toalett som på en måte hellet utover fra veggen, og det var ikke uvanlig for meg å komme på toalettet og helt tydelig kunne se at noen hadde brukt toalettet før meg.

Irritasjonen bygger seg opp når jeg ser at folk gjør sitt fornødne uten å kunne rydde opp etter seg. Det er toalettbørste rett ved toalettet for slike formål. Jeg ser ikke problemet i hele tatt. Hadde de latt det være på samme måte hjemme? Latt kona, mannen eller barna ordne opp i deres dritt?

Utrolig at jeg, en stakkarslig 24-åring, skal få muligheten til å kalle voksne mennesker for barnslige...

For ikke å nevne sitteområdet, som svært ofte kunne være dekket med urinskvett. Ærlig talt, vet du at du sliter med å treffe skåla, så har du faktisk tre svært gode alternativer;

1. Løft opp lokket og ringen
   
2. Tørk opp etter deg
   
3. Sitt når du pisser

Alle tre er fullverdige alternativer som er bedre enn å la det være opp til nestemann å tørke opp etter deg.

Så er det de du hører gå inn på toalettet og ut igjen uten å vaske hendene. Namm!

Felleskjøkkenkultur
Vi hadde oppvaskmaskin på jobben, til ting som vi brukte når vi spiste lunch. Her også er folk nokså utrolige. For det første er det mange som har en tendens til å fylle på kopper og tallerkener ytterst først. Hva i alle dager er vitsen med det? Det er da visserlig langt lettere å dra ut risten og sette tingene innerst, enn at alle som kommer senere skal måtte gjøre det samme, men samtidig måtte snike seg over dine ting?

Buss
Et tema med mange nyanser, en av dem sitter jeg og titter på akkurat i skrivende stund.
Bagasje i store kvantum er det nemlig en del reisende som har en tendens til å ta med seg INN i bussen, selv om det er store rom for bagasje under bussen. Så langt gjør de ingenting som er direkte galt, men så setter de kofferten sin midt i gangen...

Og det er mange av de som setter fra seg bagasjen, og lar den stå der når folk skal gå forbi også. Hadde de løftet den bort, hadde jeg ikke brydd meg, men når de lar den stå der, slik at folk må klatre eller snike seg rundt den, så blir jeg mektig irritert.

I tillegg er det jo mange som ikke ser den fordi den står delvis i skjul av stolene, og man leter jo ofte etter sitteplass, så folk holder jo tidvis på å deise i bakken av disse koffertene.

Årh, som de folka irriterer meg. Akkurat nå ser jeg på en slik koffert, og det er faktisk den som inspirerte dette irritasjonsinnlegget. Jeg har faktisk lyst å gå bort til ham og be ham sette kofferten i fanget når det kommer folk forbi. Han burde klare å gjøre det på eget initiativ.

Når mener du at man skal ta frem betalingsmiddelet? Når man står i kø og venter på bussen, eller helst når man står rett foran bussjåføren, med kø bak deg, og passasjerer som venter på at bussen skal kjøre?

Jeg tror dere skjønner hvilket alternativ jeg stemmer for.

I bussene er køkulturen ofte like fraværende som ellers, her er det bare større overvekt av eldre damer som faktisk sniker.

Innvandrere
Her har jeg to kommentarer som lett skal nevnes uten å kommenteres uten å argumenteres så altfor mye på. Uansett nasjonalitet; tysk, engelsk, iransk eller afghansk; lær dere norsk og snakk norsk når dere er ute blant folk. Gjør dette for deres egen del, for å minske på fremmedfrykten som faktisk eksisterer.
Og ikke krev at kulturen vår skal tilpasse seg dere, men gjør deres for å tilpasse dere til vår kultur.
Jeg forsøker å trå forsiktig her; for jeg mener ikke at innvandrere generelt feiler på disse punktene. De fleste er helt supre! Det irriterer bare når de gjør det.

Sånn, da har jeg fått ut en del ting jeg har irritert meg over. De som mener jeg alltid klarer å tenke positivt vil nok få seg en liten overraskelse, men det får nå bare være! Jeg måtte bare få ut litt frustrasjon idag, basert på flere ting, blant annet innholdet i ett blogginnlegg som jeg hadde skrevet ferdig men bestemte meg for ikke å publisere :P

Kanskje du har noe som irriterer deg også? Slipp det løs, det var faktisk utrolig godt å få blåst det ut litt :D